Novellen Karens jul av Amalie Skram stod først på trykk i avisen ”Politikken” i 1855. Historien handler om en ung enslig mor, Karen, som er uten fast jobb og hjem. Hun bor midlertidig i et lite hus på havnen. Der blir hun observert av en politimann. Han vil først kaste henne ut, men gir henne omsider lov til å være i skuret til over jul. Det gjør han fordi han får medlidenhet med Karen og den lille ungen. Været skifter imidlertid, og slår om til sterk kulde. Julaften finner politimannen Karen og barnet frosset i hjel. Politimannen drar til stasjonen for å rapportere det han har sett, og skuret blir til slutt revet.

Synsvinkelen i novellen er autoral, refererende. Derfor får vi avstand til hovedpersonen. Det fører til at vi ikke så sterkt identifiserer oss med enkeltmennesker, men mer kan se karen som et eksempel på alle som egentlig led på den tiden.

Dette er en kronologisk fortelling som sprer seg over et par dager av Karens liv, men vi får i løpet av samtalen mellom Karen og politimannen vite en del om hennes bakgrunn.

Vi får også noen frampek, for eksempel når politimannen ser Karens skygge mot ruten, er det et varsel om at hun allerede er død, eller skal dø. Han går samme runden et par dager senere og ser da det samme, men da er Karen og ungen død!

Novellen er tydelig delt i to hoveddeler. Førs får vi en lenger beskrivelse av de geografiske, sosiale, og klimatiske forhold på havnen og omkring. Deretter starter historien brått inne i handlingen, som en ”in- medias res” begynnelse. Handlingen har et helt klart høydepunkt som alt bygger opp mot: Øyeblikket da politimannen finner Karen og barnet døde. Dette blir det bygd opp mot på forskjellige måter, bl.a ved at været ”spiller” en viktig rolle. Også beskrivelsene av skutene i julestemning er med på å bygge opp stemningen, fordi dette er en motsetning i forhold til Karens egen situasjon.

Vi får en klar forståelse av Karens sosiale status, og skjønner fort hun er ganske langt nede på rangstigen. For eksempel, via språkbruk, hvordan hun er kledd osv. Hun benytter lavstatusdialekt mens politimannen i starten av samtalen prøver å heve sin egen sosiale status og markere at han er en øvrighetsperson ved å bruke et språk som jeg ikke syns er naturlig for ham.

Karen er så klart hovedpersonen, og de andre er nærmest med for å belyse historien. Politimannen er den eneste som opptrer selv. De andre personene, madam Olsen og barnefaren, møter vi indirekte, gjennom Karens fortelling i samtalen med politimannen.

Amalie Skram bruker en naturalistisk skrivemåte. Hun sier ikke hvordan personene er, direkte, men lar oss bli kjent med dem gjennom beskrivelsen av utseende, klesdrakt og ved dialektbruk og ordvalg. Politimannen viser en forandring fra å være en kald, hard og ufølsom lovens vokter til å vise en mykere og mer medmenneskelig side av seg selv. Dette får Skram tydelig fram ved å la hans replikker skifte karakter fra et høytidelig overklassespråk til en mer naturlig dagligtale. Dette gir en følelse av at politimannen tar av seg uniformen og blir et menneske. Til slutt snakker Karen og politimannen nesten samme språk eller dialekt om du vil.

Jeg trur Skram bruker havnen som en kuliss fordi havnen er et tradisjonelt sted som forbindes med avreise, og det å forlate folk. Det er også et sted som det tradisjonelt trekker til seg mennesker av lav status, tiggere uteliggere osv. Dermed gir Skram oss en fin kulisse for Karens ensomhet og hjelpeløshet.

Amalie Skram har et klart budskap Hun vil rette novellen mot dem som lider, de som ikke når opp i kampen for tilværelsen. Når hun lar det offentlige rive skuret til slutt, er det bare et symbol for at samfunnet bruker sine hender. Hun bruker Karen som en fanebærer for alle dem som er fattige, men likevel prøver å opprettholde verdigheten. Karen dør en ussel død i novellen, men Amalie Skram lar henne tross alt dø oppreist og ikke liggende.