Novellen "Karen" er skrevet av Alexander Kielland i 1882, midten av realismen, og handler om en ung og nydelig pike som var alene om serveringen i Krarup Kro. Kielland har valgt å skildre historien til den unge jenta i tredje person og valgte å bare fortelle de ytre beskrivelsene som forteller noe om personene. Vi får derfor lite kunnskap til hva de forskjellige personene føler og mener, men likevel får vi en god skildring av hvordan personene er fra fortellerens synspunkt.

Novellen er bygd på tre ulike historier som er satt sammen til ett. Som hovedhistorie følger vi tjenestejenta Karen som har et forhold med postføreren. Deretter følger historien til vestavinden og haren etter.

Alexander forteller først om Karens liv på Kroa hvor det kom mange folk, folk fra nærområdet og de veifarende eller de reisende som kom trampende inn for å kunne holde livet opp til neste kro. I kroa gikk hun så stille og hadde aldri hastverk. Han beskrev jenta som ung, spinkel og liten, alvorlig og taus og han legger til at det ikke er morskap ved henne for de handelsreisende. Vi blir hintet at Karen lengtet etter noe, eller lyttet – eller ventet – eller drømte.

Inne i kroa var det usedvanlig travelt, mange oppgaver skulle løses på engang og på kort tid og da postføreren ankom kroa ble det alt for mye for Karen. Hun tok i mot bestillinger og ordnet opp, men i det øyeblikket postføreren kom inn på kroa klarte hun ikke å utføre sine oppgaver. Plutselig forsvinner både Karen og postføreren, og ingenting fungerte i kroa. Fortvilelsen var stor blant gjestene, men ikke minst for krovertens kone som var alene i kroen og kunne ikke annet enn å etterlyse den unge jenta.

De store øynene og de forundrende øyenbrynene var liksom spente i forventning; dessuten var hennes blå hvergarnskjole blitt for trang for henne. Da begge kom tilbake til kroa avslørte lyset varmen i ansiktet hans og det sa han også med et smil. Karen gikk tilbake til sine vanlige oppgaver, 63 øre returneres, konjakk ble delt ut og harestek ble sendt til rett bord. Hun kunne ikke unngå å høre hva de to fiskeoppkjøperne snakket om da de fulgte øynene hennes. De snakket om postføreren og kom inn på at han hadde både kone og to barn.  I det øyeblikket styrtet Karen ut av kroa. Dette er vendepunktet i novellen.

Ut i fra teksten dro hun til den lille gresstripa like ved kanten av den store torvgrava. Hun hadde oppdaget at postføreren utnyttet henne og tok derfor selvmord. Hun var svak.

Alexander brukte paralleller i teksten, han brukte haren og reven som eksempel. Haren var også en svak figur i tilegg til Karen, den ble jaget av reven. Vi kan nesten sammenligne haren med karen og reven med postføreren. Reven utnytter haren slik han ønsker – samme situasjonen med Karen og postføreren. Forskjellen mellom historiene er at haren slipper unna reven i historien, kanskje finnes det håp, at harene, altså jentene, blir smartere enn reven, altså guttene, og klarer å se hva de pønsker på.

Vinden derimot satt stemningen i novellen, den dannet dramaet og situasjonen og dro rundt kroa, laget liksom stemning. Da Kielland beskrev vinden i novellen brukte han sjelden punktum, noe som fikk novellen til å gjøre leseren mer interessert i å lese. Vinden satt også tidene i novellen når den snudde til nord, øst, sør og så tilbake til vest igjen.

At postføreren var gift var en side av saken som Karen ikke klarte å takle, men det som var enda verre var at hun allerede var med barn. På 1880-tallet da novellen ble skrevet var såkalte "løsunger" ikke et komplement. Karen skiftet fra å være ei fri jente, til å bli forelsket mitt i novellen, for å bli knust i slutten av teksten. For ei jente på 1880 – tallet var fallet stort fra å være fri til å bære en ”løsunge”.

Alexander Kielland visste hva han skrev om, en utmerket gjennomtenkt tekst. Han brukte realismen for å få frem samfunnsnyttige og aktuelle temaer. Han ville med denne novellen fortelle oss litt om kvinnenes situasjon, hva som var galt i samfunnet. I dette tilfelle ville han advare unge jenter å ha samleie med fremmede slik at de unngår problemene det medfører. Det var ikke Karen sin skyld, hun var ung og dum og ble brukt av en eldre mann. Postføreren var en høy, smukk mann med mørke øyne og sort krøllet skjegg, dette forteller oss at aldersforskjellen mellom Karen og postføreren var stor.

Kvinner ble undertrykt langt inn på 1800-tallet og i ettertid har "Karen" blitt et viktig verk i dokumentasjon av undertrykking. Temaet som tas opp i novellen er det som i ettertid har blitt kalt kvinnesaken, og hvordan en kvinne med forhold hadde det.

I året 1882 fikk kvinner tilgang til høyere utdanning.

Da han drev sitt eget teglverk i Stavanger på 1870 – tallet fikk han sett hvordan arbeiderne hadde det. I motsetning til Karen var Alexander Kielland rik. Han vokste opp i rikdom og er i dag en av Norgeslitteraturens mest kjente diktere. I løpet av de ti årene han var aktiv som forfatter skrev han en rekke noveller og ni romaner. Han skrev realistisk og tok opp problemer som embetsmenn, kirkens makt, kvinneproblematikken og mye mer som følger med den realistiske diktningen. I novellen ”Karen” er det kvinnesaken som tas opp. Som en rik person kunne Kielland uten økonomisk risiko skildre det som skjedde og han regnes i dag blant en av de fire store forfatterne fra den nevnte epoken, realismen.

Alexander Kielland ble født 1849 og vokste opp i en velstående familie i Stavanger. Han fikk svært gode karakterer på skolen og gikk 12 år på latinskole. Seinere reiste han for å studere jus, underveis i studiet dukket tanken om å bli dikter opp. Han fullførte studiet, giftet seg, flyttet tilbake til Stavanger og ble borgermester. I tilegg til å kritisere skole og oppdragelse, har han også tatt opp kvinnespørsmålet i flere romaner og noveller. Som dere har hørt, så vi hvordan det gikk med den fattige tjenestejenta Karen, som arbeidet på et vertshus. Hun forelsket seg, men da hun ble gravid, var det ikke så enkelt lenger da det viste seg at hun var blitt lurt opp i stry. Det var en stor skam å bli gravid utenfor ekteskapet, og særlig for ei fattig tjenestejente. Jo fattigere kvinnene var, jo strengere ble de dømt av samfunnet. Kielland døde i 1906.

Epoken som ”Karen” ble skrevet i var realismen. Realismen var en retning innen litteraturhistorien fra rundt 1875 og varte utover mot 1890 – tallet og fremstod som en reaksjon på romantikken.  Samfunnet var i endring, stadig flere fikk tilgang på kunnskap og opplysningstiden opplyste folk, noe som nå gjorde at nesten alle husstander hadde bøker. Folk var ville etter å skaffe seg bøker og oppdatere seg på de nyeste tingene som skjedde rundt om i verden.

Det kirkelige og åndelige ble stadig mindre viktig, mens det som skjedde på jorden og i samfunnet var de veldig opptatt av.  Dikt ble upopulært, mens romaner, noveller, skuespill og annen prosatekst var aktuelt å bruke. Realistene ville framstille mennesket og de sosiale miljøene slik som de kunne sees og oppfattes, og alt skulle være sannsynlig og sant. Meningen var å danne et objektivt bilde av samfunnet, folk skulle bli nysgjerrige og sette spørsmålstegn ved urettferdighet, og ikke finne seg i dårlig behandling av andre.

Realismen gav altså litteraturen en ny oppgave: den skulle avsløre samfunnets skyggesider og danne fremskritt og rettferdighet. Klasseskillet i samfunnet ble skildret, men realismen skulle ikke overdrive, romantisere, idyllisere eller fremheve slik som det ble gjort i romantikken, men ha en objektiv, realistisk framstilling av samfunnet. I drama kom detaljene om fortiden gjennom dialog og samtaler.

Novelle

o    Oppdiktet tekst

o    Kort tidsrom, fortellende, konsentrert, få personer

o    Variere fra 1-2 +

o    Spesiell hendelse eller situasjon

o    Handlingen følger gjerne en spenningskurve

o    Løsningen er ofte overraskende og kort

o    Fortellermåten gjør at teksten blir kort

o    Ofte antydninger, enn klartekst