«Tar vi livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar vi lykken fra ham med det samme.» Dette berømte sitatet fra Henrik Ibsens «Vildanden» er prentet inn i enhver norsk ungdomshjerne som har fullført ungdomsskolen. Det sier at alle mennesker trenger en liten (eller stor) løgn her og der for å komme seg lykkelig gjennom livet. Men stemmer dette? Trenger vi å leve uvitende en gang i blant? Eller må vi heller se den groteske sannheten i øynene for å leve lykkelig?

La oss starte med begynnelsen: hva er egentlig en livsløgn? Etter et raskt google-søk finner vi en ganske ok definisjon på Wikipedia: «En livsløgn er en illusjon eller et selvbedrag som står sentralt i en persons oppfattelse av seg selv og sitt liv og virke.» Dette betyr altså at vi skaper en slags falsk boble som vi lever i for å skåne oss selv for den brutale virkeligheten – en virkelighet vi tydeligvis ikke tåler. Så nå har vi definisjonen – men hva betyr dette i praksis?

For å forklare dette, skal vi oppfylle norsklærerens våte drøm: vi tar for oss Vildanden som eksempel. Det var nettopp i Vildanden av Henrik Ibsen vi først ble presentert ordentlig for livsløgnen og dens skjøre boble. Det er nemlig en rekke livsløgner som karakterene i Vildanden utsetter seg, og blir utsatt, for. Kort oppsummert er det en mann (hvis navn er Hjalmar) som lever i den største bobla av en livsløgn du kan tenke deg, og to «redningsmenn» med totalt forskjellige synspunkter. I tillegg er det en skadeskutt villand som har satt seg til rette på loftet, og symboliserer absolutt alt som skjer. Hjalmar lever lykkelig uvitende om at han ikke er sin datters biologiske far. I tillegg snakker han om en utrolig oppfinnelse som visstnok skal redde hele den nokså rustne familieæren, men denne oppfinnelsen skjønner alle at det ikke blir noe av. Familieæren er tapt grunnet en gammel familiestrid. Redningsmann nr. 1 ønsker å avsløre livsløgnen og sprekke bobla, og han tror det er dette som skal til for å gi Hjalmar et «sant ekteskap». Redningsmann nr. 2 mener det stikk motsatte – at boblen er det som holder alt oppe. Det er redningsmann nr. 2 som får rett, og alt går til helvete når redningsmann nr. 1 så naivt iverksetter sin «geniale» plan. Redningsmann nr. 2 kommer med det kjente sitatet som en hva-var-det-jeg-sa-kommentar til den nokså mislykkede redningsmann nr. 1: «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar de lykken fra ham med det samme.» 

I Vildanden velger Hjalmar å overse det faktum at familien deres faktisk lever ganske dårlig i utgangspunktet ved å skape en livsløgn: Han lever i en illusjon om et godt liv. Dette har positive sider fordi det hjelper ham med å være lykkelig istedenfor å bare sitte i et hjørne og sutre. Samtidig er det det faktum at realiteten ikke stemmer med hans selvbedrag, noe som kan villede ham og personene han omgir seg med.  

I følge Vildanden skapte Hjalmar en ganske så nødvendig livsløgn, men visse bedrag kunne vi unngått. Selv bruker jeg livsløgnen på unødvendige områder – kanskje litt mer enn jeg burde. Nesten hver gang jeg har gjort noe dumt leter jeg etter grunner til at jeg ikke kunne ha handlet annerledes. Dette er tanker som aldri streifer meg når handlingen blir utført. Altså forvrenger jeg virkeligheten og lurer meg selv til å tro at jeg gjorde det rette. Dette er livsløgner jeg kunne og burde vært foruten, men jeg faller for fristelsen og fanges i dem hver eneste gang. 

Vi finner derimot også mange eksempler på positive livsløgner. Jeg mener for eksempel at livsløgnen om oppfinnelsen til Hjalmar i Vildanden er positiv. Hjalmar skaper illusjonen om en fantastisk oppfinnelse for å kunne glemme en fortid av tapt familieære. I tillegg prøver han å skape optimisme rundt seg. Løgnen om oppfinnelsen kan han fint leve med, uten at noen tar skade av det. Det som derimot kan bli et problem, er større illusjoner, for eksempel den om at Hjalmar ikke er sin datters biologiske far. For det er med livsløgner som det er med bobler: jo større de blir, jo lettere sprekker de, og kun en liten sprekk kan revne hele boblen. Sistnevnte tilfelle er Ibsens stykke dessverre et godt eksempel på: redningsmann nr. 1 sprekker Hjalmars boble og det hele ender med ekteskap som brytes, barn som tar selvmord og en familieære som spyles så langt ned i do at den umulig kan reddes opp igjen. 

Livsløgnene Ibsen beskriver i Vildanden er løgner vi kanskje ikke kan kjenne oss igjen i, løgner som virker litt gammeldagse. Men også i dag er vi omgitt av livsløgner. Bildet vi skaper av oss selv på sosiale medier er en aktiv form for forvrenging av virkeligheten. Bak de tynne magene, de muskuløse armene og de brune beina som vi blir påvirket av, ligger det kanskje år med depresjoner og spiseforstyrrelser. Men det kan vi ikke vite. Vi kan ikke vite det fordi bloggerne velger å skape en illusjon, en livsløgn om at det ikke eksisterer. Vi blir påvirket av et falskt ideal og vi kan bli drevet inn i en storm av press og depresjoner. Livsløgnen som skåner noen, påvirker andre negativt. 

Livsløgner kan altså komme i mange former. Det kan være små selvbedrag som holder oss oppe i hverdagen, eller større illusjoner som lett kan briste. I et slikt tilfelle er det ikke sikkert det er livsløgnen som er problemet, men smellet i det de sprekker. Det er dette som skjer i Vildanden, Hjalmar trer ut av boblen og innser den brutale sannheten. Skaper vi en gal illusjon kan det føre til selvbedrag eller negativ påvirkning på andre. Jeg mener at spørsmålet om hvorvidt vi trenger livsløgnen, ikke bare har ett svar. Det kommer nemlig an på illusjonen og situasjonen. Små løgner kan en gang i blant løfte oss opp, mens større bedrag kan rive oss ned. Derfor er det opp til den enkelte å ikke skape de største falskhetene, men heller små bobler som kan flyte rundt i vinden.

Kilder:

«Livsløgn» i Wikipedia. Hentet 16.02.18, fra https://no.wikipedia.org/wiki/Livsl%C3%B8gn 

«Vildanden» av Henrik Ibsen. Skrevet i 1884