”Det var berre dei to i Skarsvågen, faren og Jorina. Ein gong hadde dei vori tre, men det var lenge sidan. Så lenge sidan at Jorina hugsa det berre som ein draum om eit kvart ljost og godt som hadde reist sin veg i ei svart kiste og aldri komi att”.

Slik begynner novellen om Jorina, en jente på seks og et halvt år. Vi treffer henne i Skarsvågen sammen med sin far, en katt og ei geit. De to dyrene er hennes eneste venner der ute. Vi følger Jorina fra ”ensomheten” der ute i vågen, til ”ensomheten” etter første skoledag.

”Ei lang stund stod Jorina berre og såg på dei. Så kjende ho brått at ho var åleine. Meir åleine enn ho nokon gong hadde vori heime i Skarsvågen”.

”Jorina gådde ingenting av det som var ikring henne. Ho brydde seg ikkje med å fylgje den krokute gangstigen, ho tok beinvegen gjenom vasspyttar og gorrmyr, så surpa skatt oppetter skulekjolen. Og hele tida gjekk ho med hendene knytte”.

Dette er en slags tradisjonell, realistisk novelle med naturalistiske trekk, den har også en tydelig handlingstråd. Det er om fordommer og det å være annerledes som er den røde tråd.

Jorina har mange naturalistiske trekk, som går på hvordan hun ser på nye situasjoner, og at hun sammenligner nye situasjoner med symbolikken i naturen.

Eksempel:

……kom det liksom ein foss av ungar gjenom det vide dørgapet. ………til fossen brått snudde og rann innatt……inn og ut heile dagen, plent som sjøen i det tronge Skarvågsundet.

Det er også en del verdier som kommer frem i teksten, og da spesielt sosiale verdier.

Jorina har et lite sosialt nettverk, hun har vokst opp der ute i vågen sammen med sin far og dyrene. Det er få ganger  hun er med sin far inn til bygda. Kun når han skal selge de tønnene han har laget.  Da må hun love og holde seg i båten og ikke gå sin vei. Dette er en av de få reglene som Jorina har å forholde seg til. Hun har leken sin med katten og geita, men der får hun jo heller ikke utvidet noen sterke sosiale menneskelige relasjoner.

Alt som hun ser til andre mennesker er det hun ser når hun skuer mot bygda fra toppen av vika. Hun fant ro ved og se utover sundet frem til den dagen da hun var med faren inn til kjøpmannen og traff Leonard for første gangen. Som nevnt tidligere var hun vant med og sammenligne nye opplevelser med det hun så i naturen. Det var det hun så seg selv som, en del av naturen. Sånn er det jo med oss mennesker. Alt som vi før ikke har sett eller vært borti må vi jo allikevel forklare på et eller annet vis. I Jorina`s tilfelle utartet dette seg som uro i magen, som hun igjen  sammenlignet med en båt som slingret seg ute i sundet.

De hadde det enkelt og spartansk hjemme hos dem. Unødvendige ting kjøpte ikke faren inn, bare det aller nødvendigste. Da får vi dra den slutning at de var fattige. Men da mener jeg fattig på penger, for etter min mening er  Jorina var rik på andre områder. Det er først da hun har vært igjennom sin første skoledag at hun blir fattig.

Ved hennes første møte med et annet barn blir hun konfrontert med ironi. En lett og uskyldig erting om hennes tresko, som hun kom tapende ut av, fordi hun ikke skjønte Leonard`s spøk. Hun har hele livet hatt det trygt og godt sammen med sin far, og det er hans normer og regler hun lever etter. Hennes sosiale regler er ikke de samme som de reglene folkene i bygda lever etter. Jorina vet ikke om vilke normer og regler som resten av samfunnet følger. Hun syntes det var rart og se gardiner i vinduer og potteplanter, noe faren mente var tull og ha. Unødvendig hos dem ja, men inne i bygda ville man stått klart utenfor hvis en ikke hadde det slik. Jorina reagerte på Leonards fine klær, for slike penklær var for Jorina kun til søndagsbruk. Hun skjønte heller ikke hva Leonard mente med at faren hennes lagde vel tønner på søndagen siden han aldri gikk i kirka. Folk mente at Jurina vokste opp i hedendom. At faren til Jorina holdt fast på det å holde hviledagen hellig, brydde ikke bygdebeboerne seg noe om. De var kun  opptatt av at han ikke gikk i kirka.

Nå går vi inn på etikken i novellen. Skikk og bruk ,rett og  galt og kristen tro samt leveregler ut i fra det. Slike ting hadde aldri Jorina hørt noe om. Og hvorfor skulle hun det? Jeg er sikker på at verken Antonette eller Leonard hviste hvorfor de voksne gjorde som de gjorde. Det var bare slik, og da måtte det være riktig. Det er slike sosiale forskjeller som denne novellen befatter seg med.

Antonette er i novellen brukt som Jorinas motsetning, ondt og godt. Det kommer tydelig frem i teksten at Antonette bare er et produkt hun også. Det er vel egentlig foreldrene som må ha skylden  for hennes ufine måte å være på  mot Jorina. Det er vel det vi kan si om hele dette samfunnet som de bor i. ”Kristen” bygd med sine sladrekjerringer og det som hører med. Det er viktigere om man møtte i kirka enn hva man ellers gjorde. Banka du kjerringa kunne man jo bare ”søke om guds velsignelse”.

Faren til Jorina var innflytter til bygda. Da han ble alene valgte han og bli boende der ute i Vågen. For på denne tiden var det upassende for en mann å oppdra barn alene, og folk ville ha kommentert og blandet seg inn i oppdragelsen. Det var vel for Jorinas beste at han valgte og bli boende ute i Vågen. Hun ville nok ha merket alt snakket rundt henne hele tiden hvis de skulle ha bodd sammen med folk som brydde seg. I mine øyne, og som jeg ser det, opptrer faren til Jorina som en god far og om du vil, som en god kristen. Han forteller henne ikke om andre folk, og prøver heller ikke å plante sine fordommer i henne. Slikt vil hun tidsnok forstå selv allikevel. Det er mer enn hva jeg kan si om de andre foreldrene i bygda. Her fremtrer Antonette som symbolet på det, nemlig fordomsfull.

Det er mange kontraster i novellen. Jeg har nevnt Antonette og Jorina. Miljøet har også kontraster. De er litt spennende, for her er det også virkemidler som bygger opp personene. Skarsvågen er litt goldt, men lunt og godt. I bygda bor de trangt (to hus oppå hverandre), men der er det travelt og faktisk lunt også. Også den gode lukten fra bakeren da. Man blir jo sulten når en leser om den lukten.

Naturen i vågen har formet Jorina til en naturalist, mens trangheten og travelheten i bygda har formet Antonette til og være snerpete og nesevis/fin. Synsvinkelen veksler ofte i novellen, fra personlig til refererende. Vi ser miljøet gjennom tankene til Jorina, så der er den personal/allvitende. Ellers er overgangene glidende i novellen. Ironi er et virkemiddel som forfatteren bruker.

Eksempel:

            ………Galt av barn og banne men godtatt at voksne banner…….

Jorina sitt første møte med skolen ble vel en heller forvirrende opplevelse for henne. Hun hadde gått og gledet seg til å begynne i ett halvt års tid. Skoene var helt nye, selv om de var store, og kjolen var omsydd fra hennes mors finklær. Forventningene var skyhøye, og hun følte en klump i magen før hun gikk inn. Hun var spørrende til alt, og var veldig uskyldig og naiv. Hun begynte med en gang og sammenligne ting som hun hadde gjort før. Mannen med den åpne magen sammenlignet hun med grisen som faren slaktet. Dette reagerte Antonette på med avsky. Dette sier litt om Antonette`s oppvekst. Jorina visste veldig godt hva det var hun spiste når hun spiste kjøtt, og så på slakting som en naturlig del av det å skaffe mat. Det kan vel ikke Antonette ha gjort. Og så ser vi alt det ”gale ” som Jorina gjorde sin første skoledag. Hun viste jo ikke at det ikke var lov til å plystre for jenter, eller å gå på hendene. Heller ikke forbudet ved å si dundern, for det sa jo faren hennes. Faren syntes også at hun var flink til å plystre, så Jorina trodde at slikt var fint å gjøre.

Jeg tror heller ikke at Jorina tok det så ille opp det som læreren sa til henne, for han sa det jo i en grei tone, og  lo  litt av hennes morsomheter. Kanskje han forsto henne litt?.

Det var først når hun kom ut til de andre barna at verden brøt sammen. Da spesielt i møte med Antonette. For Jorina måtte da forstå at slikt ikke var passende for jenter å gjøre, og hun fortjente kjeft. I tillegg fikk Jorina kritikk for den skrukkete kjolen hun gikk med. En kritikk som for Jorina gjorde ekstra vondt, da det var et minne fra sin mor.

Ut ifra slutteksten kan man trekke den slutning at Jorina er blindet av den ondskap hun har møtt, slik at hun ikke lenger legger merke til skjønnheten som hun er omringet av i naturen.

Jeg føler at det er den dobbeltmoral og hykleri som forfatteren vil til livs i denne novellen. Man sitter igjen med følelsen av at forfatteren selv har god innsikt i det å vokse opp i ei slik bygd, og kanskje selv har fått føle på kroppen det å være ”annerledes”.