Isslottet er en rørende og vakker roman skrevet av Tarjei Vesaas som ble utgitt i 1963. Handlingen i romanen er delt i tre deler, og skildrer hvordan den unge hovedpersonen finner vennskap, mister det på en brutal måte, og slåss for å komme over tapet.

Den første delen, «Siss og Unn», sentrerer seg rundt en elleve-årig pike, Siss, og hennes venninne Unn. Siss har alltid vært godt likt av alle på skolegården. Hun var en «jente med sveis i. Likeleg». Når den nye jenta Unn så flytter til bygden for å bo hos tanten sin, blir Siss forundret og betatt av henne. Den foreldreløse Unn er forskjellig fra resten av barna i det at hun trivdes å være alene. Det er likevel tydelig at Unn også vil utforske Siss mer. Jentene møtes hos Unn, og de finner vennskap hos hverandre. Dette var for mye for Unn, og i sitt forsøk i å dempe følelsene, drar hun avgårde til å utforske Isslottet istedenfor å møte opp på skolen. Isslottet er en frossen foss, og etter at Unn kryper inn for å oppdage de indre rommene, finner hun ikke veien ut igjen.

I den andre delen av romanen, «Nedsnødde bruer», følger vi med på hvordan Siss fortvilet vil finne Unn og hvordan hun så sørger over henne. Hun sverger til Unn å aldri glemme henne, denne «lovnaden» er Siss bundet til. Nå trekker Siss tilbake fra vennene sine og hun føler seg tvunget til å stå alene som en hedring til Unns minne. I kapittelet «Gåva» gir moren Siss lov til å sørge. Den gaven er noe Siss trenger sårt. Til Siss' store overraskelse, oppdager hun at hun ikke er alene om å sørge for Unn. I det siste kapittelet i del to, «Prøven», får Siss bekreftelse av at også klassekameratene hennes tenker på Unn.

«Treblåsarar», den tredje og siste delen av romanen handler om hvordan Siss og resten av bygda fortsetter med livene sine igjen. Unns «moster» har gitt opp håpet og flytter vekk fra bygda. Før hun drar får hun vite om «lovnaden» og løser Siss fra den. Siss åpner seg mer, og for å få lukket sorgen, bestemmer hun seg for å dra til Isslottet en siste gang. Når Siss og klassekameratene ser Isslottet igjen, holder det på å smelte. Etter en lang vinter blir det vår igjen. Siss ser det på «dei svarte små dyra i snøen», og hennes sørgeperiode er over. Hun åpner seg, møter til og med en hyggelig og søt gutt. Til slutt, en natt hvor ingen ser på, kommer Isslottet rasende ned. Siss er fri igjen.

Temaet i Isslottet er da vennskap og identitet. Vennskapet mellom Siss og Unn er det som binder Siss til Isslottet og «lovnaden». Vennskapet ligger helt sentralt i romanen, og et undertema er vel det bitre med å miste vennskap. Vanligvis forsvinner vennskap mellom fingrene på oss på grunn av forsømmelse og latskap, men er det på noen måte mindre bittert enn å miste en nyfunnet venn?

Selvfølgelig blir man mye mer påvirket når et blomstrende vennskap plutselig forsvinner. Siss får et slikt slag når hun mister Unn, at hun mister identiteten sin. En ellers så livlig jente, «lederen av gjengen» som alle samlet seg rundt om, blir plutselig tilbaketrukket. Resultatet av slike store begivenheter i livene våre er gjerne en helomvending. Er man heldig vil man finne seg selv igjen, slik som Siss gjorde, og bare merke at man er blitt sterkere i prosessen. Dette er det andre temaet i Isslottet, det å finne styrke til å leve igjen.

Hovedpersonen i Isslottet er den tolvårige Siss. Hun er beskrevet i boken som en meget blid og utadgående jente. På skolen er hun lederen av gjengen, og medelvene samler seg rundt henne. Hun er også en ganske så søt og vakker pike, «en dreisen pike». Hennes åpne personlighet står i sterk kontrast med den lukkete og bortgjemte Unn. Likevel kan det trekkes paralleller i jentenes væremåter. Begge står sterkt på sine egne meninger, og begge utstråler sikkerhet og trygghet, noe som trekker de til hverandre.

Siss er en dynamisk person, hun forandrer seg og vokser gjennom romanen. Etter at Siss mistet Unn, ble hun mye mer lukket. På mange måter mistet Siss kontakten med seg selv og sin indentitet som et resultat av Unns forsvinnelse. Siss, i sitt forsøk til å holde på vennen sin Unn, forandrer seg mer og mer. På overflaten ser vi hvordan hun trekker seg tilbake fra vennegjengen, og hvordan hun overtar Unns plass ved den ensomme veggen. Men når hun så er befritt fra sorgen, ser vi hvordan hun har vokst. Hun er fortsatt en meget sterk personlighet som mange tiltrekkes av og finner støtte hos. Blant annet har hun en sjarm over seg. Styrken i personligheten hennes kommer også svært godt frem i måten hun modig overkommer frykten, usikkerheten og sorgen.