Kurtz er den viktigste personen i ”Mørkets Hjerte”. Det er han historien er ment å dreie seg rundt, selv om det hele oppleves fra Marlows synsvinkel. Marlow frasier seg faktisk sin rolle i fortellingen helt i begynnelsen av boken ,”men for å forstå hvilken virkning det hele hadde på meg [Marlow], bør dere vite hvordan jeg kom ditut, hva jeg så, hvordan jeg reiste Det er også han som gir boken mening og får fram det budskapet Conrad prøver å uttrykke.

Kurtz nevnes for første gang på side 34; ”I det indre av landet vil De uten tvil møte hr. Kurtz (…) en førsteklasses agent, en meget betydningsfull person. Han sender likeså meget elfenben som alle de andre til sammen.(…) det varer ikke lenge før han sitter i administrasjonen i Europa” Det snakkes svært høyt om han og man får inntrykk av at han er en god og stor leder i Afrika. På side 41 får vi vite at Kurtz er blitt syk og at han må hentes ut fra det indre av jungelen for å bli behandlet på hovedstasjonen. Det er nettopp denne oppgaven Marlow får, å hente ut Kurtz. Videre, når han har ankommet Afrika, møter han mureren på hovedstasjonen. Han beskriver Kurtz som ”et vidunder, et barmhjertighetens og vitenskapens og fremskrittets sendebud, og djevelen må hvite mer. For å gjennomføre den sak som Europa har overlatt oss (…) trenger vi, om jeg så må si, en høy intelligens, en omfattende sympati og en fast plan.” Som i likhet med mange av de andre beskrivelsene, skrytes han opp i skyene. Han blir snakket om som en person som er hevet over alle andre mennesker og kan utrette utrolige ting. Disse utsagnene kommer også fra mennesker som kanskje ikke engang har møtt han, men som bare fører det de har hørt fra andre videre. Marlow opplever disse beskrivelsene som litt mistenksomme, og det påvirker også leserens inntrykk av Kurtz. ”Allikevel kunne jeg ikke se ham for meg – ikke tydeligere enn om man hadde sagt meg at det bodde en engel eller djevel der inne. Jeg trodde på ham omtrent som en av dere kanskje tror det er innbyggere på planeten Mars.” Det stilles altså tvil til hans skikkelse, leseren vet ikke helt hva han skal tro. Han oppfattes også som en stemme, noe som er et symbol på at mannen kanskje bare er et rykte. I tillegg til dette, er det beskrevet tidligere i boken at det hender noe med folk som drar til Afrika. Marlow er blant annet innom en lege som virker usedvanlig ivrig etter å foreta undersøkelser av kraniet hans. Han forklarer at det foregår en forandring innvendig etter et lengre opphold i Afrika, og ber han om å holde seg rolig der borte. Dette skaper bare enda mer usikkerhet rundt hva leseren forventer seg av denne hr.Kurtz og de andre menneskene han møter der inne.

Litt senere i historien bekreftes det som ble nevnt helt i begynnelsen av om at det ville Afrika påvirker menneskene som drar dit; ”Og den høye pannen til hr.Kurtz! Man sier at håret fortsetter å vokse undertiden, men dette – dette eksemplaret her var forbausende skallet. Villnisset hadde klappet han på hodet, og se, det var blitt som en kule – en elfenbenskule; det hadde kjærtegnet ham – og akk! – han hadde visnet; det hadde tatt ham inn til seg, elsket ham, omfavnet ham trengt seg inn i hans årer, spist hans kjøtt og bundet hans sjel til sin egen ved en eller annen djevelsk utpønsket gåtefull sermoni.” Hele dette bildet av Kurtz’ hode forteller leseren at ting ikke er helt som de skal. Sitatet uttrykket tydelig at villmarken har gjort han syk og påvirket av de onde krefter. Når Marlow kommer frem til stasjonen til Kurtz får leseren vite hvordan det virkelig står til. Marlow oppdager hodeskaller på pinner som står i sanden rundt huset hans og det kommer fram at Kurtz ”manglet enkelte hemninger”. Man skjønner at han har utnyttet sin posisjon og at det ikke lenger er barmhjertighet og opplysning som står i fokus, men heller barbari. Dette understrekes igjen ved ”tydeligvis hadde ønsket om flere elfenben fått overtaket over – hva skal jeg si? – de mindre materielle behov.” Han hadde fått kontroll over de innfødte ved bruken av frykt og lar seg tilbe som en gud. Derfor har han deres fulle lojalitet. Ved det første møtet mellom Kurtz og Marlow, ankommer han på en båre som bæres av en stor gruppe innfødte. Han er svært syk og tynn, men har en kraftfull karakter. Under møtet i den lille hytten til Kurtz snakker Marlow og Direktøren om hans ”usunne metoder”, og diskuterer hva de bør gjøre videre. Det er her historien tar et vendepunkt. Marlow skjønner at Direktøren bare er ute etter å fjerne Kurtz fra sin stilling slik at han og hans nevø kan overta alle de rikdommene som finnes i området. Plutselig befinner han seg i en merkelig posisjon omringet av ondskap og griskhet. Ganske uventet tar han parti med Kurtz og sier at han er ”en betydelig mann” og bestemmer seg for å være lojal mot ham, til og med når han prøver å stikke av. Ble han et offer for Kurtz’ manipulerende veltalenhet? Jeg tror ikke det. Han ble bare imponert over at han i timene før døden erkjenner sine synder og innser hvilken ondskap et menneske er i stand til å uttøve. ”Forferdelig, forferdelig”. Hans siste ord ”var en bekreftelse, en moralsk seier som han hadde betalt for ved utallige nederlag, ved avskyelige redsler, ved motbydelige utsvevelser. Men det var en seier! Det er grunnen til at jeg [Marlow] ble trofast mot Kurtz til det siste og siden også”.

Det er i de siste scenene, sammen med direktøren og de andre menneskene om bord på dampbåten, at man ser at Kurtz ikke bare var et unntak, men at Kurtz skikkelsen finnes i alle.

På slutten av boken møter Marlow fetteren og forloveden til Kurtz. De forklarer begge hvordan de husker Kurtz før han dro til Afrika, en beskrivelse som kan virke ganske annerledes enn de leseren hittil har opplevd. Allikevel er kan det synes vanskelig å tilegne seg et helhetlig inntrykk om hvordan Kurtz egentlig var. Dette er nettopp på grunn av at alle menneskene Marlow møter gir en ganske så forskjellig beskrivelse av han. Kanskje var han bare en stemme, eller en mann bygget opp rundt et rykte? Uansett, så er det bildet av en veldig ambisiøs og karismatisk person både Marlow og leseren sitter igjen med. En mann, som under Afrikas omstendigheter, utviklet seg i feil retning.

Kurtz var oppvokst i England. Moren var halvt engelsk, og faren var halvt fransk. Moren er syk og ligger for døden i den perioden historien pågår. Hun blir da pleiet av Kurtz’ forlovede, som vi møter i slutten av boken. Kurtz blir flere ganger omtalt som et universalgeni, som hadde mange interesser; bla. nevnes det at han kanskje var en maler, musiker og journalist. En journalist som kommer til Marlow på slutten hevder også at Kurtz burde ha vært politiker for et av de mer ytterliggående partier, med tanke på hans utrolige veltalenhet.

Det er ingen tvil om at Kurtz var en smart person. Det kan også virke som han var veldig barmhjertig og snill mann, samtidig som han var konkurrerende og ambisiøs. Som det står på side 95: ”hele Europa var med på å skape Kurtz”. Med dette menes det at Kurtz levde etter de verdier og normer som var verdsatt i Europa, men ”villnisset” gjorde han til en ekstremitet av dette. Før han dro, trodde han på at hans ærend skulle være med gode hensikter. Det er nevnt under flere omstendigheter hvor viktig det er med ”de rette motiver”. ”Vi hvite på grunn av det utviklingsstadium vi er nådd frem til ”nødvendigvis må forekomme dem (de ville) å være overnaturlige vesener – vi nærmer oss dem med en nesten guddommelig makt. Bare ved en enkel viljeanspennelse kan vi utøve en nesten ubegrenset god innflytelse”. ”Hver stasjon skal være som et fyrtårn, og et sentrum for handel og opplysning (…)” Han trodde at hans ekspedisjon skulle bli til alles gode, og hans mål var å opprette handel med koloniene samtidig som han kunne bringe Europas goder til de innfødte. ”Men dette må ha vært før han – la oss si kom ut av likevekt og tillot seg å presidere ved visse nattlige danser som endte med ubeskrivelige seremonier som (…) var viet til hr.Kurtz selv.” Tydeligvis skjedde det noe i Afrika. Kurtz’ Vestlige idealer om materiell velstand og makt hadde fått frie tøyler og dermed utviklet seg til det ekstreme. ”Villnisset hadde klappet han på hodet”; hans egoistiske behov hadde tatt overhånd og undertrykket det humanitære og medmenneskelige. Det var ikke slik at oppholdet hans i Afrika tilføyde han denne onde siden, den var der hele tiden, men kom først frem i den grad etter at han kom til Afrika. Han brukte negrene, som for han ikke hadde noen verdi, som redskaper til sin personlige vekst både når det gjaldt å skaffe han elfenben og å tilbe han. Det at han faktisk lot seg tilbe som en gud, sier sitt om hvor ekstremt dette var. Da han først kom til Afrika hadde han en bok på 17 tettskrevne sider som han kalte ”Min Avhandling”. Denne omhandlet hans planer om hvordan han skulle utvikle Afrika fra det primitive til det velstående. Når Marlow finner boken, har han skriblet over siste siden med ordene ”utrydd hele banden!”, og han referer til de innfødte. Han ser på Afrika og de innfødte som fiender, men de er også grunnen til hans suksess. Om han er klar over dette er uvisst.

Som en konklusjon tror jeg ikke at Kurtz var gal. Han fikk frihet til å bruke hvilken som helst metode for å oppnå de vestlige verdier og idealer, dette resulterte i at det Europeiske konkurranseinstinktet, det materialistiske behovet og maktsyken tok overhånd. Det var rett og slett den raskeste måten å oppnå det hans ego ville. ”Heng ham! Hvorfor ikke? Hva som helst kan gjøres her tillands. Det er som jeg sier: ingen her kan true din stilling.” Det er derfor boken er like aktuell i dag, og kan sees på som en beskrivelse av mentaliteten rundt hvorfor mennesker begår forbrytelser mot andre. Conrad bruker denne skikkelsen til å få frem at det finnes slike sider i enhver person, og at den må bli kontrollert av samfunnet hvis den gode medmenneskeligheten skal opprettholdes. Det er denne onde siden som etter mitt syn er ”mørkets hjerte”.