Oppgave: Drøft årsaken til den lave valgdeltagelsen ved årets kommunevalg. Er manglende deltagelse ved politiske valg en trussel mot demokratiet?

Valgdeltagelsen har blitt lavere. I år hadde vi 15.227 stemmeberettigede i Ullensaker kommune, hvorav kun 8.454 avga stemme. Det tilsvarer 55,7 % av de stemmeberettigede det er nesten over 7% under landsgjennomsnittet ved forrige kommunevalg i 1995 (62,8%). Og det var ikke bare i Ullensaker kommune lav valgdeltagelse var tilfelle i år. Over hele landet var det få som orket å ta turen til stemmelokalet/posten.

Hvorfor er det slik?

I høst har politikere og samfunnsvitere diskutert hva som kan være årsakene til den stadig synkende valgdeltagelsen her til lands.

Særlig to teorier er ofte fremme. Politisk fattigdom og politisk kynisme.

Politisk fattigdom er mangel på politiske ressurser. Å følge med i det politikken krever personlig engasjement, overskudd og kunnskap. Disse tre egenskapene er skjevt fordelt blant oss nordmenn. Mange opplever derfor politikk som noe komplisert og fjernt. Disse har mangelfull oversikt over politiske ”stridsspørsmål” og vet ikke helt hvilke løsninger de forskjellige politiske partiene har på disse, eller hva som opptar de ulike partiene. Av de som blir spurt hvorfor de ikke stemmer, er det mange som sier f.eks. ”Jeg har ikke peiling på politikk” eller ”Jeg vet ikke hva partiene står for”. Det siste svaret tror jeg mest gjelder ved kommunevalg. De lokale sakene blir sjelden tatt opp i de debattene som majoriteten av de stemmeberettigede følger med på. Flertallet av Norges befolkning leser aviser som Dagbladet og VG, men det er først og fremst via TV at de følger med på politikken.

Og hvilke debatter er det de ser på? Jo, debatter som har med de store mediepolitikerne som f.eks. Carl I. Hagen, Per Kristian Foss, Kristin Halvorsen og Erik Solheim m.m. Disse politikerne er flinke til å snakke enkelt og forståelig. Men hva er det de snakker om? Jo, saker på nasjonalt styringsnivå som f.eks. innvandringspolitikken, miljøspørsmål, utdanning osv... Problemet er ikke først og fremst at mediene ikke tar opp lokal spørsmål, for det gjorde bla. NRK i år. Nei, problemet er at få følger med på disse debattene. Lokalpolitikerne er ikke like drevne som stortingspolitikerne, forståelig nok, og dermed klarer de ikke å vekke engasjement hos velgerne.

En annen viktig faktor er utdanning. Utdanning gir ikke bare sosial status, men også en større evne til, og interesse for, å samle og bearbeide informasjon og vurdere ulike argumenter opp mot hverandre. Dette er nøkkelegenskaper en bør besitte for å følge med i og ikke minst forstå det som foregår i politikken.

Mens den lave valgdeltagelsen her er forklart som et utrykk for avmakt, mener andre at hjemmesitting er en bevisst og gjennomtenkt protesthandling;

Politisk kynisme er et resultat av mangel på tillit til politikere eller det politiske systemet. Dette fenomenet har vært i søkelyset i de siste årene og enkelte har snakket om tillitskrise og politikerforakt.

Men det er flere ting som tyder på at politisk kynisme ikke er en vesentlig årsak til hjemmesitting i Norge. For det første er den politiske tilliten sterk her sammenlignet med andre land. For det andre viser, om jeg husker riktig, undersøkelser at frammøteprosenten ikke er vesentlig lavere hos de som har svak politisk tillit. Statistikken sier at mistillit ikke fører til hjemmesitting, men til partiskifte. Særlig Fremskrittspartiet er populært blant misfornøyde velgere. I år for eksempel, fikk Frp 1.577 stemmer ved kommunevalget i Ullensaker, det tilsvarer 18,7%, som er en økning på 1,7% fra forrige valg.

En annen årsak til den lave deltagelsen ved kommunevalg kan være at velgerne føler at kommunene ikke har stor nok selvråderett, og at det er bedre å stemme ved stortingsvalget ettersom det er stortinget som i stor grad kontrollerer kommunens tilgang på midler og hva disse skal brukes til(øremerkede midler). Statistikken tyder i hvertfall på dette ettersom valgdeltagelsen stort sett er større ved stortingsvalgene.

Men hverken politisk kynisme eller politisk fattigdom er gode forklaringer på hvorfor vi ungdommer har lavere frammøteprosent enn andre aldersgrupper. En valgundersøkelse gjort av NSD ved stortingsvalget 1993, viste at kun 62% av guttene og 64% av jentene mellom 18 og 21 år avla stemme ved valget. Og jeg tror man kan være ganske sikker på at andelen ikke har steget, tvert imot. Men hva er så årsaken til den lave valgdeltagelsen blant ungdom? Forskerne har en teori her også. Den kalles politisk sosialisering. Med dette mener de at politisk bevissthet er noe som må læres på lik linje med tradisjoner og normer. Det vil si at vi gjennomgår en politisk sosialiseringsprosess, der mennesker rundt oss har stor innflytelse. Men selvom valgdeltagelsen er lav blant ungdom trenger ikke det å bety at vi om 10-20 år sitter igjen med en gjeng sofavelgere. Som frukt, så modner også velgerne.

Er manglende deltagelse ved politiske valg en trussel mot demokratiet?

For å kunne svare på det spørsmålet må man først definere hva et demokrati er, for så å trekke ut essensen av ideen om demokratiet.

I ”Aschehoug og Gyldendals LILLE NORSKE leksikon”, står demokrati definert som: ”...en statsform hvor flertallets vilje øver den avgjørende innflytelse på statsstyret.” Hva er så essensen av ideen om demokratiet? Etter min mening er det at hvert enkelt individ i et samfunn skal kunne påvirke de valgene som tas.

Med det som grunnlag kan man si at mangel på deltakelse ved politiske valg kan føre til at de politiske styrelsesforumene ikke blir representative for flertallet av medlemmene med tilhørighet til forumet. La oss si, som et eksempel, at det i en valgkrets (det være seg nasjonalt, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå) er en stor majoritet av lavt utdannede individer. Her ville, om teorien om politisk fattighet stemmer, minoriteten av velgere med utdanning ha størst innflytelse på sammensetningen i forumet, og dermed de beslutningene som tas der. Dette er en spissformulering, men i prinsippet stemmer den.

Det er et viktig poeng her, og det er at det er forskjell på kommunevalg og stortingsvalg. Ved et kommunevalg er det flere grupper som kan stemme, en trenger ikke være norsk statsborger for å stemme ved kommunevalg, noe som gjør at innvandrere og asylsøkere kan være med på å bestemme over saker som angår dem. Det at undersøkelser viser at flertallet av disse ikke benytter seg av dette er et eksempel på at mangel på deltagelse kan føre til ”feil” representasjon i kommunestyret. En annen forskjell er at en ved kommunevalg har større innflytelse over hvem som blir valgt. Man kan i økt grad stemme på personer. Velgeren kan kumulere, stryke og føre opp politikere på andre partiers liste. Dette kan en ikke gjøre ved et stortingsvalg, og dette mener jeg gjør kommunevalget mer demokratisk enn stortingsvalget. Men representasjonen er nok mer demokratisk ved stortingsvalget ettersom flere velgere stemmer ved stortingsvalget enn ved kommunevalget.