”Ikkje Amerika, men Amerika” er skrevet av Kjartan Fløgstad. Denne teksten kom ut i ”Aftenposten” 30. august 2000, og er en ironisk/sarkastisk tekst retta mot Oslo byråd, der Fløgstad foreslår at Sør-Amerika burde bli et ”valgfritt sidemål”. Fløgstad er jo både Sør-Amerika ekspert og nynorskforfatter, så derfor er det jo nærliggende å tro at saken om valgfritt sidemål, er tatt opp på et ironisk vis. En Sør-Amerika ekspert ville jo sannsynligvis ikke skrevet og tatt til ordet at han ville kutte ut Sør-Amerika i skolen. Min oppfatning er i alle fall at ironien kommer klart frem i teksten, og dermed også Fløgstads synspunkter. Slik jeg oppfatter det, så vil Fløgstad bevare nynorsken i skolen, og at han er i mot valgfri sidemålsopplæring.

I teksten tar Fløgstad til ordet for at elever i Oslo området skal slippe å ha om Sør-Amerika i geografi og historie fagene. Han mener at elevene har for lite kunnskap om Amerika, og at Sør-Amerika er unødvendig å lære om. Han mener at fokuset heller burde ligge på Nord-Amerika, fordi det er mer nærliggende våres kultur, nesten på samme måte som at det blir sagt at bokmål er mer nærliggende våres talemåte enn nynorsk. Han overfører liksom mange av argumentene fra nynorskdebatten til sin egen argumentasjon, for eksempel: ”Etter vår meining er det naudsynt at elevane får meir tid til å arbeide med hovud-Amerika i nord, utan å måtta bruka mykje verdifull tid på det sørlege subkontinentet”. Dette er et argument som blir brukt i målforms debatten. Man mener at elevene må bruke for mye tid på nynorsk, som kan si blir regna som et ”subkontinent”, sørlandet. Videre i teksten kan man se flere eksempler: ”Ein legg til grunn at svært få Oslo-ungdomar vil få praktisk nytte av Sør-Amerika i sin vidare yrkeskarriere”. Igjen er det et velkjent argument fra målformsdebatten som blir brukt. Han argumenterer liksom med at man ikkje vil få bruk for nynorsk senere i livet. ”Alt i dag er det slik at 90% av det som blir sagt om Amerika, handlar om Nord-Amerika.”. Enda en gang ser man at argumentet med at bokmål (Nord-Amerika) er det mest brukte språket.

I og med at denne teksten er gitt ut i en avis, er trulig målet til Fløgstad å vise sine synspunkter til flest mulig mennesker. For så å prøve å provosere og skape litt oppstøy rund nynorskdebatten. Dersom man følger med litt i media, vill man sannsynligvis ha fått med seg noe om nynorskdebatten. Og vist man har et lite grunnlag om hva nynorskdebatten er om, så ville man helt sikkert skjønt hva teksten egentlig handlet om. Jeg vil tro at denne teksten virker provoserende på enkelte som står for bokmål, for han er jo til de grader ironisk og sarkastisk, samtidig som han at han latterliggjør tanken om valgfritt sidemål. Det har selvfølgelig aldri vært aktuelt å kutte ut Sør-Amerika fra geografi og historie i undervisningen som er på skolene. Fløgstad vil at vi som leserer skal tenke over og reflektere over nynorsk spørsmålet, og prøve å få oss til å tenke over følgende for å kutte ut nynorsken. Teksten er underholdende, samtidig som Fløgstad ønsker å formidle et budskap.

Ironien er den viktigste faktoren i denne teksten. Det er gjennom den ironiske fremstillingen av nynorsk - bokmål / Amerika - Sør-Amerika Fløgstad formidler sitt budskap. Teksten er ironisk og det skaper det meste av underholdningen, samtidig som han har en spesiell innfallsvinkel på problemstillinga. I og med at teksten er bygd opp på denne måten, for vi som leser teksten en ny synsvinkel på konflikten, selv om den er urealistisk, skaper Fløgstad et ”tankekors” med sin sammenligning og bruk av ironi.

Som sagt så er hele teksten ironisk med bruken av ei oppfunnet konflikt som fungerer som parallell til den egentlige konflikten, den reelle konflikten. Fløgstad bruker poeng fra den oppfunnede konflikten og overfører det til den aktuelle teksten. Han sier i teksten: For ekte Oslo-ungdom er det såleis ei uoverkommeleg oppgåve å skilja mellom småstatane i Mellom-Amerika Det er å kasta bort verdifull tid å undervisa i dei ubetydelege skilnadane mellom Paraguay og Uruguay.” Her kan Fløgstad sikte til argumentet med at ungdommer som snakker bokmålsdialekt har for store vansker med å skille mellom ordene og skrivemåtene på nynorsk i forhold til egen tale og skrivemåte, og av den grunn burde slippe å ha nynorsk.

Videre sier han, ”Medan Nord-Amerika er eit grunnfesta demokrati, har det herska diktatoriske tilstandar over store delar av Sør-Amerika. Her er det nok å nemna Cuba, som kan gi Oslo-ungdom udemokratiske politiske ideal, dersom dei skulle få for mykje kunnskap om dei verkelege tilhøva på øya.”. Kanskje mener Fløgstad her at ungdommer har et forutinntatt inntrykk av nynorsken på samme måte som folk har i forhold til Cuba. Dem vet for lite om hva språket inneholder og ka nynorsken egentlig innebærer. Hann sammenligner Cuba sitt udemokratiske styre (nynorsken) med Amerikas demokrati som symboliserer bokmålet. Bokmålet er for oss som et demokrati, altså noe vi er vant med og mener er det eneste riktige formen for norsk. Fløgstad vil at man skal utforske ”Cuba” å se hva det har å by på, dette gjør han på en ironisk/sarkastisk måte. Han tar å for seg et argument med at bokmål er mer moderne en nynorsk: ”I valet mellom Amerika og Amerika tyder undersøkingar på at eit overveldande fleirtal av Oslo-elevane ville velja den nordlege delen. Dette er også den mest moderne”. Reelle undersøkninger viser at de fleste ville valgt bort nynorsk dersom de fikk valget. Kanskje grunnen til at de oppfordrer, er fordi det kanskje er mer moderne enn nynorsk. Videre sier han: ”det er ikkje mykje om Latin-Amerika på ein PC”. Dersom man leter på internett vil man finne mer stoff om Nord-Amerika enn Latin-Amerika. På samme måte finn man mye mer stoff som er på bokmål enn på nynorsk på internett. Kanskje Fløgstad vil peke på mangelen av lett tilgjengelig nynorsk stoff i alternative medium, og peker på dette som en av årsakene til den manglede interessen for språket.

Tilslutt i avsnittet kommer han med et sarkastisk utsagn som, jeg mener, latterliggjør et utsagn fra Oslo kommune: ”På den andre sida vil ein understreka at Oslo kommune i utgangspunktet ikkje vil leggja vanskar i vegen dersom elevar på eiga hand prøvar å skaffa seg kunnskap om Sør-Amerika”. Grunnen til at jeg mener dette latterliggjør det ”originale” utsagn, som går på at egen nynorsk opplæring er tillatt, er det nesten er umulig, i beste fall tidkrevende og vanskelig å lære seg nynorsk uten att man for hjelp fra en fagperson. På samme måte er det vanskelig å forstå de historiske forutsetningene, infrastrukturen osv. i et slik kontinent som Sør-Amerika uten kvalifisert hjelp. Dessuten er dette grunnleggende kunnskap man trenger for å bedre forstå situasjonene.

Sarkasme er og et virkemiddel som går igjen i teksten til Fløgstad. Sarkasmen skaper en provoserende stemning som understreker poengene til Fløgstad, samtidig som det er med på å bidra til å skape humoren i teksten. Spesielt ser man dette i siste delen av teksten:

”dersom det visar seg at prøveordninga er vellykka, ser ein for seg at forsøket vil kunna utvidast til å gjelda dei mest forvirrande kyststrekningane på vestlandet og i Nord-Norge, og einskilde særleg ubetydelege øyar i ytre Oslofjord.” Her går han så langt som å foreslå å utelukke noe av vårt eget land fra undervisninga. Han vil antakelig peke her på kor langt det kan gå dersom vi begynner å utelukke noe så viktig som en del av vårt eget språk. Han sammenligner det å ta vekk avgjørende deler av landet med å ta bort en avgjørende del av språket og kulturen vår, og gjør det på en provoserende og sarkastisk måte.

Teksten er bygd opp som ei blanding av et essay og en artikkel. Argumentene kommer i en logisk rekkefølge og teksten er ganske lettlest og forståelig, (dersom man klarer å forstå selve teksten og har forutsetninger for å forstå konflikten.) samtidig som han er humoristisk og underholdende.

Personlig liker jeg denne teksten veldig godt. Jeg synes Fløgstad for fram gode poeng i debatten på en underholdende måte. Han bruker humor og ironi for å sette selve debatten i et ”nytt lys”. Med å bruke to parallelle konflikter overfører Fløgstad problemer og argumenter, og setter dem inn i en ny sammenheng som gjør at man kanskje ser annerledes på saken. Kanskje er teksten ikkje det viktigste innlegget i debatten, men helt klart det mest underholdende, etter min mening i alle fall.