Diktet «Landskap med gravemaskiner» er et dikt skrevet av Rolf Jacobsen, og gitt ut med diktsamlingen Hemmelig liv som kom i 1954. Rolf Jacobsen ble født i 1907 og hans død var i 1994. Han er en av Norges største modernister etter Sigbjørn Obstfelder. Han har gitt ut tolv diktsamlinger og debuterte i 1933 med diktsamlingen Jord og jern. Som modernist la han vekt på andre ting, som å skrive som man ville; ubunden eller bunden form, og han skrev ikke om tingene, men han gav dem liv og skrev om dem som levende.

Jeg mener diktet ”Landskap med gravemaskiner” handler om samfunnets utvikling, også menneskers utvikling psykisk. Temaet i diktet er utvikling, om det er negativt, eller ikke. Symboler som lenker, helvete og blindede, gir leseren en følelse av at forfatteren kanskje begynner å bli litt paranoid? Eller i så fall veldig bekymret. Fortelleren er 1.persons forteller, og bruker en gjentakelse som skogene mine for å fortelle at det er hans/hennes skoger. Diktet er delt opp i seks strofer; tre strofer med fire verselinjer, to med to verselinjer, og til slutt: en siste avsluttende setning. Ingen enderim, bokstavrim, rytme eller kryssrim blir brukt, men metaforer blir brukt i massevis, som: Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. Gud hjelpe mig for en skapning  på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken. Her sammenligner han gravemaskinene med monstre, og senere i diktet nevner han at de har rumlende mave, lenker om føttene, og andre ting som får gravemaskinene til å virke demoniske og onde.

En assosiasjon jeg får når jeg leser diktet er en gammel mann som lever etter krigen (”etterkrigstiden”), som titter ut av vinduet til sin gode, gamle, bruntapetserte leilighet, hvor han ser disse ”monstrene” spise sin vei gjennom all den naturen han setter sånn pris på, og elsker på så mange måter. Han er skeptisk til ny teknologi, han føler seg utdatert, og undrer på om han er alene i sin tankegang. Han lurer på hvordan dette vil utvikle seg videre, og han vet ikke helt hva han skal tro.

Forfatteren kommer med et slags vendepunkt i diktet hvor han sier: For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner? Da undrer han på hvordan fugler, og uskyldige dyr generelt, tenker om denne naturen de setter sånn pris på, og lever fritt i, sakte men sikkert forandres, ødelegges og glemmes. Han har jo også framstilt gravemaskinene, ”monstrene” , som beist uten fred, uten frihet, og uten sjel, de står jo i kontrast til vadefuglene, og kanskje det ikke er gravemaskinene som er skurkene i dette diktet, kanskje budskapet er at de som kjører gravemaskinene, er de som har makta, regjeringen, myndighetene, det evigvoksende samfunnet, - det tror jeg. Diktets mening/budskap kan oppfattes forskjellig, men det jeg tror alle oppfatter det som, er som sagt utvikling, og forandring.

Hvis man tar siste og første setning blir det:

De spiser av skogene mine.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Dette sier jo at De er slaver, eller ikke vet hva de gjør, og at de kanskje ikke er De. Tittelen på diktet sier meg at landskapet, er dekket med hindre og at gamle gleder ikke lenger kan nytes.

Språket forfatteren bruker er lett og simpelt, men man må grave bak linjene, og noen ord er litt gamle. Setningen Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører er det som gjør at jeg valgte dette diktet, det gir meg et bilde i hodet av noe som dør ut, at vi ikke lenger kan stole på at naturen gjør oss de store tjeneste vi tar for gitt lenger. Og at teknologi kanskje ikke er så bra som det påstås. Jeg liker også at diktet får meg til å undre, og tenke. Om jeg skulle laget en tegning som skulle representere dette diktet ville jeg tegnet svart jord og trær, svarte gravemaskiner som spiste med ”kjeftene” sine og hadde røde øyne. Himmelen skulle vært rød, og svarte måker med røde øyne skulle flydd over gravemaskinene, med kjetting rundt kroppene sine. Eneste farger skulle vært svart og rødt.