Diktet ”Louis Armstrong” av Hans Børli er hentet fra samlingen Ved Bålet fra 1962. Tittelen, ”Louis Armstrong”, gir oss en direkte formaning om at dette diktet kan ha noe med jazz å gjøre. Jazz særpreges av en alvorlig undertone, og dette gjenspeiles i diktet. I diktet møter vi en utenforstående person som betrakter Louis Armstrong under en jazzopptreden. Diktet viser oss at det er mulig å gjøre opprør uten å hate. Det alvorlige og tragiske Louis Armstrong formidler blir fremført på en fredfull måte.

I den første strofen blir Louis Armstrong sitt utseende karakterisert av den utenforstående personen som representerer ”jeg - et” i diktet. I den neste strofen henvender han seg direkte til Armstrong via et retorisk spørsmål. Her beskrives også publikum, og vi får innsikt i det alvorlige temaet. I den siste strofen viser ”jeg - et” i diktet en følelse av skam. Han henvender seg til Armstrong i en mer fortvilet og oppgitt tone enn i det første avsnittet. Her søker han et svar.

Diktet er delt inn i fire uregelmessige strofer uten fast rimmønster eller taktfast rytme. Dette er karakteristisk for modernistisk diktning. Forfatteren har bevist valgt et fritt oppsett da dette også særpreger jazzen som musikkstil. Dette medvirker til at vi settes bedre inn i stemningen. I diktet finner vi et sitat fra en sang av Louis Armstrong. Mellom første og andre strofe finner vi verselinjen ”Nobody knows”. Mellom andre og tredje finner vi verselinjen ”the trouble I`ve seen. Den siste verselinjen i diktet består kun av ett ord, ”Mississippi”. Mississippi er en elv som ofte forbindes med sørstatene i USA. Dette gir leseren assosiasjoner til den tidligere rasediskrimineringen og slavehandelen som fant sted her.

Det er brukt mange språklige bilder i teksten. Det første bildet finner vi i andre og tredje verselinje. ”Ansikt som hjulspor på sletten/som muld og morild”. Her er det brukt sammenligning for å beskrive Armstrong sitt ansikt. Jeg tolker ”hjulspor” som rynker. ”Muld” skal få frem at han er farget. Morild er plankton som glinser i vannoverflaten, og viser til svetteperlene i ansiktet hans. Videre finner vi setningen: ”Alltid/ raser solstormen/ i dine lungers kløftede tre”. Jeg tolker solstormen som en betegnelse på Armstrong sin hengivenhet til musikken. Deretter blir det brukt metafor når lungene blir skildret som et kløftet tre. ”Alltid/flyr en ravn på duevinger/fra din søndersungne strupe” avslutter den første strofen. Både ravn og due er symboler som ofte blir brukt for henholdsvis død og fred. Jeg mener ravnen her symboliserer det alvorlige temaet i stykket som fremføres. ”Duevinger” symboliserer den rolige melodien og den fredfulle fremtoningen Armstrong viser.  ”Ravn” og ”duevinger” kan også sees på som motsetninger. ”Din søndersungne strupe” beskriver Armstrong sin stemme, hes og grov.

I andre strofe blir budskapet kjent for leseren. Overgangen er skarp fra første til andre strofe. ”Stemmen” i diktet går over fra å skildre Armstrong, til å henvende seg direkte via et retorisk spørsmål. ”Ser du alle de hvite hendene, Satchmo? De klapper”. Både spørsmålet og svaret er tanker. Satchmo er Armstrong sitt mest brukte kallenavn. I det tredje verset kommer budskapet klart frem. ”Hender som slo, hender som hengte, hender som splittet et mildt, groende mørke med hatets brennende kors.” Her er det brukt gjentakelser for å forsterke temaet. Vi skjønner nå at diktet handler om de hvites diskriminering, tortur og henrettelse mot de fargede. Femte vers i andre strofe, ”Hatets brennende kors”, gir oss direkte assosiasjoner til Ku Klux Klan. Neste vers, ”Nå klapper de” fører til at vi setter oss bedre inn i selve situasjonen. Jeg ser for meg ”jeg - et” som en blant publikum. I andre del i verselinje åtte går ”jeg - et” tilbake til å karakterisere Armstrong, ”Svetten pipler, brystet/hiver”. Vi skjønner at stykket krever mye psykisk styrke av Armstrong. Dette ser vi ut ifra karakteristikken, og ut i fra de opplysningene vi har fått rundt temaet som formidles. På slutten av andre strofe får vi et nytt språklig bilde. ”En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg. Som gråten i en strupe”. Jeg tolker solen som symbol på følelsene Armstrong har, men som ikke ”jeg – et” i diktet kan kjenne. Følelsen ”sitter fast i trompetens skinnende svelg”. Dette sitatet blir så sammenlignet med ”gråten i en strupe”. Å kjenne gråten i strupen kan føles, selve følelsen kan ikke overføres til en som ikke har opplevd bakgrunnen for sorgen. Den kjenner kun de som er rammet av sorgen.   

I tredje strofe viser stemmen i diktet skamfølelse. Denne opplysningen mener jeg forteller oss at den utenforstående personen er hvit. Skammen som ”jeg - et” beskriver kan tyde på at han en gang har vært rasist. Skammen han føler kan også bunne i at han ikke har bekjempet rasismen, men i stedet ”tålt” den uretten som ikke har rammet han direkte. Tredje verselinje i tredje strofe, ”mitt knefall for skyggene”, støtter opp under denne tolkningen. Knefall oppfatter jeg som en metafor på likegyldighet og feighet. Skyggene representerer rasister eller rasismen. I neste verselinje vender han seg til Armstrong via et spørsmål. ”Hvor hentet du kraften til/ditt opprør uten hat?”. Dette sitatet mener jeg beskriver Armstrong som person, og selve situasjonen, godt. Armstrong formidler tragiske hendelser på en fredfull måte. Han formidler det han har på hjertet, uten å hate. Vi vet at rasistene drev en grusom tortur, og vi skjønner at dette må kreve mye mot og styrke fra Armstrong. ”Din skinnende tone av lys som gjennomstråler negernatta?” tolker jeg som en slags motsetning til den utenforstående sitt ”knefall for skyggene”. Likegyldigheten ”jeg – et” viser settes opp mot Armstrong sin enorme tapperhet. ”Din skinnende tone av lys” viser til den tapperheten Armstrong viser. Gjennom jazzen gir han håp til de som har opplevd rasismen. Sitatet; ”Gjennomstråler negernatta” tolker jeg som en metafor på dette. Videre følger dette sitatet; ”Svar meg, hvor stor sorg skal til../hvor stor sorg skal til/for å nære en ren glede?” Armstrong har selv vokst opp i Sørstatene og har følt rasediskriminering på kroppen. Vi skjønner at det er ubegripelig for ”jeg - et” at Armstrong klarer å ta opp rasismen som tema i sine låter.

Den siste strofen i diktet, ”Og trompeten svarer/langt borte fra, /en røk av sølv:/- Mississippi…”, tolker jeg som et budskap i teksten. Her blir det brukt et språklig virkemiddel, personifikasjon, da trompeten blir tillagt menneskelige egenskaper. Som nevnt er Mississippi en elv som forbindes med Sørstatene i USA. Sørstatene gir oss direkte assosiasjoner til Apartheid og den grufulle rasediskrimineringen som har pågått i årevis. I diktet blir Mississippi selve symbolet for rasediskriminering. Det forfatteren muligens vil fortelle er at ingen kan forestille seg hvordan det er å bli utsatt for rasediskriminering uten å ha vært der og opplevd det selv.

De språklige virkemidlene er avgjørende for å få frem diktets tema. Forfatteren formidler mye til leseren mellom linjene. For å få frem det som ligger bak bildene, må diktet studeres og leses flere ganger. Jeg tror forfatteren skjuler mye bak bilder for å få leseren til å tenke rundt temaet. I dette diktet av Hans Børli blir en historisk epoke beskrevet gjennom jazzens toner. Dikteren formidler både en anerkjennelse for jazzmusikeren Louis Armstrong, men aller mest en dyp respekt og ærbødighet for det de svarte har opplevd av undertrykkelse og urettferdighet. Derfor blir diktet så mye mer enn en ren hyllest av personen og jazzmusikeren Louis Armstrong.