”Kruttrøyk” er hentet fra samlingen Bak skapet står øksen som kom ut i 1945. Denne novellesamlingen regnes som Torborg Nedraas’ forfatterdebut, og begynnelsen på en svært suksessfull karriere. Torborg Nedraas ble født i 1906, og døde i 1987. Hun regnes som en av etterkrigstidens største forfattere. Torborg Nedraas var svært opptatt av kvinners rettigheter og forholdet mellom mor og barn, og hun var en engasjert kommunist. Hun har skrevet flere tekster om forholdene under krigen, og hun engasjerte seg sterkt for ”tyskertøsene”.

Handlingen i ”Kruttrøyk” er lagt til tiden under 2.verdenskrig, og vi møter en mor som venter på Trygve; sin voksne sønn. Han har vært borte hele natta, - det er ikke første gang – og hun er bekymret og sint. Hun tror han er ute og morer seg, noe hun finner svært upassende og skammelig – det er tross alt krig. Hennes andre sønn, Torulf, er ute ved fronten. Han kjemper for Norge. Når Trygve kommer hjem skjeller hun ham ut, alle de negative følelsene får utløp, hun er så sliten av å vente. Mens de snakker høres en bil, - det er en gestapobil, og den kommer nærmere. Trygde blekner, vi skjønner at noe er galt, og idet gestapopolitiet kommer opp trappene og ringer på døra, tar han taust farvel med moren før han forlater rommet og skyter seg. Vi opplever hvordan moren går fra sinne, sorg og skam, til stolthet idet hun forstår at de er ute etter hennes sønn. Han har ikke danset, han har kjempet, og moren går med rak rygg og åpner døra. ”Vær så god, mine herrer…”

I ”Kruttrøyk” er det benyttet hovedsakelig autoral synsvinkel: ”Når hun ruller opp blendingen står mørket mot ruten, men hustakene har en anelse av dagslys over seg, skorsteinene tegner seg engstelig mot en blakk stripe av gryende dag.” Enkelte steder er det allikevel innslag av personal synsvinkel der vi oppleven historien gjennom morens øyne. Vi får innblikk i morens tanker og følelser (”Vente, vente. Slite og kave, og ingenting vite. Kanskje er han død. Tanken gjør henne ikke noe videre.”)

Handlingsforløpet i novellen er i kronologisk rekkefølge. Historien foregår over noen få timer, fra vi hopper inn i handlingen (in medias res) idet vekkerklokka ringer hos moren, til gestapo kommer og sønnen skyter seg. Vendepunktet i novellen vil jeg si er det øyblikket der gestapo ringer på døra. Her er spenningen på topp, og det er nesten så du skvetter når du leser det: ”Ringeledningen går som et skrik gjennom leiligheten” Høydepunktet kommer i neste sekund, i det moren forstår hva som foregår, og Trygve skyter seg. Avslutningen er åpen, som i mange noveller, og overlater til leseren å forestille seg hvordan gestapo reagerer når de ser Trygve’s livløse kropp på gulvet.

At moren er hovedpersonen i novellen, er det liten tvil om. Det er hennes handlinger, tanker og følelser historien spilles rundt. Hun har to voksne sønner, jeg vil anta hun er middelaldrende, og hun er tydelig utslitt. Krigen har vart lenge (bare en dag med krig er altfor lenge spør du meg) og vi hører ingenting om hvor faren til guttene er. Kanskje han er død, kanskje han har forlatt familien, uansett er hun alene om ansvaret for guttene. Hun er syk, ”Et hosteanfall vekker henne, en sur kriblehoste som hun har fått i den rå morgenluften når hun står i kø og fryser.”, og det er kaldt i værelset. Krigen, og det å leve i uvisshet har satt tydelige spor: ”Når Torulf kommer hjem en gang, vil han finne sin mor eldet, en gammel bitter kone vil han finne.” Hun virker svak, noe sønnen observerer; ”Nakken hennes er grå og mager under altfor kortklippet hår.”

Det er rimelig å anta at familien er fattige, Trygve har ingen jobb, og selv tilbringer hun dagene med å stå i rasjoneringskø. Forholdet til Trygve er anstrengt, hun føler at han skuffer henne, hun tror han danser og flørter seg unna den harde virkeligheten, og hun sammenlikner ham med broren som er ute i felten og gjør sin plikt for fedrelandet. Vi aner også en desperat trang til å ”kjenne” sønnen. Det desperate ønsket om å bryte ned de murer som har bygget seg opp mellom dem; ”Nei ikke gå, ikke gå! Du må ikke gå. Stemmen hennes er som et nødskrik. Si meg bare – hvor er det du er henne. Hva slags piker –” Hun vil ta del i sønnens liv, men han tillater det ikke.

Ikke før i siste scene, da ringeklokka ringer, får hun det brutale innblikket i sønnens virkelighet. Da er det vel egentlig for sent, men i det minste får hun leve i vissheten om at også han gjorde en innsats for noe han trodde på.

Novellen er lagt til et bymiljø, muligens Bergen – da Torborg Nedraas’ bøker ofte utspiller seg i byen hun selv vokste opp i. Trygve og moren bor i et høyhus, i en leilighet i fjerde etasje. Vi får høre en i en bisetning av en kvinne i gården rett over gata kastet seg ut fra fjerde etasje. ”En vanlig husmor.” Denne handlingen viser noe av desperasjonen som råder i disse tider, og gir en opptakt til de fæle hendelsene som kommer.

Forfatteren bruker en del virkemidler i teksten. Et av dem er måten hun beskriver moren på før og etter vendepunktet. I første del av novellen hører vi; ”Ansiktet hennes inne i speilet er et gammelt ansikt, et ansikt uten glede, øynene er visne.”, mens når hun viser Gestapo inn etter skuddet, får vi denne skildringen: ”Hun beveger de gråhvite leppene, og nå har hun stemme, en stemme med orgeltoner i. Under øynene ligger en liten feberrødme, og halsen har flammete flekker. Munnvikene dirrer hjelpeløst, men stemmen har en bristende underklang av triumf.” Det benyttes mye negative ord i begynnelsen, uttrykk som: ”Stillheten eksploderte” og ”nervøse frysninger”. Vi hører hvordan stemningen mellom mor og sønn er nesten fiendtlig: ”Jeg forakter deg! Ja, jeg forakter deg”.

Klokkenes ringing (vekkerklokka og ringeklokka) er advarende lyder. De minner litt om kirkeklokker som ringer for dommedag. Noe fryktelig er i ferd med å skje.

At det hele avsluttes i det sola står opp, er nok heller ingen tilfeldighet. Morgensola farger omgivelsene røde, - fargen som symboliserer blod, krig, hat, men også kjærlighet.

”Kruttrøyk” handler om krigen, om tap, om enkeltmenneskets lidelser, men også om forholdet mellom mor og barn, og de sterke båndene mellom mennesker som er glade i hverandre. Et underliggende buskap kan være at ting ikke alltid er som de ser ut til å være, og at selv personer du trodde du kjente, kan overraske. At tittelordet går igjen i hele teksten, er også en måte å hinte om hva som kommer til å skje. Kruttrøyken kan tolkes som et symbol på morens frykt, eller som et symbol på krigen i seg selv.

Jeg tror Torborg Nedraas skriver for å sette fokus på skjebner, og tekstene hennes går under kategorien Nyrealisme, blant annet fordi menneskenes bakgrunn og miljø har så mye å si for hvordan karakterene hennes tenker, handler og føler. I ”Kruttrøyk” er det krigen som forårsaker familiens ødeleggelse, mens i for eksempel Av måneskinn gror det ingenting, er det hovedpersonens fattige bakgrunn – både materielt og åndelig, som ødelegger for henne.