Is – slottet, er en roman om forholdet mellom to ellve-årige jenter, om vanskelige følelser og om å være alene.

De to hovedpersonene i boka virker ved første blikk å være svært forskjellige. Den ene er utadvendt, sosial og åpen. Den andre er introvert, stille og redd.

Unn, som er den innadvendte, har kommet som ny i klassen. Hennes mor er død, og hun bor nå sammen med sin tante.

Siss er en livlig jente som har høy status i venneflokken. Hun og de andre barna har gjort flere forsøk på å inkludere Unn, men hun trekker seg tilbake og takker nei til alle tilbud.

De to jentene er nysgjerrige på hverandre og avtaler en dag at de skal møtes hjemme hos Unn. Hun har noe å si til Siss i fortrolighet, men får ikke fortalt det hun vil. Isteden blir begge veldig beklemt. Siss finner på en unnskyldning og drar hjem tidligere enn planlagt.

Neste dag er ikke Unn klar til å møte Siss igjen, så hun bryter av fra skoleveien og går til 

is - slottet som hun har hørt snakk om.

Hun går inn i is – slottet, hvor hun går seg bort og fryser til slutt i hjel.

Dette påvirker Siss så mye, at hun går inn i en psykose og blir slik som Unn var. Stille og innadvendt.

Slik er hun hele vinteren. Med hjelp av venner og familie blir hun reddet ut av psykosen og når våren kommer, er hun igjen seg selv.

Is – slottet raser sammen og liket av Unn kommer aldri til rette.

Dette er ingen enkel og ”rett-fram-bok” som er tolket i en fei. Det skal litt tankearbeid til for å få plassert noen av elementene i denne boka.

Det første spørsmålet som dukket opp var: hva har skjedd med Unn?

Har hun oppdaget lesbiske tendenser, som filmatiseringen av boka antyder….

Er hun redd for å bli voksen kvinne? Eller har hun blitt utsatt for overgrep?

Ingen av disse spørsmålene blir besvart i boka. For meg er det mest nærliggende å tro at hun er blitt utsatt for overgrep. Grunnen til at jeg tenker i de baner, kommer av to ting.

For det første tenker jeg på den kvelden de to jentene hadde i fortrolighet. De kledde seg naken og Unn spurte om Siss kunne se noe. Hva mente hun med det? Kanskje hun følte at noe hun hadde opplevd, kunne vises på kroppen hennes?

Deretter kommer det en kommentar om hennes far. Siss spør om Unn vet hvor hennes far er, og Unn svarer at hun verken vet eller bryr seg. Dette får meg til å lure på om han er grunnen til problemene.

Uansett hva grunnen er til at Unn er så tilbaketrukket, er det ingen tvil om at hun bygger barrierer mellom seg og andre. Hun ekskluderer seg selv fra aktiviteter sammen med jevnaldrende, og tar ikke del i verden rundt seg. Til tross for dette er de to jentene ganske like frem til Siss forlater Unn den kvelden. Forskjellen er at de velger to forskjellige veier å gå. Den ene skal dø, den andre skal leve.

Unn forsøker å kommunisere med Siss. Det er ikke særlig vellykket, men hun gjør et forsiktig og lavmelt forsøk.

I denne sammenhengen synes jeg veien Siss går til Unn, er ganske symbolsk.

På tur til Unn, er hun verken mørkeredd eller ustø på foten. Hun vet at på sidene av veien er det skummelt og mørkt, men hvis man holder seg fattet, går det bra.

På hjemveien derimot, er hun ute av balanse og mister fatningen. Hun løper skrekkslagen hele veien hjem til tryggheten.

Det som er på ”siden av vegen” er alle de tingene man aner og nesten vet, som man må konfrontere i livet, for å kunne erkjenne.

Når Siss blir så panisk på tur hjem, kan det kanskje være fordi hun aner hva Unn hadde tenkt å fortelle henne, men hun nekter å innse det. Derfor flykter hun heller i halsende panikk hjem til det trygge og prøver å glemme uroen, om noe hun bare aner.

Når Unn neste morgen går den samme veien, følger hun den et stykke før hun avviker fra den. Det er som hun er trukket ut til siden. Hun forstår at hun må konfrontere alle de tingene hun ennå bare aner, for å avklare sin fremtidige eksistens. Hun forlater veien både fysisk og symbolsk.

Fremme ved is – slottet går hun inn og finner mange rom.

Rommene kan symbolisere tilstandene i hennes eget sinn både nå, og i fortiden. Tilstander hun har vært gjennom eller befinner seg i nå.

Det første rommet er dødsrommet. Her er det tomt, grønt og skummelt. Hun roper ”hau” ut i rommet og får ekko tilbake. Et rop som rommer lengsel etter kommunikasjon og menneskelig kontakt. Likevel roper hun bare ut, uten å tenke på en spesiell person som Siss eller tanten.

Andre rom, er en gang. Et symbol på noe som går videre, fremgang. Hun føler seg trukket videre mot neste rom, men ikke før hun har gjentatt sitt rop etter kontakt. ”Hau”.

Tredje rom er is – skogen. Det er som en forstenet skog hvor det er veldig kaldt og uvennlig. Hun får en ekkel følelse og roper et usikkert ”hau” for å forsikre seg om at hun får svar fra is – slottet. Men denne gangen får hun ikke noe svar på sitt ønske om kontakt. Kanskje aner vi litt om hemmeligheten hennes her ?  Hvis det tredje rommet symboliserer en tid i Unn sitt liv, kan det hende at dette er den perioden hvor noe fryktelig skjedde? Kanskje ropte hun på sin måte fortvilet om hjelp, uten å få svar…

Fjerde rom er det vanlige rommet. Det har åpen himmel slik at hun kan se den blå luften over seg. Her er det verken spennende eller skummelt, bare litt beklemt. Likevel tør hun ikke rope ut sitt ”hau” her. Er det fordi hun ikke fikk svar i forrige rom og er klok av skade, både fysisk og symbolsk? Var det ingen som hjalp henne i den virkelige verden da dette fryktelige skjedde?

Plutselig hører hun ”hau” fra rommet og hun svarer med et hviskende ”hau” tilbake. Et symbol på at verden rundt henne har prøvd å ta kontakt i det virkelige liv?

Kanskje har hun vært så stille i sitt svar at ingen har hørt henne?

Det femte rommet er gråte – rommet, hvor alt er tungt og fortvilet.

Sjette rom er den lysende sal, et fest rom. Hun tar av seg noen klær, og åpner seg med dette mot rommet, slik som hun gjorde den kvelden med Siss.

Nå roper hun ikke ”hau” ut i rommet. Hun søker ikke bare tilfeldig menneskelig kontakt. Hun roper ”Siss”. Hun har kommet til en erkjennelse og vet at hun trenger kontakt med ett spesielt menneske. Selv om hun roper på Siss, trenger det ikke å være spesifikt henne hun vil ha kontakt med. Siss kan være et symbol på hennes nærmeste, mor, tante, Siss.

Syvende og siste rom er det endelige dødsrommet. Usikkerheten dukker igjen opp og får henne til å rope ”hau” ut i rommet. Hun får ikke svar. Dette aksepterer hun uten noe mer. Hun setter seg i en krok og hviler. Freden senker seg. Hun synes hun blir fylt av lys og føler seg trygg når hun ser et stort ”øye” i isen som våker over henne. Er øyet et symbol for det guddommelige som passer på henne ? Unn aksepterer sin skjebne.

Hun sovner og dør.

Unn har gått hele veien og konfrontert alle tingene hun ante på ”siden av veien”. Nå vet hun alt hun skulle vite.

Siss derimot, gikk ikke utenfor veien. Hun har ikke konfrontert de tingene hun bare ante den kvelden hun gikk hjem fra Unn. Inntil videre fornekter og fortrenger hun dem. De vil dukke opp igjen senere, etter hvert som hun vokser opp.

Siss slynges ut i en fremmed tilværelse etter at Unn forsvant. Hun overtar hennes sosiale rolle av lojalitet og vennskap. Kanskje også av dårlig samvittighet fordi hun ikke ville møte de anelsene hun hadde om problemene Unn hadde? Hadde hun kunnet hjelpe Unn og kanskje til og med reddet henne, hvis hun ikke hadde blitt redd og flyktet den kvelden?

Plutselig befinner Siss seg i den samme sosiale situasjon som Unn hadde. Den har fanget henne. Verden rundt henne kaller hele tiden uten å få svar. Til slutt gjør Siss det valget som som får henne til å leve livet videre; hun svarer de menneskene som roper på henne. Slik slipper hun fri og blir igjen den jenta hun egentlig var.

Vi får til og med et hint om at hun går videre i livet.

En eldre gutt snakker til henne, tar henne i hånden og roser smilehullene hennes.

Hun er en gryende kvinne på tur ut i livet.