”Dei står ved foten av ismurane med hardspana andlet, det er ferdig til å bryte laus ein sorge-song framfor det stengde, dragande slottet – hadde ein einaste av dei vore vill nok til å byrje, så hadde all stemt i. Men den eine ville manglar, så songen bryt ikkje fram. Dei er trufaste søkarar, sine hemmelege rom greier dei likevel å stenge og styre.”

Unn er ny i bygda, en stille og tilbaketrukken jente med en tung sorg i hjertet. Lederen i klassen, Siss, undres over hvorfor Unn bare vil være alene og hva den merkelige kriblingen i kroppen når blikkene deres møtes betyr. Forventningene er store når Unn tar mot til seg og inviterer Siss hjem til seg. Vil Siss endelig få svar på spørsmålene hun har gått og lurt på hele høsten, eller har Unn stengt dørene til isslottet for godt?

Handlingen foregår i etterkrigstida på landsbygda i Norge. Det er få biler og telefoner og grusveier uten belysning. Det er ei lita bygd hvor alle kjenner alle. Og som det som oftest er på slike steder er det mye sladder. Men selv om det foregår mye sladring er det veldig bra samhold, det merkes når Unn forsvinner. Selv om det var få som visste av henne, var hele bygda ute for å lete etter henne.

Siss er en omgjengelig og populær leder i flokken på skolen. Men noe forandrer seg når den mystiske jenta Unn dukker opp på skolen. Unn har nettopp mistet moren sin og man merker at hun er svært preget av dette. Hun holder seg for det meste for seg selv noe som gjør at andre oppfatter henne som mystisk og hemmelighetsfull. Siss blir nysgjerrig på den nye jenta, hvorfor i all verden vil hun ikke være en av gjengen? Selv om Siss blir invitert hjem til Unn, kommer aldri svaret på hvorfor Unn er som hun er. Selv om Siss og Unn virker svært forskjellige i begynnelsen, er de egentlig ganske like. Dette kommer tydelig fram når Unn forsvinner. Siss velger å trekke seg tilbake slik Unn brukte å gjøre. Hun står alene på skolen og vil ikke være med på noen sosiale aktiviteter. Hun er i ferd med å bygge sitt eget isslott.

I tillegg til hovedpersonene Siss og Unn er det også flere bipersoner som er viktige for handlingen.

Moster kan være et speilbilde på Unn som voksen. Vi kan se flere likhetstrekk mellom disse personene. Hun fremstår som en svært omsorgsfull person, men er i likhet med Unn en einstøing. Hun holder seg for det meste for seg selv, kanskje fordi hun som Unn har vanskelig for å knytte seg til personer i frykt for å miste noen hun er glad i. Dette kommer tydelig fram når hun innser at Unn ikke kommer tilbake. Hun reiser i fra stedet fordi sorgen blir for vanskelig å takle. Akkurat slik som Unn, selv om hennes reise endte i isslottet.

Vi får ikke noe spesielt forhold til foreldrene til Siss, de virker litt fjern og upersonlig på den måten at de bryr seg fysisk, men ikke like mye psykisk. Når Siss er syk, viser de mye omtanke, og det er jo klart at de også gjør når hun er lei seg. Men de vet ikke helt hva de skal gjøre, hvordan de skal få Siss glad igjen.

Når Siss kommer tilbake på skolen etter at hun har vært syk, blir vi kjent med en ny karakter. En gutt som hadde holdt seg mye i bakgrunnen før hadde plutselig blitt en lederperson. Han dulter til Siss med støvelen når hun ligger i snøen og gråter. Gutten blir på en måte den personen som får fram at de bryr seg om henne og vil at hun skal ha det bra. Han er håpet.

Isslottet er skrevet med både autoral og personal synsvinkel, men først og fremst personal. Vi er hele tiden inne i hodet på Siss eller Unn, det er de som forteller historien gjennom deres tanker. Men innimellom er også forfatteren innom og forteller, men det er i hovedsak Siss og Unn som formidler det hele.

Romanen er skrevet kronologisk, med unntak et tilbakeblikk i første kapittel. Hovedpersonene Siss og Unn blir presentert svært tidlig, mens andre viktige personer som moster og foreldrene til Siss blir presentert litt senere, men også de kommer veldig fort inn i handlingen.

Vesaas blander poesi og prosa, dette merkes veldig godt etter Unns død i delkapittel som ”Nedsnødde bruer”.

Selve spenningskurven når et klimaks idet Unn sovner inn. Forfatteren har brukt en hel del språklige virkemidler. Vi får hele tiden frampek, hint om at noe kommer til å skje, for eksempel når Unn er på vei til isslottet legger hun seg ned på isen og ser gjennom den. Hun ser en stupbratt bakke, døden for den som ikke kan svømme, hennes tanker blir avbrutt av en fisk som svømmer opp mot henne og ser på henne med et stivt øye, kanskje hun opplever at det er slik folk ser på henne. Ikke lenge etter denne hendelsen går Unn inn i isslottet og kommer aldri ut igjen. Vi får også et frampek på hva Siss har i vente. Etter leteaksjonen blir hun syk, noe som forteller oss at Siss har en lang og tung vinter foran seg.

Selve isslottet er ikke bare et isslott i realiteten som står der om vinteren, det er også et bilde på noe i menneskesinnet. Rommene inne i isslottet er et bilde på rommene inne i Unn, hun vil ut av isslottet, men det er hele tiden noe som gjør at hun bare vil gå lengre og lengre inn. Akkurat som hun ellers ville komme ut av sitt hemmelighetsfulle og mystiske skall på skolen, men det er noe som gjør at hun ikke tør dette fordi hun er redd for hva som vil skje hvis hun åpner opp og forteller andre om seg selv. I stedet forviller hun seg lengre og lengre inn i seg selv i frykt for hva som venter henne når hun har ”avslørt” seg selv.

Årstidene fra høst til vår symboliserer følelsene og livet til Siss og Unn. Hovedsakelig foregår handlingen om vinteren, en tung og trist tid for Siss etter at Unn blir borte. I det våren kommer skjer det er vendepunkt. Siss velger å innse at Unn er borte og at hun ikke kommer tilbake. Samtidig som isslottet Siss har bygd opp inne i seg selv forsvinner gradvis, begynner også isslottet Unn ble fanget i å smelte. Fortiden viskes bort, og det er på tide at livet går videre.

Isslottet kan tolkes på flere måter. Den ene muligheten kan være at Vesaas skriver om to unge jenter som er usikker på sin seksualitet. Det er i hvert fall lett å få inntrykk av dette, pågrunn av måten han skriver det på virker det som om at de er tiltrukket av hverandre. Når de møtes hjemme hos Unn spør Unn om de ikke skal kle av seg. Og det gjør de. Denne episoden får en til å lure på om han skriver nettopp om dette å være usikker på sin seksualitet.

Den andre muligheten er at Vesaas har skrevet en roman om bearbeiding av sorg. Unn har hatt en vanskelig fortid med tapet av moren og faren som forlot henne. Hennes måte å bearbeide sorgen på er å trekke seg unna andre. Dette ser vi etter hvert at både Siss og moster også gjør når Unn blir borte. Mange mennesker sørger på nettopp denne måten, de vil helst være alene og ikke snakke om sorgen. Alle følelsene bygger seg opp og blir på en måte et isslott. Noen finner veien ut av isslottet, mens andre forsvinner helt enten psykisk eller fysisk.

Vesaas har skrevet en trist, men spennende og interessant roman. Men etter å ha lest den, sitter jeg igjen med følelsen av å ha blitt snytt for enkelte svar. For hva er det egentlig med Unn?