Novellen ”Karens Jul” er skrevet av Amalie Skram i 1885. Amalie Skram var født 22. august 1846 og døde 15. mars 1905. Hun er kjent som en stor naturalistisk forfatter. Skram var opptatt av å skaffe seg nøyaktige kunnskaper om ting hun skrev, og arbeidet mye med kildene hun brukte. ”Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det”, skrev hun i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson i 1888.

Novellen handler om fattigjenta Karen, som havner i ”uløkka”. Hun har ingen plass å bo, så hun og det lille barnet hennes har søkt tilflukt i et gammelt gråmalt trehus ved en av dampskipskaiene i Kristiania. Hun blir oppdaget en desembernatt da en politimann går forbi og hører barnegråt. Politikonstabelen lar henne, etter mye om og men, få være i trehuset til julen, men ikke en dag lenger. Julaften går politikonstabelen forbi, og stusser over at Karen sitter i nøyaktig samme stilling som sist gang han gikk forbi. Da han undersøker nærmere, viser det seg at både Karen og barnet har frosset i hjel.

Situasjonen i Norge på slutten av 1800-tallet var preget av et klassesamfunn der det var stort sprang mellom fattige og rike. Da denne novellen ble skrevet, var Norge et industrisamfunn. Levekårene for de fattige var dårlige. De bodde på østkanten av byen, mens middel- og overklasse bodde på vestkanten. Arbeiderne bodde trangt, og leieutgiftene var høye på grunn av høy etterspørsel etter boliger. Ettersom de hadde dårlig økonomi, ble de ofte under- og feilernært. Middel- og overklassen mente at dette var arvelig, de ville ikke innse at det var på grunn av leveforholdene. Problemet blant de fattige ble rett og slett oversett, og det var dette Amalie Skram ville få frem da hun skrev blant annet Karens Jul.

Karens Jul er et typisk eksempel på ei novelle. For det første er den kort, den er skrevet over fem A-4 sider. Et annet kjennetegn er at den foregår over et kort tidsrom, og det er få personer. Hovedpersonene er Karen, barnet og politimannen. Vi får også høre om Madam Olsen som Karen tjente hos, den ukjente barnefaren, faren som er avgått med døden og stemoren som kastet henne ut hjemmefra. Disse personene hører vi bare om da Karen og politimannen snakker sammen. Novellen følger også en spenningskurve som når et vendepunkt mot slutten. Vendepunktet er når politikonstabelen finner Karen og barnet døde.

Synsvinkelen er autoral refererende; fortelleren står utenfor handlingen, vi får ikke vite noe om følelsene til Karen. Synsvinkelen kan grense litt til tredjeperson-forteller siden vi får et lite innblikk i politimannens følelser. Man kan lese mellom linjene at han har medfølelse med Karen.

Novellen starter med å beskrive det gråmalte trehuset på dampskipskaien. Det beskrives som ”den gamle, lille rønnen”, og vi får forståelse av at det ikke er noe særlig å oppholde seg der over lengre tid, i hvert fall ikke for en mor med et nyfødt barn. Naturen og miljøet skildres som grått og trist. Det er slapsete på brosteinene, og ” i den mørkegrå, disige luften fikk gassflammene i lykten en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn”.

Inntrykket vi får av Karen er at hun er fattig, men stolt. Hun beskrives som veldig tynn, lita og blek, som kan settes i sammenheng med hvordan forholdene var for de fattige på denne tida; de var under- og feilernærte. Klærne hun har på seg, beskrives som de har sett sine bedre dager, og skoene hennes er hullete. Grunnen til at jeg mener hun er stolt, er at hun ikke vil dra til Mangelsgården, hun vil ta vare på seg selv og barnet sitt. Karen snakker et ”udannet” språk, men prøver å imponere politimannen ved å kalle han Dere.

Med det første får man inntrykk av at politikonstabelen er en mann som følger alle lover og regler fra punkt til prikke. Han banker hardt på døren og roper til Karen at hun må lukke opp. Men synet av den stakkars lille jenta gjør at han mykner opp. Han gjør også et unntak og lar henne få være der i tre dager til. Jeg forstår det slik at han gjør et unntak fra loven siden han sier at ingen må få vite at hun er der.

Novellen avsluttes med at det gamle ferjehuset rives ned og transporteres bort. Havnevesenet vil ikke at det skal ”stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere”. Istedenfor å finne ei løsning på problemet ved at det er mange fattige, fjerner de huset og tror problemene vil gå over av seg selv. De vil ikke innse at det er et problem.

Det er flere naturalistiske trekk ved ”Karens Jul”. Mens realistene tar for seg problemene i det øvre sosiale lag, tar naturalismen for seg problemene i det lavere sosiale lag. Denne teksten representerer naturalismen ganske bra. Skram legger ikke noe i mellom da hun skal beskrive situasjonen for folk flest i Norge på denne tiden. Budskapet er nok at man kan ikke bare skal overse fattigdommen, og tro at den går over av seg selv. Myndighetene må gripe inn og gjøre tiltak for å bedre situasjonen. Det hele handler om å være litt medmenneskelig. Et annet trekk er påstanden om at arv og miljø er sterkere enn viljen. Det er forutbestemt at det kommer til å gå galt med Karen, siden hun er i den situasjonen hun er i.

Seksualitet og død er også elementer i novella. Karen forteller om en mann hun har møtt flere kvelder og møter med denne mannen resulterer i et barn. Hun vet verken hva han heter eller hvor han befinner seg. Det eneste hun vet er at han luktet fjøs, og regner med at han har tatt seg plass på landet. Jeg tolker ut fra dette at Karen er litt naiv, og grunnen til møtene med mannen var kanskje for å føle seg elsket.

Kontraster i denne teksten er at det går mot jul og alle sammen skal ha det hyggelig og kose seg sammen med familie og venner. Karens jul blir totalt motsatt av det man forbinder med julen.