Alle nordmenn kjenner ”Ja, vi elsker dette landet” som Norges nasjonalsang, men de fleste er bare fortrolige med den første og de to siste strofene. Diktet ble skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson og ble trykket i sin opprinnelige form til Stortingets åpning i 1859. Dagens versjon av sangen forelå i først 1869. Melodien er komponert av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak. 17. mai 1864 ble sangen fremført på Eidsvoll i forbindelse med 50-årsjubileet for Norges grunnlov, og den ble tidlig populær. Gategutter plukket opp melodien da den ble fremført, og dette førte til at den raskt ble sunget over hele Christiania. Videre ble den skrevet inn i skolenes lesebøker, og siden ble den sunget i barnetogene som Bjørnstjerne Bjørnson organiserte.

Det ikke er vanskelig å forstå hvorfor sangen ble så populær. For det første har den en fantastisk fin melodi, den har gode bilder og en sammenhengende historie. Den fanger også opp mye av norsk mentalitet.

Siden vi vanligvis ikke synger hele sangen, tenker vi ikke over den sammenhengende historien i den. Diktet er en norgeshistorie på vers og hyller Norge som en nasjon med en stolt fortid. Teksten tegner et bilde av et land med vill og vakker natur, vanskelige livsvilkår og et heroisk, frihetselskende folk med en heltemodig fortid som gjennom nederlag og lidelse har nådd frem til sin forutbestemte, gudgitte status som fri, demokratisk nasjon. Denne utviklingen har skjedd med et guddommelig forsyns styrelse og har vært en nasjonal utvikling fra ”nød til sejr”. Idéinnholdet i teksten er preget av nasjonalromantisk tenkemåte og historiesyn. Dikteren skildrer avgjørende hendelser i nasjonens historie og går kronologisk frem fra vikingtid til moderne tid. Det er snakk om kjemperad, om Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike, Olav den hellige, Håkon den gode og Sverre Sigurdsson, Tordenskiold og bondehæren. Alle disse har utkjempet store slag og ofret seg for landet på forskjellig vis. Det går en linje gjennom historien frem til 1814, da ”frihet ble oss født” gjennom Grunnloven, som for sin tid var en av de mest liberale i Europa, og som etablerte Norge som et fritt og demokratisk samfunn.

Diktet gjennomstrømmes av kjærlighet til fedrelandet og folket og hyller alle befolkningsgrupper, høy og lav, kvinner og menn. Språket skildrer både levende og dramatisk utsnitt av norsk historie. Her er det økser som brynes, blod, lyn, brann, hungersnød og krig. Dette veksler med poetiske uttrykk som ”elsker”, ”drømme”, ”saganatt” og ”far og mor”. Uttrykk som ”de tusen hjem” og ”norske mann i hus og hytte” er nærmest blitt munnhell i det norske språk. Samtidig trekkes Gud inn i historien. Bjørnson ser en sammenheng og en linje i alle de dramatiske begivenhetene, en slags skjult plan for nasjonen. Gud har styrt landet i riktig retning, og folkets og kongenes frihetskamp er da kronet med seier.

Diktet skildrer hvordan nasjonen til tross for store mangler som fattigdom, ufrihet og lavt folketall gjennom lang kamp har etablert seg som egen selvstendig nasjon, klart avgrenset mot andre. Den gjennomgående bruken av pronomen som ”vi” og ”vår” bidrar til dette. Det er ”vi” som elsker og kjemper for landet, det er ”vår” fortid, ”våre” slag ”og ”våre” lidelser det er snakk om. Den sterke vektleggingen av historien bidrar på samme måte til å skape en forestilling om en både naturgitt og gudgitt enhet, noe eget som skiller Norge fra andre nasjoner. Dermed skapes en egen identitet, en nasjonalfølelse.

Gro Dahles tekst ”Norge i fløtesaus” er av et helt annet slag. Den er en satirisk tekst, og satiriske eller spottende tekster kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtiden på en humoristisk og poengtert måte. Satiren bruker gjerne ironi, grove overdrivelser og karikaturer for å latterliggjøre og synliggjøre svakheter ved systemene eller gjøre narr av menneskenes laster og skrøpeligheter. Satire kan være rent underholdende eller brukes som politisk kampmiddel og omfatter alt fra spydige kommentarer og vitser til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigjørende funksjon i samfunnets regulering av makt.

”Norge i fløtesaus” er vinnerbidraget fra en uhøytidelig konkurranse på Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2002, der oppgaven var å lage et globalt supplement til ”Ja, vi elsker”. Gro Dahle tegner et helt annet bilde av nasjonen Norge enn Bjørnstjerne Bjørnson gjør. Hun gjør narr av norsk selvgodhet, perspektivløshet og båstenkning. Tittelen slår an tonen. Den tegner et bilde av en nasjon i materiell overflod, samtidig som det åndelige nivået er på et lavmål. Nasjonen bader i ”fløtesaus” både bokstavelig talt, der vi velter oss i junk food, og i overført betydning i form av bading i selvgodhet og hellig overbevisning om at vi er ”best i verden”. Det er Norge ”som har klart det”, Norge er i egne øyne ”universets midte” og den nasjonen som kan ”fikse fred”. Bruken av et slikt slangpreget uttrykk viser hvor lettvint nordmenn tydeligvis tror det er å skape fred i en verden med dype konflikter. Åndslivet må sies å være langt fra det det burde være når norsk tenkning er på nivå med rognebærs. Det vi er opptatt av, er sommerklær og vind og vær, og fritiden blir brukt til sprit og slagsmål. Det er litt av en kontrast til Bjørnsons bilde av Norge som en heltemodig nasjon som i århundrer kjempet for frihet!

Teksten er et dikt med refreng, og rytmen er nærmest en form for rap; en stil i moderne popmusikk der teksten resiteres rytmisk i stedet for å synges. Stilen har røtter i subkulturen i New York. De stadige gjentagelsene understrekes gjennom rytmen, og dette gir teksten en slags suggererende virkning. Når Gro Dahle velger en slik uttrykksmåte, distanserer hun seg kraftig fra Bjørnsons opphøyde høystil. For å understreke hvor lite opptatt nordmenn er av annet enn hverdagen ramser hun opp matretter og hverdagsfenomener samt noen utvalgte nasjonale begivenheter med symbolverdi som skøyteløp og Holmenkollen. Hun velger også ut andre ting som regnes som typisk norsk, slik som havrevelling og utedo. Dette henspiller på idealiseringen av det enkle, nøysomme liv. Alt i alt kan man si at diktets grunnidé er at overfladiske nordmenn er forelsket i seg selv og ikke begriper at ikke hele verden tenker på samme måte som dem.

Det er 150 år mellom disse to tekstene. De er blitt til i hver sin tid og har hvert sitt formål. Bjørnsons og nasjonsbyggernes prosjekt var å bygge nasjonen på det åndelige plan, skape en identitet og en nasjonalstolthet. Nasjonen var ung og økonomisk vanskeligstilt. Man kan også sette diktet inn i en nasjonalromantisk sammenheng. I de nordiske land var perioden fra nasjonalromantikken innledningen til nasjonsbyggingsprosessen. Virkemidler i nasjonsbygging kunne være å skape et nasjonalt skriftspråk, skrive historieverk som konstruerte en kontinuitet bakover i tid, og skoleverk der nasjonale holdninger ble innprentet. Nasjonsbygging kan sees på som en prosess av kulturell grensedannelse utad og kulturell standardisering innad. Dette er i høy grad betegnende for ”Ja, vi elsker”.

Begrepet nasjonsbygging betegner prosessen fra etablering av statsmakt til en nasjonalt integrert nasjonalstat der befolkningen føler en utstrakt grad av nasjonal identitet, og oftest er denne prosessen initiert av en kulturell eller politisk elite - «nasjonsbyggere» - men etter hvert sprer nasjonalfølelsen seg i større lag av befolkningen. I Norge foregikk nasjonsbyggingen på flere plan og områder. Det politiske området var selvsagt sentralt, men minst like stor rolle spilte kulturen; diktningen, malekunsten og musikken. Man kan i høy grad si at ”Ja, vi elsker” er et sterkt bidrag i denne sammenhengen.

Gro Dahles tekst er skrevet i en tid der nasjonsbyggingen for lengst er avsluttet. Nordmenn har en levestandard man knapt kunne drømme om på Bjørnsons tid, og befolkningen føler en form for nasjonal identitet. Politisk, økonomisk og sosialt er situasjonen en helt annen enn for 150 år siden, da Norge var et av de fattigste land i Europa. Politisk er nasjonen fri, selvstendig og stabil, og økonomien er særdeles god, mye takket være oljerikdommen. De materielle fremskrittene har vært store med en sterk økning i gjennomsnittlig levealder og utmerket helsetilstand hos befolkningen. Fattigdomssykdommer som epidemier og infeksjoner er borte. Det omfattende sosiale støtteapparatet i velferdsstaten gir nordmenn en unik sosial og økonomisk trygghet, så det er ikke for ingenting at Norge flere ganger er kåret til verdens beste land å bo i. Slik sett har Gro Dahle helt rett i at vi lever ”i fløtesaus”. Men hun harselerer over det nasjonale selvbildet og hyller ikke sine landsmenn slik Bjørnson gjorde. Nordmenn misbruker de åndelige mulighetene de har gjennom interesseløshet og tåpelige valg. Den inngrodde forestillingen om egen fortreffelighet virker sløvende og er en form for ”fløtesaus” for den norske folkesjelen.

Man kan vanskelig tenke seg to mer kontrasterende tekster. De er motsetninger når det gjelder de fleste referanserammer og spenner fra idealisme til kynisme. Budskap, idégrunnlag, innhold, form og tiden tekstene er skrevet i, står i kontrast til hverandre, og målet med dem er helt forskjellig. Der Bjørnson vil bygge opp, vil Gro Dahle harselere. Bjørnson skrev idealistisk for en ung, fattig nasjon, mens Gro Dahle er ironisk i en postmoderne tid med overflod, som ikke har rom for de samme fremtidsvyer som Bjørnson trakk opp. På mange måter er Bjørnsons drømmer virkeliggjort, men det bildet hun tegner av resultatet, er neppe det han hadde tenkt seg.