Karen er en novelle skrevet av Alexander Kielland under realismen. Det at den er skrevet i realismen har ganske mye å si for hvordan den er skrevet og hvorfor Kielland skrev om akkurat dette og det skal jeg komme tilbake til senere.

 

Novellen handler om Karen som er servitør i Krarup Kro. Hun er forelsket i postføreren som stadig vekk er innom kroen. Karen blir gravid og når hun finner ut av at postføreren er gift ser hun ingen annen utvei enn å ta livet av seg.

 

Tittelen, Karen, er en enkel tittel. Karen var et vanlig jentenavn på den tiden novellen ble skrevet og man kan ganske enkelt tenke seg at det er navnet på hovedpersonen i novellen.

 

Temaet i novellen synes jeg er kjærlighet med svik. Det er fordi Karen har en sterk kjærlighet for postføreren og den kjærligheten blir på en måte bekreftet for henne når hun blir gravid med hans barn. Når postføreren kommer, og Karen får vite at han har kone og barn, blir Karen utsatt for svik.

 

Synsvinkelen er autoral i denne novellen. Det vil si at det er en forteller som står i tredjeperson som forteller. Leseren får ikke vite noen personlige tanker eller følelser til karakterene, men må bruke skildringene som blir gitt utenifra til å skjønne hvordan personene er.

 

Karen beskrives greit i novellen så for å beskrive henne viser jeg til et avsnitt (s. 1)

” Hun var spinkel og liten – ganske ung, alvorlig og taus så det var ingen morskap ved henne for de handelsreisende. Men skikkelige folk, som gikk i kroen for alvor og som satte pris på at kaffen servertes hurtig og skåldende het, de holdt desto mer av Karen. Og når hun smøg seg frem mellom gjestene med sitt brett, vek de tunge vadmelskropper til side med en uvanlig fart, det ble gjort vei for henne, og samtalen sluknet for et øyeblikk, alle måtte se efter henne, hun var så nydelig.

Karens øyne var av de store grå, som på en gang syntes å se og å se langt – langt forbi; og øyenbrynene var høyt buet liksom i forundring.”

 

Postføreren var en flott herre med mørke øyne sort krøllete skjegg, og et lite, krusete hode. Han blir i novellen kalt et vidunder av skjønnhet og prakt.

 

Disse to beskrivelsene er ganske forskjellige og det viser noe av poenget i novellen. Enkelt sagt, hun er fattig og han er rik. Siden handlingen er for en god stund siden er dette mest sannsynlig en faktor til at forholdet mellom Karen og postføreren ikke gikk så bra.

 

Novellen er satt opp med en parallellhandling. Det vil si at vi på en måte har to fortellinger, en om Karen og Postføreren og en om reven og haren. Haren er en parallellkarakter til Karen som er yndig og liten. Enda en ting som får oss til å se sammenheng mellom disse to historiene er at Karen og haren rimer.

Reven er parallellkarakteren til Postføreren. Begge er lure og røde. Det høres kanskje litt merkelig ut når jeg sier at postføreren er rød, men for å underbygge dette viser jeg til s. 3

”Den lange, rike kappe av kongen av Danmarks praktfulle røde klede var prydet med en bred krave av krøllet hundeskinn utover skuldrene.”

 

Vinden er et veldig viktig virkemiddel i novellen. Kielland har brukt vinden til å piske opp stemningen og å hinte til hvor lang tid noe har tatt. Jeg har et eksempel fra s. 6.

”Men da vestenvinden hadde løpt et langt stykke, ble den til nordenvind, siden til østenvind, derpå til sønnenvind og til slutt kom den igjen over havet som vestenvind,”.

Dette er en måte han har brukt vinden på som får oss til å forstå at det har gått litt tid.

 

Handlingen utspiller seg i et dansk, landlig miljø i en kro med besøkere fra foreskjellige steder. Det virker ikke som om det er nærme en stor by, men heller lenger ut på landet, ganske langt fra alt annet.

 

Kielland skriver impresjonistisk. Det vil si at man må tenke seg til hva han mener med det han skriver, altså lese mellom linjene. Han gir ikke nøye beskrivelser, men nok til at leseren kan bruke fantasien og lage sine egne bilder av historien.

 

Karen er skrevet i realismen da man som forfatter hadde en oppgave som gikk ut på å sette problemer under debatt. Da var det vanlig å ta opp problemer i samfunnet som var relevante på denne tiden.

 

Siden Kielland var en rik og velstående mann kunne han stille kritiske spørsmål om samfunnet uten å slite økonomisk. I Karen tar han opp kvinneundertrykkelse, noe som var et tema på den tiden, på samme måte som det er nå.

 

Første gangen jeg leste Karen kan jeg helt ærlig si at jeg ikke forsto noen ting i det hele tatt. På grunn av den impresjonistiske skrivestilen til Kielland måtte jeg lese gjennom novellen et par gangen og snakke litt om den med andre før jeg virkelig skjønte poenget og budskapet.

 

Jeg synes Karen er veldig bra skrevet og jeg synes den er interessant å lese. Til tross for dette er det ikke en type tekst jeg ville satt meg ned med hjemme og lest frivillig. Den er nok litt for gammeldags og lite skildret for min smak.