I tiden mellom 1700-1850 tallet sto den filosofiske retningen det moderne prosjektet i hovedfokus. Det moderne prosjektet dreier seg om i hovedsak å strekke seg etter friheten, fornuften, opplysningen og fremskrittet. En hovedsetning i denne filosofien er «Kunnskap er makt.» I denne tidsperioden kom også kvinner mer i fokus. Kvinner hadde i lang tid blitt sett på mer som en eiendel av mannen, men nå begynte folk og diskutere deres rolle i samfunnet. To litterære verk; Elsk og Amtmandens døttre er to gode eksempler på hvordan kvinnene hadde det på den tiden.

Elsk er et dikt skrevet av Lord Byron. Det er ett kort dikt med et klart budskap. «Elsk er for mannen som ein særskild ting; men elsk er alt det livet kvinna gav.» For mennene, så er kjærlighet en fin og viktig ting. Det er ikke noe som en ikke kan leve uten, men det er en viktig ting i livet. For kvinner derimot, er kjærligheten selve meningen med livet. Det står videre: «Ein mann kan møta fram på torg og ting, og band og stjernor få i mengde av…. Til lindring for dei mange hjartekrav. Slikt hava menn: men for oss arme viv er elsk det eine store i vårt liv.»  resten av verset er egentlig bare en utdypning av de 2 første strofene. Om en mann ikke finner kjærlighet i livet sitt, har han fremdeles mange andre fornuftige ting å bruke livet sitt på, om det er innenfor handel eller politikk. En kvinne derimot, er ikke like heldig. Sin kjærlighet til mannen er ifølge diktet kvinnens ene store rolle. Noe som og er verd og merke er at Lord Byron har skrevet diktet fra en kvinnes perspektiv: «Slikt hava menn: men for oss arme viv er elsk det eine store i vårt liv.» en grunn til at han gjør dette, kan være for å vise sympati med kvinnene, og vise at han er på deres side.

Amtmandens døttre er en roman skrevet av Camilla Collett. I romanen følger vi Sofie gjennom dagboken hennes. I et utdrag av romanen møter vi først Sofie på en dans. Under dansen må kvinnene sitte på egne benker og vente på at mennene skal velge sin dansepartner. Dette sier litt om hvordan mennene styrte samfunnet og damene var bare noe som mennene nesten bare kunne velge å vrake mellom. Selv om det er mennene som velger kvinnene har kvinnene muligheten til å si nei takk til mennene. Dette viser at selv om ikke kvinner hadde en særlig sterk posisjon i samfunnet, så ble de ikke nødvendigvis tvunget til ting de ikke selv ønsker.

Videre står det om kvinner som baksnakker enkelte menn, men som allikevel takker ja da de blir bedt opp av mannen de nettopp baksnakket. Kvinner på den tiden hadde naturligvis nok sine egne meninger om menn som de delte med hverandre, men det viser litt om at det ikke var forventet av kvinner å takke nei selv om de hadde muligheten til det. Frykten for å være ensom var og en stor faktor ettersom en kvinnes største skrekk på den tiden var å være uten ektemann. I teksten ser også Sofie vakre kvinner som velger «uheldigere» menn, mest på grunn av materielle goder. Dette forsterker troen på at kvinnene var reddere for å være ensom og fattig enn de ønsket å finne en mann de elsket og var lykkelig med.

Neste gang vi møter Sofie i Amtmandens Døttre er når Sofie er et barn. Sofie har opplevd at to av hennes tre eldre søstre har blitt ulykkelig giftet bort. Det står: «Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige. I den forstand har jeg sett begge mine eldre søstre oppfylle sin bestemmelse. De tok sine menn med overlegg, frivillig, og dog ville de ikke under noen omstendighet selv ha valgt dem.» Dette viser at Sofie, allerede som barn har skjønt kvinnens rolle om hvordan ekteskap fungerer.

Etter at og den siste søsteren til Sofie blir giftet vekk utrykker hun at hun ikke ønsker å gifte seg. Hun oppdager snart at de enslige kvinnene lever et svært trist og ensomt liv, og moren forteller at det er deres eget problem at de avsto ektemål for «en grilles skyld». At egne mødre som har selv blitt gift inn i uønskede giftemål råder slik til døtrene sine sier litt om hvor sterkt dette stod som kvinnens rolle i samfunnet.

En annen ting som er vel verd å merke seg, er hvor Sofie utrykker seg. Med unntak av litt med moren snakker hun ikke høyt om sine tanker om ekteskap, menn og jomfruer. Hun utrykker seg selv gjennom dagboken sin og snakker til dukken hennes. På tross at hun har opplevd alle søstrene sine bli gift bort i ulykkelige ekteskap, skjer protestene i det stille, gjemt i en dagbok.

De to tekstene henger ikke så veldig godt sammen med det moderne prosjektet. Det moderne prosjektet var en begynnelse på troen på fornuft, uten klasseskille, og utviklingsoptimisme. Tekstene derimot, er mer innstilte på kvinnen er under mannen, men man kan allikevel finne enkelte ting å knytte dem til det moderne prosjektet.

Diktet Elsk handler om kvinnens plass i samfunnet, og at den ikke er spesielt moderne. Diktet er likevel skrevet fra en kvinnes perspektiv og det virker som om Lord Byron skriver sympatisk. Selv om diktet ikke akkurat oppfordrer kvinnen til å gjøre opprør virker det som at det og er en skjult beskjed til mennene at dersom elsk eller kjærlighet er det viktigste i en kvinnes liv, burde mannen prøve å få til et bra ekteskap.

Romanen Amtmandens Døttre er og mye det samme. Den og handler om kvinner som er undertrykt mannen og er for det meste bestemt for et ufrivillig ekteskap. Vi får ett innblikk i hvordan det er å være kvinne i den tiden, og det kommer fram at kvinner har tanker om framskritt, være selvstendig og ikke bundet av gammel skikk.

Noe begge tekstene har til felles er at de har en kvinnes synspunkt. Det var veldig vanlig før at det var mannen som hadde hovedrollen, og perspektivet i litterære verk. At begge tekstene har en kvinnes synspunkt, og at de til og med omhandler kvinnens rolle i samfunnet, var veldig nyskapende og et kjennetegn på det moderne prosjektet.  Begge forfatterne utfordrer den gamle rollen til kvinnene og indirekte oppfordrer kvinner til å ta mer stilling til hva de ønsker selv og hva som skjer hvis de bare «følger strømmen».