Arnhild Skrei skriver i mai 93, med en lett ironisk fortellerstemme, et lesebrev om ”Kvalen og Vi” og får fram en del synspunkter om hvalfangst.

I 1993 gjenopptok Norge jakten på vågehval. Dette førte til reaksjoner fra organisasjonen Greenpeace og, i det hele tatt, den amerikanske opinionen.

Det ble laget t-skjorter, nøkkelringer og mye annet med tegneseriebilder av glade hvaler og spekkhoggere. Alle med en regnbue i bakgrunnen, logoen til Greenpeace. Det ble laget filmer som ”Slipp Willy fri” der man fikk fram at hvalen er vår ’bror i havet’ og en god venn av mennesket. Trusler om handelsrestriksjoner fra USA og utkastelse av EF fra Storbritannia ble etter hvert mottatt for å få norske hvalfangere til å avslutte jakten på hvalen.

Argumentene mot hvalfangst som er lagt fram i teksten er først og fremst at hvalen er som et menneske, den er vår venn og pga dette kan vi ikke jakte på den.

Arnhild har en formening om at dette er kun følelsesorienterte innspill, og når man skal styre en stat bør man heller bruke fornuft framfor følelser ved avgjørende saker. Hun forsterker sin teori ved å referere til tilsvarende argument fra norske hvalfangere som klart mener at hvalen har like stor intelligens som ei ku. Hvorvidt dette er relevant er parallelt med de engelsktalende sine argumenter om at hvalen er vår venn.

Bedre argumenter finner hun derimot for hvalfangst, med grunnlag i vitenskapelige forskningsresultat. Disse resultatene viser at ingen hvalstamme blir skadet av den fangsten Norge har lagt opp til.

Argumentene til Arnhild virker riktigere enn motpartens, noe som selvfølgelig er en fordel. Det at fornuften skal seire over følelser i en slik situasjon virker rasjonelt. Det at Keiko ble venner med menneskebarn på film i California, USA har faktisk ikke relative tendenser med hvalfangsten som skjer langt oppe i nord, ute på havet. Det å trekke paralleller mellom et argument fra hvalfangerne og et fra de andre er ganske dumdristig, hun kunne falt i grøfta, men gjorde det ikke og teksten ble bare enda bedre.

Konklusjonen i teksten blir rett og slett at vi ikke kan la følelsesmessige faktorer bestemme hvorvidt vi skal drive hvalfangst eller ikke.

17.10.02