Rolf Jacobsen ble født i 1907 og døde i 1994. Han var en av de større norske lyrikerne i dette århundret. Han ble tre ganger innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Han regner som en av de foregangsskikkelsene innen den modernistiske lyrikken i Norge. Da Rolf Jacobsen var yngre, var han veldig politisk aktiv, men etter krigen ble han mer passiv. Han var katolsk kristen og kona hans het Petra.

Diktet ”Landskap med Gravemaskiner” ble gitt ut i samlingen Hemmelig liv som kom i 1954.

Gravemaskinene symboliserer utviklingen. Fra å være vant til å leve i litt fattige kår, ble jo alt så mye bedre i etterkrigstiden hvor dette diktet er skrevet.

I ”Landskap med gravemaskiner” kommer det tydelig fram at Rolf Jacobsen er sterkt imot at den nye teknologien ødelegger den opprinnelige naturen.

Diktet er sannsynligvis et protestskriv mot myndighetene siden de dreper skogen for å bygge hus. Siden Rolf Jacobsen bruker veldig sterke ord om det han skriver, så tror jeg ikke det er snakk om et yndig, lite hus de driver og bygger. Jeg ser for meg at de bygger en drabantby, som for eksempel Bøler som ble bygd på rundt det tidspunktet.

Alle avsnittene handler om gravemaskiner, men et avsnitt skiller seg ut. Avsnittet ”For vadefugler. De altfor kloke pelikaner?” Jeg tror at han i dette avsnittet sammenlikner mennesker med kloke pelikaner. Jeg tror at Rolf Jacobsen mente at hvis fuglene hadde fått bestemme, så hadde det ikke blitt bygd noen nye hus. Jeg tror ikke fuglene ville tillat at gravemaskinene spiste opp jorda. Dette kan ha en sammenheng med at fuglene er mer fri enn mennesker og at naturen betyr mer for dem enn for oss. For oss er det viktig med hus og hjem, mens fugler trenger naturskjønne omgivelser for å ha det bra, ikke blokker.

Rolf Jacobsen bruker mange kalde ord når han skriver. Dette for å få fram hvor grusomt asfaltjungelen er. /helvete/asfalt/kjeft/lenker.

Han bruker også gjentagelse, for å forsterke hva han mener. /De spiser av skogene mine/..og og spiste av skogene mine/

For å vise at gravemaskinene er kalde og ikke har følelser, så beskriver han at de ikke har øyne eller stemmebånd. Gravemaskinene er grådige, som kaster seg over alt de kommer over og samtidig etterpå bare slenger det rundt.

Diktet har et vendepunkt. Etter avsnittet om pelikaner kommer det fram at gravemaskinene har lenker. ”struper, stemmebånd og uten å klage”. Det virker som om det ikke er gravemaskinene som bestemmer selv at de skal drepe naturen. Gravemaskinene er ikke levende. De har ikke noe de skulle ha sagt. Med andre ord må det være noen andre som styrer dem. Noen som bestemmer at de skal forandre den vakre naturen. Alle hintene peker tilbake på oss, mennesker. Det må være vi som styrer gravemaskinene.

Rolf Jacobsen bruker sterke kontraster mellom 2 forskjellige verdener. På den ene siden skinner sola og det blomstrer blåklokker. På den andre siden har gresset blitt til asfalt, det er fult av eksosskyer og solen er erstattet med kalde gatelys. På den ene siden virker det veldig harmonisk og jeg kan kjenne duften av blomstrene, mens på den andre er det mørkt og svart.

Diktet er skrevet helt uten rim, noe som kjennetegner en modernistisk talerytme.

Dette diktet er skrevet i 1950- årene hvor mennesker ble svært opptatt av materiell velstand. Jeg tror at Rolf Jacobsen skrev dette diktet for å minne oss mennesker på at noen ganger så må man være fornøyd med det man har. Det er ikke alltid riktig å bygge flest mulig hus oppå hverandre. Eller å drepe mer skog. Jeg tror han var redd for at gravemaskinene aldri skulle stoppe å spise jorda slik at det ikke ble noe grønt igjen. Jeg tror Rolf Jacobsen var redd for at det ikke skulle bli noe igjen av den harmoniske verdenen, slik at alt bare ble grått og trist. Det er kanskje det som har skjedd også. Vi lever i 2003 og fortsatt bygges det mange nye hus. Gravemaskinene har ikke stoppet å spise. Samtidig så er jo ikke alt grått og trist. Jeg har sett vårens første hestehov. Solen skinner selv om den har blitt erstattet med gatelys. Jeg tror at vi har fått en kombinasjon av diktet til Rolf Jacobsen. Hvordan fremtiden blir kan vi jo lure på. Kanskje vi skulle spurt noen pelikaner om hva de syns vi bør gjøre. En ting er i hvert fall sikkert, fremtiden kommer og vi er en del av den. Med og uten eksosskyer.