Jeg valgte oppgave 1 om ”Karens Jul” av Amalie Skram. Jeg velger å starte med å presentere forfatteren og naturalismen, som da er den litteraturhistorisk epoken novellen hører til, samtidig som jeg vil prøve å analysere novellen ”Karens jul”.

Forfatteren er da Amalie Skram og hun ble født i Bergen i 1846. I vår tid er vi klar over at Amalie Skram har mye å lære oss. Hun var en moderne dame. Amalie Skram døde i 1905 i København. Novellen ”Karens jul” ble utgitt i naturalismen i 1885. Naturalismens forfattere i 1880-årene satte ikke problemene under debatt, de satt inn et ensidig angrep på alt de mente var galt i samfunnet. Naturalismens forfattere fikk til sterke angrep på; Familielivet, ekteskapet og kristendommen. Naturalistene hadde ingen tro på at endring var mulig. Når naturalistene skrev, brukte de få eller ingen bilder. Det hele var en saklig, tørr framstilling, ingen antydninger og lignende.

”Karens jul” handler om en fattig jente som bor i et skur på en av damskipskaiene i Kristiania. Hun jobber som tjenestepike hos Madam Olsen, men madammen måtte reise fordi hun er jordmor. Den dag kom en politimann gående nedover kaia, idet han så et lysglimt inni skuret. Han gikk bort og spurte hva Karen gjorde her. Karen fortalte alt nøye og la til at hun nå var en nybakt mor. Hun hadde hatt samleie med en mann, men hadde ingen opplysninger om han. Politimannen ba om å forlate stedet, og eventuelt dra til fattighuset. Men det ville hun ikke. Hun ba politimannen lov om å få bli. Til slutt viste han barmhjertighet og lot Karen og barnet bli. Noen dager senere når han gikk til skuret, fikk han se at Karen og barnet lå døde. Til slutt ble dette skuret revet ned.

Karen er fattig. Hun er tynn med et malt, blekt ansikt. Hun så veldig voksen ut. Hun var iført et lysebrunt overstykke, en kofte somvar veldig slitt og et mørkt skjørt. På føttene hadde hun på seg et par hullete soldatstøvler hvor åpningen var uten snørebånd. I hånden hadde hun et lite barn. Rund hodet hadde hun et tørkle som hang ved haken. Politimannen var i begynnelsen av historien veldig sur og utfor. Men han forandret seg til et barmhjertig menneske på slutten. Han hadde en klokke på armen sin.

Temaet i denne novellen er om en ung kvinne som har fått barn og hun lever i fattigdom. Novellen viser samfunnets behandling av alenemødre. Amalie Skram vil vise elendigheten, ikke fordi hun tror på en forandring men for å skape forståelse for de ulykkeliges skjebne. Man ser at samfunnet gjør ingenting for å hjelpe Karen ”alenemoren”. Budskapet i denne novellen kan være at samfunnet må ta seg av kvinner som Karen.

Typiske trekk ved en novelle er at den er kort i tid, kort i lengde, det er få personer med, det er veldig detaljert, parallelle handlinger, Høydepunkt/vendepunkt, og ofte uventet slutt. Hele novellen varte over kort tid og den er ikke alt for lang. Personene du får møte direkte i novellen er Karen og politimannen. Madam Olsen og mannen Karen ble gravid med møter vi bare igjennom Karens skildringer. Naturen og hendelsene er veldig detaljert i denne novellen. F. eks hvordan Karen er kledd. Vendepunktet i denne novellen er når politimanne kommer inn i skuret og ser Karen sitte med barnet inntil brystet og hvor da begge to er døde.

Det blir brukt språklige bilder i novellen. Igjennom hele novellen sitter man med bilder av hvordan personer, ting og områdene ser ut. Dette er fordi Amalie beskriver det meste veldig detaljert. Det blir brukt dialoger mellom Karen og politikonstabelen, hvor vi da kan se at de har dialekter.

Jeg synes novellen ”Karens Jul” er en god novelle, og jeg synes at virkemidlene virkelig er med på å gjøre novellen til en naturalistisk og oppsiktsvekkende novelle. Den gir et sterkt inntrykk og mye av grunnen til dette er en detaljerte og realistiske rammen som ligger rundt hele historien. Været, landskapet rundt historien og årstiden historien foregår i er med på å gjøre ”Karens Jul” er ei novelle en ikke klarer å glemme med det første. Amalie skildrer i denne novellen fattigdom, urettferdighet, et samfunn med svake sosiale bånd mellom de og de fattige, og hun skildrer død i en historie med få lyspunkter. Hun viser kort sakt hvordan samfunnet for de fattige og de svakeste var i Norge på 1800-tallet. Amalie Skram tar tak i problemene og skildrer urettferdigheten og undertrykkingen på en enkel, men alikavel treffende måte som får oss alle til å tenke oss om og reflektere over hvor urettferdig og nådeløs verden vi lever i kan være!