Tarjei Vesaas ble født i Vinje i Telemark i 1897. Han vokste opp som bondesønn på familiegården. Da Vesaas var ferdig med folkeskolen, begynte han på Voss folkehøyskole. Mens han gikk på folkehøyskolen bestemte han seg for at han ville bo hele livet på familiegården i Vinje. Og der bodde han sammen med sin kone, Halldis Moren Vesaas, som også var en annerkjent forfatter.

Vesaas debuterte som forfatter med boken Menneskebonn i 1923, og denne boken var preget av realismen. Denne boken skulle vise seg å være starten på et langt forfatterliv. Gjennom sitt lange forfatterskap skrev Vesaas mange gode bøker, både romaner og noveller. I tidsperioden under og etter krigen brøt Vesaas for alvor igjennom som en annerkjent forfatter. Boken ”Fuglane” fra 1959 og ”Is-slottet” fra 1963 regnes som to av de mest kjente bøkene til Vesaas.

I 1940 -legg merke til årstallet- skrev Vesaas boken ”Kimen”. Denne romanen regnes som hans litterære gjennombrudd. På mange måter bidro denne boka og den nye krigshverdagen til at det oppsto en litterær milepæl, ikke bare for Vesaas, men også for andre norske forfattere. ”Kimen” er blant annet sterkt symbolsk, noe som kjennetegner modernismen og som tidligere var blitt lite brukt som litterær uttrykksform da romanen ble skrevet i 1940. Disse sterke innslagene av symbolistisk modernisme, i tillegg til det ”skjulte” budskapet i romanen, har sammenheng med den nye og skremmende krigssituasjonen Norge stod overfor da boken ble skrevet.

Romanen ”Kimen” er skrevet under og etter de første okkupasjonshendingene, og forteller på mange måter om krig, selv om dette skjer gjennom en historie om noe helt annet. Andreas Vest, en nervesyk mann som har fått psykiske problemer etter en alvorlig arbeidsulykke, havner nokså tilfeldig på en grønn og frodig øy.

På øya er det før Andreas` ankomst uvanlig rolig, med fredelige mennesker og rolige omgivelser. Ved et uhell blir Andreas vitne til panikk i grisegården, som oppstår under en kastrasjon av noen små hanngriser. Grisene reagerer på kastrasjonen med kraftig sinne og villskap, noe som fører til at de større grisene eter opp grisungene. Grisene begynner å sloss, og bryter seg ut av innhegningen. To av grisene sloss så kraftig at de begge detter ned i en brønn og dør.

Grisene får på mange måter menneskelige egenskaper da de plutselig begynner å sloss og ete hverandre. Den paniske situasjonen som oppstår i innhegningen ser Andreas Vest. Synet de ”rabiate” grisene medfører et mentalt sammenbrudd hos mannen som gjenopplever traumer fra arbeidsulykken han var vitne til.

Det mentale sammenbruddet fører til at Andreas Vest går løs på en ung pike han møter, og dreper henne. Da de fredelige øyboerne finner ut at Andreas Vest er skyldig i drapet på den unge jenta, forvandles øyboerne til blodtørstige hevnere. Ugjerningsmannen jages i sanseløs hevntrang av øyas store og små innbyggere omkring på øya før de hevnlystne øyboerne fanger og dreper han.

Etterpå, da det er for sent, kommer samvittighetsnøden til de mange øyboerne, men også trangen til å finne et forsvar for ugjerningen. Å ta skylden inn over seg orker ingen, og i et forsøk på å ”rense” seg selv, forsøker folk å finne en ”syndebukk”. Det er i den store låven, der så mye av betydning hender, mange av hevnerne gjennomlever en rensende selverkjennelse. Hver og en tar et oppgjør med seg selv og sine handlinger, og de blodtørstige hevnerne blir igjen mennesker. Og de ser i ettertid med forståelsens gru og anger på hva de har gjort i villskap. Mot slutten av romanen opplever øyboerne igjen en ny vakker dag på den frodige øya. En ny dag der alt er like grønt og frodig som før ugjerningen, og her får leseren en følelse av at det fortsatt er et håp og en fremtid for øyfolket.

Vi skjønner at Vesaas har flere budskaper ved boken. Et av budskapene som går mest tydelig frem av romanen er; hvordan raseri, villskap og flere mennesker sammen (flokk) kan gjøre menneskers handlinger primitive, dyriske og grusomme. Under jakten på Andreas Vest kan man se likhetstrekk mellom grisene og menneskene. Menneskene får såkalte dyriske trekk ved at de jager i flokk etter ugjerningsmannen. Menneskene jager som om vi skulle ha vært dyr. Også grisene får menneskelige trekk ved at de i sinne og villskap dreper hverandre slik mennesker kan gjøre. En slik sammenlikning mellom mennesker og griser er et bevis på hvordan Vesaas prøver å formidle et budskap ved hjelp av symbolikk, i dette tilfellet vil han bevisstgjøre våre handlinger ved å finne likhetstrekk mellom mennesker og dyrs atferd.

Det er flere klare trekk ved romanen ”Kimen” som viser at romanen er skrevet i tidsperioden 1940. Et eksempel på dette er de hyppige innslagene av symbolsk modernisme. Modernisme er en stilart innenfor kunst og litteratur som går ut på å finne adekvate uttrykk for tidsepokens stemninger og tanker. Symboler blir ofte brukt som bilder eller kjennetegn for å forstå et budskap. Andre typiske modernistiske forfattere er for eksempel Knut Hamsun og Johan Borgen. De abstrakte personskildringene blant annet, er å finne igjen i ”Kimen” ved at Vesaas skildrer ”typene” i større grad enn enkeltindividene. Store deler av boka handler nettopp om den dramatiske jakten på den sinnsforstyrrede drapsmannen Andreas Vest. Før ”Kimen” ble skrevet, var det mer vanlig med en episk oppbygning av spenningen, mens i ”Kimen” er den episke spenningsoppbygningen byttet ut med en mer dramatisk oppbygning. Den dramatiske oppbygningen gjør at leseren lettere danner seg et bilde av romanen og de enkelte handlingsforløp.

”Kimen” er ikke bare dramatisk, den er også fortettet. Romanen konsentrer seg i stor grad om det vesentlige, slik at leseren får en følelse av at romanen er kort og konsis. Vesaas forsøk på en å fortette ”Kimen” gjenspeiles i bokas størrelse og forenkling i komposisjon og stil. Disse nye litterære virkemidlene oppstår over en kort tidsperiode, noe som skyldes Tyskernes okkupasjon i Norge og i Europa.

Vesaas øker blant annet bruken av symbolikk fra og med boken ”Kimen”, noe som har sammenheng med den nye krigssituasjonen.

Den store graden av symbolikk og den tette komposisjonen skulle vise seg å ikke bare være et ”litterært krigsfenomen”. Vesaas og mange andre lyrikere og forfattere forsetter å bruke modernistiske virkemidlene som symbolikk, også i etterkrigstidens litteratur.

Man kan si at hendingene i 1940 preget litteraturen til Vesaas i stor grad. Den nye krigssituasjonen påvirket litteraturen på flere måter. Blant annet ble det nødvendig at en roman eller et dikt slapp gjennom krigssensuren, og da meldte behovet for et ”usynlig” budskap seg. Dette er også tilfellet i ”Kimen”, der Vesaas prøver å vise gjennom symbolikk, hvordan mennesker i flokk eller i store mengder kan være farlige dersom raseri og villskap får utvikle seg fritt. Vesaas prøver med budskapet i ”Kimen” å forklare årsakene til krig, grusomhet, vold og villskap. Han påpeker også menneskenes felles skyld ved krig og villskap.

Dersom vi merker oss hvilket årstall ”Kimen” er skrevet, aner vi kanskje at Vesaas forsøker å trekke en parallell mellom grusomhetene som utspiller seg på øya, og grusomhetene som den gang da romanen ble skrevet, utspant seg i Europa. Dette budskapet er veldig uklart, men et slikt uklart budskap var nødvendig dersom ting skulle bli godkjent av krigspropaganda.  

Fra og med ”Kimen” ble Vesaas` stil endret fra realistisk til mer modernistisk stil. Også en rekke andre forfattere ble mer modernistiske under og etter krigen. Et eksempel på en annen modernistisk forfatter er Johan Borgen. Borgen har blant annet skrevet romanen ”Jeg” i 1959 og ”Den røde tåken” i 1967 som begge er sterkt preget av symbolikk og moderisme. I dag kan vi anta at det var krigssituasjonen som fremprovoserte denne nye modernistiske stilen hos Vesaas og en rekke andre forfattere. Romanen ”Kimens” budskap er sterkt bundet til den tiden den er skrevet i. Dette forstår vi med tanke på det dypere liggende budskapet som romanen har om krig, ondskap, vold og villskap. Vesaas forsøker å forklare krigen i Europa ved romanen ”Kimen”, og han ønsker å bevisstgjøre folk med sitt symbolske budskap at krigen er menneskenes fellesskyld, samtidig som romanen tydelig viser at krigen må slutte for ”villskap kan ikkje tolast”! Et drap må ikke rettferdiggjøre et nytt drap.