Boken ”Magret” er delt opp i to hoveddeler, henholdsvis på 83 og 94 sider. Disse to delene er igjen delt opp i unummererte kapitler på mellom 5-10 sider. 10 kapitler i første hoveddel og i andre 8 kapitler.  

”Magret” er skrevet i kronologisk rekkefølge, men vi får stadig tilbakeblikk for å gjøre leseren mer kjent med den reelle hendelsene eller fortiden. Dette kan vi vise med et enkelt eksempel. ”Bård er husbond på Innhaug på niende året. ” (s. 17) videre får vi et tilbakeblikk på når han måtte overta gården, ”Da Ole Bårdsøn døde i 1809 og Bård måtte ta over som husbond, var landet midt oppe i krigen. I sju år varte den, og det ene nødsåret avlsøte det andre.” (s. 17) Denne type avsporing gjentar seg gjennom hele boken.

Vi får historien fortalt gjennom flere av personene i boken. Noen kapitler omhandler bare noen av disse personene, hva de opplever både fysisk og psykisk. Her føler vi en bestemt person som forteller sin historie. Et eksempel på dette er når Karen, matmora på Innhaug dør. Ektemannen Bård sliter med savnet, og enda verre, at det ikke merkes på garden at hun er borte. Han setter seg inn i tankene hennes, og en gang for alle går det opp for han hvordan hun må ha hatt det. I dette kapittelet dukker det også opp et dikt og det er brukt gammelnorsk språk (s. 76). Andre kapitler er vinklet mer over hele historien hvor vi hører litt om alle, men her får vi ikke så mange skildringer av psyken og tankegangen til folk. I tillegg til fortellende tekst, er det også en god del direkte tale i boka. Dette livner opp boka litt. For å få en kort oppsummering så kan vi si at ”Magret” er skrevet med både personal og autoral synsvinkel.

Språket som er brukt i boka er dialekt som de snakket på den tiden, dette har definitivt en virkning på leseren. Det er lettere å se for seg hvordan det var på den tiden, og historien virker mer reel. Noen steder i boka er det også skrevet ordrett på gammelnorsk.

Frampek forekommer. Vi kan lese tidlig i boka at Magret har et litt anstrengt forhold til en av elevene på skolen, Jørn. Jørn er tvillingbroren til Erik. Han er slem mot henne, ”dro henne i flettene og skuva henne så hun datt og ble svart på stakken,, (s. 9) Hun vet og passe seg for han. Erik derimot er den snille av tvillingbrødrene. ”til slutt begynte hun å sipe, og da kom Erik, den andre av dem, og hjalp henne,, (s.9) Her fremgår det at Jørn gjør slemme og onde ting mot Magret og at Erik kommer å hjelper henne. Dette gjentar seg mot slutten av historien. Jørn gjør Magret med barn, men ønsker ikke ha noe med det å gjøre siden han allerede har ordnet seg fremtidlig kone og gard som er av godt folk, i forhold til lausungen Magret. Magret faller ned i fortvilelse, og vil komme seg unna. Når Erik finner ut dette, drar han til Magret, og sier ja til å ta henne til ekte og påta seg farskapet.

Vi kan også si at Jørn og Erik er typiske kontraster vi finner i romaner.

Vi ser noen gjentakelser i boka. ”og igjen kjenner hun kjærligheten til barnet som ei smerte i brystet”. (s. 13) En annen sentral gjentakelse er marerittet Magret stadig har. Hun såg moren Oline, onkelen Hans og bestemora Gjertrud slakte kalven hennes rett foran øynene på henne. Dette synet glemmer hun ikke, og når tanta Karen dør, drømmer hun denne drømmen, men i stedet for kalven, ser hun Karen liggende dø på bakken. Det samme skjer når bestemora Gjertrud dør. Denne type virkemiddel binder historien mer sammen.  

Vi kan trekke paralleller gjennom hele boken. I starten viser Magret seg og være ulik mor si. Hun har mørkt hår, mørke brune øyne og er kraftigere bygd. Hun har en hard barndom med mye plaging i forhold til den normale som Oline opplever som ung. Men vi får straks se at de ikke er så ulike allikevel. Magret har mye av den samme staheta som Oline hadde. De kunne være strie begge to når de først vil det, ellers er de snille og pliktoppfyllende. Oppe i fjellet på sommergården ser vi også sammenligningen når det blir fortalt at Magret liker å sitter ute på trappa tidlig og sent. Bare nyte utsikten, været, lukta, lydene og stillheten, nettopp det samme som Oline gjorde den sommeren da hun møtte Peter og ble med barn. Når vi får høre om Magret sine ungdomsår kan vi se for oss Olines ungdomstid. De vokste seg begge vakre, og dro til seg mange lange blikk fra guttene. En kveld går det for langt, og de blir med barn utenfor ekteskapet, begge to. Forskjellen her er at Oline elsket Peter, mens Magret ønsket bare å hevne seg på Jørn. På denne måten kan vi trekke paralleller fra den første boka til den andre.

Det er et spesielt spenningspunkt i boka som hele første del av boka bygger på, når skal Magret få vite sannheten? Når skal hun få vite om faren hennes Peter som kom fra Skottland? Vi får stadig hint om at det snart kommer opp. Oline går rundt og er redd for at elevene på skolen skal være ekle mot Magret fordi hun er en såkalt ”lausunge”, et uekte barn. Uten at Oline registrerer det, blir Magret plaget. Spesielt av Ingeborg. Hun tråkker ned på Magret, krenker henne foran alle vennene hennes og spør Magret om hun vet navnet på faren sin. Her starter den virkelige og intense oppbyggingen til høydepunktet i spenningskurven. Magret spør ”faster” gammel Magret om dette, men hun ønsker ikke svare på det og sier bare at det får være Oline sin sak. Magret spør ikke mer, men en dag da Ingeborg slipper bomben og forteller henne at hun er en lausunge, er klimakset nære. Hun sier det rett ut, foran alle i skolegården ”Jo, du Magret, du e itj mer enn en lausunge, du, vet du.,, (s. 85) Magret springer hjem og saken kommer opp en gang for alle. Magret føler seg uren og sviket av mora, og den spesielle nærheten de hadde, føler hun at er mistet på grunn av dette. Oppgjørets time er uten tvil den viktigste spenningskurven i boken. Det er den vi har ventet på helt siden hun ble født i den første boken ”Folket på Innhaug.”

En annen spenningskurve er selvfølgelig når vi får vite at Magret er med barn. Dette kommer ikke spesielt uventet på oss, siden det er blitt bygget opp og ”satt foran øynene” på oss. Det finnes også mange små spenningskurver hvor oppbyggingen ikke er like lang og stor. Et eksempel er når Magret er på sin første dans. Hun stråler av glede og danser med nesten alle. Vi får en følelse av glede i det triste og slitende sinnet til Magret. Hun setter seg fri, lar alle bekymringene sveve forbi og river seg med i dansen og stemningen. Men hun lærer seg en lærepenge denne kvelden når en eldre gårdsgutt drar henne med seg ut og handfarer henne. Hun blir stiv av skrekk, men Ola som er søskenbarnet og noen år eldre kommer henne til unnsetning. Resten av kvelden roer hun seg. Her bygger det seg opp med skildringen av gleden hun føler og høydepunktet er ute-seansen.

Miljøet som blir skildra i denne boka er utvilsomt bygdekulturen og alt den hadde med seg. Sladder, sinne, hevn, ære, utroskap, løyner, uekte og ekte barn, kristendom og det å ikke kunne vise følelsene sine for offentligheten er det boka i hovedsak bygger på.

Magret bygger på samme kulturen som Folket på Innhaug gjorde. Selv om det er en god del år mellom starten på første bok og slutten av andre har ikke bygdekulturen forandre seg stort.

Misnøyen var stor i bygda da de ble underretta Sverige som de så på som sine fiender. ”…nye regler, nye sedler, hardere skatter og tiende enn noen gang før.,, (s. 19) Bøndene hadde blitt lova bedre tider, men store løfter så de lite til og motet deres sviktet bare mer og mer. Prestene og øvrigheten viste seg heller ikke fra sin beste side. De brukte den makten de hadde for alt det var vært, hardere enn noen gang. Det ble en hard tid for mange, barna døde og i 1818 fikk de enda en byrde hengende over seg. Sølvskatten, som gikk ut på å måtte gi fra seg alle verdisaker, skulle gi bedre alderdom og sikrere fremtid, men dette så de lite til. Misnøyen ble større og større, og årene hardere og hardere. Heldigvis for Innhaug hadde Bård satt av en del penger, og mat, så ingen gikk bort som på så mange av de andre gardene rundt om i bygda.

Det er mangt å si om bygdesamfunnet, mye negativt, men noe positivt var det også. En dag når Magret kommer hjem fra skolen forteller hun at av barna på nabogården hadde dårlig med klær. De klærne de hadde var slitt og ødelagte. Oline vet å hjelpe. Hun finner frem klær som er blitt gjemt bort, legge ved litt mat og gir det til nabofolket. Dette viser noe av samholdet bygda hadde. Var det noen som var i nød, var det ikke Innhaugsfolket tungt å be. Dette gjaldt også ved andre anledninger, som ved gravølsdagene. Det var sikk å ha øl til de besøkende, og siden dødsfallene noen gang kom brått på, og det ikke var vanelig å ha mye øl stående, måtte gårdene låne øl fra andre garder.

Men bygdesamfunnet hadde også mer enn nok negativt å dra med seg, og dette fikk Magret smake bittert gjennom hele oppveksten sin. Hun ble plaget på skolen og snakket om i hemmelighet fordi hun var født utenfor ekteskapet. Hun var en ”lausunge” som de likte og kalle det, et uekte barn. Det var stor skam for slekta å bli gravid utenfor noe ekteskap. Det var ikke lov og gi seg til noen andre før man var rette ektefolk. Skjedde det så at man skulle bli det, måtte man straks gifte seg med barnets mor/far. Gjorde man ikke dette mistet ikke bare jenta som ble gravid, men også hele familien æren sin. Uansett om de var velstående og godt folk hjalp det ikke hvis noe sånt skulle skje. Dette fikk Innhaug slekta merke godt i første boka. De var av godt folk og sett på som en av de beste gardene i bygda. Alle så på dem som feilfrie og snille mennesker, men når det kom for en dag at yngste jenta var med barn uten å ha giftet seg, ble de sett ned på. Æren og det gode ryktet deres mistet de, hvert fall Oline og senere Magret. Og det er nettopp det denne boken i all hovedsak handler om, Magrets harde barndoms år.

Ingen vil være for god venn med henne i redsel for hva folket på bygda vil tro. Mødrene rundt om på gardene er redde for at sønnene deres skal falle for henne, for en lausunge vil de ikke ha inn i slekta nei. Godt folk, det er det de vil ha. Mange er direkte frekke mot Magret, barn som voksne. Dette sårer henne dypt, men det gjør henne sterk også. – ikke fan om de skal få ta knekken på meg, sier hun til seg selv.

Når bygda får høre hun er med barn sprer rykte seg fortere enn lid i tørt gras. Alle får vite det og snakker om det. De vrir og vender på det for å finne ut hvem som er faren. De snakker stygt om henne og fatter sine egne konklusjoner. Dette er svært typisk for denne bygda. Noen år tidligere da Magret er ofte på dans og mottar mange blikk fra guttene, går det rykter om at hun gir deg til alle. ”Det hjølpe itj ka du vet sjøl, når dem snakke om det på bygden. Dem skryt tå det, gutan, at dem får med deg som dem vil.,, (s. 127) Det er søskenbarnet Ole som forteller henne dette, videre sier han at hun må begynne å te seg så hun kan bli ”et brukande gifte”. Med det mente han at hun måtte roe seg, så hun kunne bli en verdig/brukenes hustru, og ikke gjøre seg til skam for slekta og bygda. Magret er en tiltrekkende ung pike, men det er nok ikke bare det som får guttene i bygda til å skryte på deg. De vet hvordan det er med Magret, og av den grunn trekker de raskt konklusjonen at eple ikke faller langt i fra stammen. Dette sludderet får straks bein og gå på når det har noe med Innhaugsfolket og gjøre.

Prestene har også delvis en sentral rolle i ”Magret”. Det er ikke stort vi hører om dem, men det vi hører er ikke særlig bra. Bygdene var jo opptatt av kristendommen og i hvert eneste tilfelle hvor noe er på fere ber personene til gud, enten om det er takk, eller en bønn om nåde. Det var også vanelig å lese bordbønnen før mat. Presten Magret går til på Tynset ser ut til å være en trivelig kar, men når han viser hvordan han oppfører seg til de litt mer tunglærte elevene, ser vi at han ikke er noe spesielt til menneske allikevel. Det samme med den nye presten i bygda. Det blir snakket om at han er streng og nesten ond. Vi skaper oss et bilde av selvgode hovne prester som ikke gir tilgir eller godtar forskjeller i samfunnet. De er kun opptatt av det ”firkantede” og ”rette” menneske som aldri begår noen feil, samt å få vise makten sin

Det er en slags rangstige i bygda. De øverste er Presten og øvrigheta, deretter kommer storgardsfolket, husbonden og matmora. Odelsgutten blir sett på som en viktigere og mer interessant person enn de yngre søsknene. Tausene og drengene kommer nest nederst på denne rangstigen. De jobber for gårdene mot å få kost og losji. Ofte kom sludderet fra den kanten. De snappet opp fra gården, og fortalte det til tausene og drengene på de andre gårdene. Nederst finner vi plassfolkene. De blir plassert rundt på gårdene fordi de ikke har nok til seg selv for å kunne overleve.

Men det er ikke bare det abstrakte miljøet som blir skildra, naturen blir også godt skildra. Det første vi leser om i nesten alle kapitlene er forskjellige naturskildringer. Disse skildringene fremhever personens indre følelser. ”En slik blank og fin senhøstdag er det vakkert på Lihaugen. Bak husa vokser skogen helt inntil, mens de små engstykka ligger i bakkene nedfor. Trea har ikke kasta alt løvet ennå, og høstfargene gløder mot de grå husa.,, (s. 25) Her står Oline å beundrer nabogården Lihaugen. Vi får en følelse av at Oline har en ro i sjelen nå, hun er glad, men allikevel ikke sprudlende. De glødende fargene varmer opp sinnet til Oline som er kaldt. Ikke kaldt som i slem, men hun har hatt sitt å stri med den siste tiden. Nå er hun på vei til Lihaugen for å hjelpe dem med klær og mat.

En litt mindre koselig skildring av naturen kan vi lese på side 30., ”Dagen er kald og grå, frostskodda ligger i kvite flak over elva. På vannpyttene er det sprø is nå, det singler som små dombjeller når hun trør på dem. …stakkars is som hun tramper sund, og stakkars gras som gråter kvite tårer.,, Vi får et inntrykk av kald, stivnet natur som virker mer trist enn glad. Hun synes synd på isen hun ødelegger og unngår å trampe sundt den mer. Denne skildringen viser at noe hardt og kaldt skal komme til å skje.

Magret er i skogholdet og får med tilfeldighet øye på kalven som slaktes ute på jordet. Og dette er hun på som kaldblodig drap.

Denne type skildring blir brukt flere ganger i boka.