”Jeg ser” Av Sigbjørn Obstfelder [1]

Jeg ser paa den hvide himmel,

jeg ser paa de graablaa skyer,

jeg ser paa den blodige sol.

 

Dette er altsaa verden.

Dette er altsaa klodernes hjem.

 

En regndraabe!

 

Jeg ser paa de høie huse,

jeg ser paa de tusende vinduer,

jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

 

Dette er altsaa jorden.

Dette er altsaa menneskenes hjem.

 

De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.

 

Jeg ser paa de velklædte herrer,

jeg ser paa de smilende damer,

jeg ser paa de ludende heste.

 

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

 

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er vist kommet paa en feil klode!

Her er saa underligt...

Sigbjørn Obstfelder levde fra 1866 til 1900. Han er en av de mest signifikante forfattere i norsk diktning, og er en av Norges første modernistiske diktere. Det kommer frem ved at han anvender modernistiske trekk som fremmedfølelse, noe som kan være temaet i diktet ”Jeg ser”.

Modernister vil gjerne selv skape nye måter å formulere seg på, samt nye stilarter og de ønsker å undersøke og teste. Ingen mønster gjelder her og heller ingen antikverte former, og bruken av frie vers er stor. Språket brytes i stykker og resonnementet virker kryptisk og ubegripelig. Verden er et eneste virvar, og bare kaotisk form kan beskrive og uttrykke kaoset. Obstfelders liv var selv preget av uro og rastløshet, og han ble sett på som en både avsides og grublende person.

”Jeg ser” av Sigbjørn Obstfelder er et dikt med en utradisjonell form som tar opp et tema som kan virke kaotisk. Følgelig med det for øye undres jeg på om formen i diktet kan være med på å understreke diktetes tema. Jeg vil i den forbindelse også se på formen i forhold til innholdet i diktet. Jeg vil også se litt på om man kan trekke en parallell mellom det lyriske jeget og forfatteren.

Obstfelder skrev nyskapende dikt, og uttrykte på mange måter en postmoderne fremmedgjorthet som også er aktuell i dag, selv 100 år senere[2]. Obstfelders diktning peker fremover mot vår tids moderne lyrikk. Han anvender symbolske billedvalg og har en melodiøs stil. Det bør også nevnes at Sigbjørn Obstfelder i løpet av sitt liv opplevde et sammenbrudd. Det kan virke som om diktet ”Jeg ser” bærer avtrykk av hans egen oppvekst preget av fattigdom samt familiens sykdomshistorie. Han var selv på mange måter preget av en ensomhet og en fremmedfølelse overfor verden. Her kan det være nærliggende å tenke at man kanskje kan trekke en parallell mellom det lyriske jeget og forfatteren.

I diktet ”Jeg ser” av Sigbjørn Obstfelder har vi en jeg - instans. Det er ikke dermed sagt at forfatteren med nødvendighet snakker om seg selv og sitt følelsesliv, selv om vi gis adgang til det lyriske jegets tanker og følelser. Vi følger altså sansene til det lyriske jeget. Det er kun gjennom hans øyne vi blir geleidet gjennom diktet. men ”vi må huske på å holde fast ved at fortelleren og forfatteren ikke er identiske størrelser” (Gaasland 2004: 25). Det kan likevel være fristende å tro at diktet kan være noe selvbiografisk, tatt i betraktning hva vi vet om hans liv. Men det er sjeldent, eller kanskje også aldri at vi kan finne noe 1:1-forhold mellom en dikter og det lyriske jeg i teksten han/hun produserer. Vi må som lesere alltid forholde oss til det lyriske jeg som en autonom enhet, selv om vi kan trekke frem at der er fellestrekk mellom det lyriske jeget og forfatteren.

Dette diktet kommer under hovedsjangeren lyrikk ved at det innehar vers og strofer. Diktet er imidlertid etter alt å dømme fritt for rim, verselinjene har ulike lengder, det er svært vanskelig å oppleve noe fast metrisk mønster og det er tilsynelatende ikke utstyrt med rytme eller fast form. Men ser vi nærmere på diktet ser vi at dette ikke stemmer helt. Diktet har helt klart en rytme. ”Tekstens rytmiske potensial og helhetsvirkning er så kompleks at den vanskelig kan studeres i sin helhet. I diktanalysen må vi derfor konsentrere oss om de rytmeelementene som synes å være av spesiell interesse i det aktuelle diktet, og som er relevant for analysen som helhet.” (Janss/Refsum 2005: 61)

Fundamentalt for all rytme er gjentagelse og variasjon. Gjentakelse er med på å skape rytme. I første, fjerde og sjuende strofe gjentas ordene ”Jeg ser” i begynnelsen av hver verselinje. I strofe to og fem gjentas ”Dette er altså” i begynnelsen av hver strofe. En slik type repetisjon av flere ord i begynnelsen av vers som følger etter hverandre, kalles en anafor. Dette er en figur som er godt anvendt i dette diktet. ”I diktet utnyttes et velkjent poetisk virkemiddel, såkalte parallellismer. [...] For det første kan vi snakke om grammatikalske parallellismer [...] For det andre kan vi snakke om semantiske parallellismer [...].” (ibid, s 72) Grammatikalske parallellismer brukes i gjentakelsen av ordene ”Jeg ser” og ”Dette er altså”. Semantiske parallellismer brukes når bilder som uttrykker det samme gjentas, slik som ”høie huse”, ”tusende vinduer” og ”fjerne kirketaarn”. Dette representerer alt noe fremmed og fjernt.

Diktet har også klanglige parallellismer, derav noe allitterasjon. Allitterasjonsbruken i ”Jeg ser” er ikke så veldig mye anvendt, men nevneverdig fordi allitterasjonen viser at det faktisk er en viss rytme i diktet. Og i og med at det ikke forekommer regelmessig allitterasjon gjennom hele diktet, understreker det også litt det uregelmessige med diktet Allitterasjonene bidrar, der de oppstår, til at ordene inngår i en særlig ladet sammenheng. Allitterasjon er en klangfigur som Janss og Refsum definerer slik: ”ALLITTERASJON -lydlikhet mellom konsonanter i betonte stavelser eller i begynnelsen av enkelte ord.” (ibid, s 64) Eksempler på dette er: ”høye huse”, ”De graablaa skyer samler sig. Solen” og ”blev borte”.

I første strofe har alle tre verselinjene like mange stavelser, og også i sjuende strofe har de det. Ellers er stavelsene av ulike lengder i resten av diktet. Diktet har til sammen ni strofer, og opererer med dette mønsteret av verselinjer per strofe: 3-2-1-3-2-1-3-1-3. Verselinjene i hver strofe har altså et regelmessig mønster helt til de to siste strofene som henholdsvis burde inneholde to og en verselinjer hver, kommer og bryter med hele rytmen og formen.

”Hvor de graablaa skyer blir tunge.

 

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er vist kommet paa en feil klode!

Her er saa underligt...”

Diktetes motiv er et lyrisk jeg som står og betrakter omgivelsene sine fra bakkenivå med en vertikal bevegelse med blikket høyt oppe på himmelen, til lavt ned på bakken hvor de andre menneskene, dyrene og bygningene befinner seg. På slutten av diktet blir vi fortalt at det lyriske jeget ikke føler seg hjemme blant alt det som det står og betrakter. Det lyriske jeget zoomer seg gradvis nedover fra skyene på himmelen, og vi følger det lyriske jegets blikk helt ned til enkeltindivider som går på jordens overflate. Vi opplever her at rekkefølgen av hendelsene er kronologiske. Derfor er dette diktet synkront, og det får dermed en viss struktur.

Diktet inneholder som tidligere nevnt en del bilder og symboler. Jeg vil se spesielt nærmere på innholdet og bruken av disse bildene og symbolene, og finner ut at strofe en er observerende beskrevet i mentale bilder, med høy adjektivbruk. Hans massive adjektivbruk beskriver mer inngående hva det lyriske jeget observerer. Verden sees nedenfra og opp mot himmelen.

”Jeg ser paa den hvide himmel”, skriver Obstfelder i første strofe. Jeget starter altså med blikket høyt hevet og observerer en lys himmel, dekket av hvite skyer som sakte utvikler seg til å bli mer dyster ettersom blikket senkes og diktet går fram. Men kan den hvite himmel også symbolisere et liklaken? Leser man videre nedover til verselinje tre i denne strofen blir vi nemlig introdusert for den blodige solen. Det blodige kan symbolisere ulykke og død, eller noe annet faretruende. Solen symboliserer liv, siden solen er kilden til alt liv. Kan det være noe faretruende eller illevarslende som truer livet? Det gir uansett negative assosiasjoner til ordet sol å plassere det sammen med ordet blodig. Jeg velger uansett, når jeg kommer til andre verselinje som beskriver de gråblå skyene, å tolke den hvite himmelen som noen lyse og fredfulle skyer som sakte blir truet av noe mørkere og mer dystert. De gråblå skyene gir meg følelsen av at et tungt og truende uvær ligger og lurer.

Den andre strofen inneholder to verselinjer, og fungerer som en bekreftelse og en beskrivelse på hva det lyriske jeget observerte i foregående strofe. Han starter strofen med ”Dette er altsaa” og stadfester dermed hva han har sett.

Følelsen av et truende uvær som er i nærheten, blir forsterket når tredje strofe, som kun inneholder ett vers, nevner en regndråpe. ”En regndråbe!” Her enser jeg et forvarsel om noe langt verre enn et vanlig uvær, nemlig en storm! Og spesielt forsterkes denne følelsen når strofen avsluttes med et utropstegn, noe som intensiverer utsagnet. Dette gir også verselinjen selvstendig tyngde. Regndråpen forsterker også det vertikale synet. Regndråpen starter på himmelen, men vil etter hvert falle ned på husene, og til slutt på individene som spaserer på bakkenivå.

I strofe fire har blikket blitt senket fra himmelen og ned til bygningene på jorda. Det lyriske jeget opplever bygningene som høye og fjerne, og vinduene som svært mange. Dette representerer distanse til det jeget ser på. Kirketårnet kan symbolisere religiøsitet, og i og med at det beskrives som fjernt, er det nærliggende å tro at jeget opplever en avstand og mistro til religion. Obstfelder selv var opptatt av religiøse dimensjoner i tilværelsen, og det kommer frem i diktet når han nevner kirketårnet som noe fjerntliggende.

Strofe fem fungerer som strofe to. Den bekrefter og forklarer hva jeget ser i strofen over. Både strofe fem og to er likt oppbygd. Begge med to verselinjer. De har nesten identiske stavelser også, bortsett fra at siste verselinje i femte strofe inneholder en ekstra stavelse.

I likhet med tredje strofe inneholder sjette strofe kun èn verselinje. Men denne verselinja skiller seg ut, ikke bare ved at den er lengre, men også ved at verbmønsteret forandres helt på slutten av verset. Hittil har diktet utelukkende stått i presens, men i denne strofen dukker det opp et preteritum. ”Solen blev borte”, skriver Obstfelder. En slik plutselig forandring av tid slår meg som underlig. Spesielt siden diktet straks fortsetter videre i presens. Hvorfor skifter han til fortid? Dette blir vendepunktet og også høydepunktet i diktet. Været har kulminert seg. Skyene har samlet seg, solen har blitt borte. Noe er i ferd med å skje. Stemningen har definitivt blitt mer dyster nå.

Dette diktet er et eksempel på lyrisk diktning som springer ut et ønske om å skildre forhold i samfunnet. I sjuende strofe skildres ”de velklædte herrer”, ”de smilende damer” samt ”de ludende heste” og blikket har nå falt helt ned på bakkenivå. ”De velklædte herrer” og ”de smilende damer” fremstår her som overfladiske og er nok et bilde på overklassen, men kanskje også på mennesker generelt. Kontrasten kommer sterkt frem når det lyriske jeget på slutten av strofen observerer ”de ludende heste” som kan tolkes som arbeiderklassen i overført betydning. Vi kan her ense at han iakttar et stort klasseskille i samfunnet, uten at det kommer så veldig tydelig fram. Lyrikken som her skapes blir preget av det miljøet den oppstår i - både det litterære og det sosiale. Strofen inneholder tre vers på lik linje med strofe en og fire.

I strofe åtte brytes mønsteret og formen i diktet. Vi forventer her at strofen skal inneholde to vers, men det innehar kun en. Her nevnes for tredje gang ”de graablaa skyer” og vi har fulgt utviklingen av disse skyene fra å være vanlige gråblå skyer, til at de samler seg, og nå har de altså blitt tunge. Gråblå, som er en mørk og dyster farge, står som en sentral farge i diktet siden det gjentas på denne måten. Følelsen av at noe er i ferd med å skje blir nå forsterket og intensivert. Men hva er i ferd med å skje? Oppdagelsen av at dette ikke er riktig plass å befinne seg for jeget, kan være et mulig svar på det.

Den niende og siste strofen i diktet bryter også med mønsteret og formen i resten av diktet. Strofen innbefatter tre vers, der vi forventer det kun skal være ett. Her blir observasjonen plutselig avbrutt, og vi føler en undring og forvirring sammen med det lyriske jeget. Man kan si at den siste strofen fungerer som en konklusjon for hele diktet: Her hører ikke vedkommende hjemme. Bruddet i mønsteret på de to siste strofene er en sterk indikasjon på at stormen er nær. At jeg skriver storm, må ikke oppfattes bokstavelig talt et uvær, snarere hans oppdagelse av en manglende tilhørighet til verden. Gjennom hele diktet beskriver han veien til det å innse at han ikke hører til, og det må være en rimelig dramatisk oppdagelse.

Avslutning

”Jeg ser” av Sigbjørn Obstfelder er et melodiøst, uten å være sangbart, dikt med en noe uregelmessig rytme. Språket er enkelt og setningene er korte. Dette modernistiske diktet ble utgitt i diktsamlingen ”Digte” i 1893. Typisk for modernistisk diktning er også at bildene, gjentakelsene og ordvalget skaper tonen og stemningen i diktet. ”Jeg ser” inneholder fullt av poetiske og visuelle bilder og symboler som bidrar til å utvide og skape en ny mening, samt at det fortetter betydningen, og vi får en opplevelse av hvilken stemning diktet formidler; en stemning av undring og det og ikke høre til.

Diktet til Obstfelder besitter ikke særlig ordinære rimmønstre, heller ei noen konkret og regelmessig rytme, men når temaet i diktet er fremmedfølelse og underliggjøring passer det kanskje ikke med konvensjonelle rimmønstre og faste rytmer.

Jeg kan se at diktets form har mye til felles med innholdet og temaet i diktet, som går mye på en kaotisk, manglende tilhørighet, men jeg skal være forsiktig med å koble det opp mot selve forfatteren. ”Man bør vokte seg fra å tro at ens egen subjektive oppfattelse av diktets rytme og mening er den eneste rette” (Ibid, s 54). Obstfelder selv sier at han ikke ser spørsmålet om form som utvendig i forhold til diktets innhold. Diktet formidler helt klart at forfatteren har et bevisst og reflektert forhold til diktets form i forhold til tematikk

Litteraturliste:

Gaasland, Rolf (2004): Fortellerens hemmeligheter. Innføring i litterær analyse, Universitetsforlaget, Oslo

Janss, Christian / Refsum, Christian (2005): Lyrikkens liv, Universitetsforlaget 2003

Internett: http://www.christopher.no/litteratur/obstfelder.htm, (Lastet ned 10.03.07)

Riksmålsforbundets eksamensguide: http://www.riksmalsforbundet.no/eksamen/eks_litthist.html (Lastet ned 10.03.07)

[1] Hentet fra diktsamlinga ”Digte” fra 1893

[2]Opplysningen er hentet fra: http://www.riksmalsforbundet.no/eksamen/eks_litthist.html