Novellen ”Karen” er skrevet av Alexander Kielland og den ble utgitt i 1882. Alexander Kielland ble født i Stavanger i 1849 og døde i 1906. Denne forfatteren er kjent for å skrive om noe folk ikke vil at noen skulle skrive om. Alexander Kielland skrev som oftest om de fattige, de som ikke hadde noe særlig mye penger og aktuelle saker som overklassen ikke visste om, eller ønsket å vite noe om på den tiden.

I novellen ”Karen” er det Karen som er hovedpersonen. Ei ung, nydelig jente som arbeider som en servitør i Krarup Kro. Karen var en spinkel, og liten - ganske ung, alvorlig og taus jente som virket litt underlig på folk flest.

Novellen er bygd opp av tre ulike historier. Vi har historien om reven og haren, den om vinden og hovedhistorien som er om Karen og postførere. Novellen starter med å fortelle om Karens liv på kroa, et usedvanlig travelt sted. Karen tar imot bestillinger og order opp, men idet postføreren kommer inn, klarer hun ikke å utføre sine plikter. Indirekte får vi vite at de to har et intimt forhold, og at Karen bærer hans barn. Plutselig forsvinner begge to, men når de kommer tilbake overhører Karen en av gjestene si at postføreren er gift og har to barn. Fortvilet løper Karen ut og ut i fra teksten skjønner vi at hun tok selvmord.

Som jeg tidligere nevnte er forteller novellen oss tre forskjellig handlinger, parallelt. Bortsett fra hovedhistorien er det historien om reven og haren, og historien om vestavinden.

Novellen er kronologisk fortalt. Den har en klar begynnelse, en midtdel og en avslutning. Dessuten starter novellen med ”det var en gang i Krarup Kro en pike, som het Karen”, som er typisk eventyrstart. Dette gjør at vi med engang blir introdusert for hovedpersonen og vet på den måten hvem det skal handle om.

Vi kan si vi har en spenningskurve i teksten. Det bygges opp til et høydepunkt etterfulgt av et vendepunkt. Høydepunktet i novellen kan vi si er når postføreren kommer inn i bildet. Karen går fra å være en med kontroll over bestillinger og effektivt arbeidende jente til å skape full kaos på kroa.

Deretter kommer vendepunktet som er når Karen overhører samtalen mellom de to handelsreisende hvor den ene forteller den andre at postføreren både er gift og har to barn. Etter dette forsvinner Karen fra Kroa og vender aldri tilbake.

Miljø og natur som vi senere kommer tilbake til er med på å skape spenning. Reven og haren som er en parallell handling skaper spenning. Det gjør også vestavinden. Det er langt større spenning på slutten enn på begynnelsen, selv om avslutningen kommer brått på.

Stillestående beskrivelse og tankereferat er definitivt det som preger framstillingen mest. Spesielt stillestående beskrivelse. Bare ett par steder legger forfatteren inn korte replikker, som forteller oss mye.

Novellen er fortalt fra forfatterens synsvinkel og han gjør heller ingen forsøk på å gå inn i tankene til hovedpersonen eller andre. Alt blir skildret utenifra, akkurat som om Kielland var på Kroa og beskrev det som skjedde. På den måten kan han på en måte styre tankene våre i den retningen han vil. Dessuten blir teksten veldig mer spennende når man ikke går inn i personenes tanker og følelser, men bare skildrer dem utenifra.

Reven og haren er to klare symboler i teksten. Karen symboliserer haren, som er liten og svak i forhold til reven, som er postføreren. Reven utnytter haren på samme måte som postføreren utnytter Karen. Forskjellen mellom disse to historiene er at haren slipper unna reven.

Språket i teksten er blant annet innpakket med metaforer og kontrastene. Den største kontrasten er Karen og postføreren (haren og reven). Karen er en fattig, liten og naiv jentunge, mens postføreren en rik mann som ikke bare er betydelig eldre enn henne, men også klokere og utnytter hennes uskyld. Dessuten er de også fra forskjellige stander. Det var også kontraster mellom Karen og postførerens kone. Karen arbeidet på en kro, mens postførerens kone var fra en kro.

Gjentakelse er også et annet virkemiddel Kielland har brukt. Novellen starter med ”det var en gang i Krarup Kro en pike som het Karen”. Kielland bruker denne setningen enkelt og greit som en innledning til novellen sin. Men forfatteren avslutter også med denne setningen, denne gangen som en advarsel. En advarsel rettet om ungdom om at de ikke skulle gå i samme felle som Karen gjorde. Og da ser vi klart at temaet i denne novellen er kvinneundertrykkelse. Vi ser at Karen opplever kjærlighetssvikt gjennom utroskap som kommer frem.

Kielland har skrevet en bra novelle, men det er ikke helt klart hva han prøver å utrykke. Etter min tolkning av novellen, så vil han sette frem problemene av undertrykkelsesmiljøet i den tiden. Som tidligere sagt så skjønner vi at de rike utnytter de fattige. Dette kan kanskje ha en påvirking av at i den tiden novellen ble skrevet, så ble mennene satt i en bedre posisjon enn kvinnene. Undertrykkelsen av kvinner var langt større i den tiden enn det den er i de fleste land nå.