Løvenes konge er en tegnet og animert disneyfilm ifra begynnelsen av 90-talet for personer i alle aldrer. Det er en av de klassiske filmene som ble lagd under den perioden. Filmen blir utspilt på en savanne i Afrika og hovedpersonene i filmen er dyr, som er mer like oss mennesker med for eksempel relasjoner til andre arter og emosjonelle problemer. Tross at dyr som er like mennesker er en klassisk ting i filmene til disney, så griper disse rollene virkelig tak i en. Iblant kunne man nesten tro at det var mennesker man satt å så på duken og ikke en løve.

Innspillingen av filmen er en av de mektigste jeg noen gang har sett. Det er vakkert tegnet og det blir brukt interessante bildevinkler. Det begynner med at solen går opp på savannen og den afrikanske folkemusikken spilles. Dette får oss med en gang at skjønne hvor i verden vi befinner oss, nemlig i en av Afrikas savanner. Etter dette får vi se savannens ulike dyr; sebraer, elefanter, antiloper og andre dyr som kommer galopperendes. Vi får blant annet følle med antilopene i en enorm fart når de løper fort på deres spesielle måte over savannen. Etter et oversiktsbilde av savannen skjønner vi at alle dyrene er på vei til samme plass, Løveklippen. Med et subjektivt kamera får vi fly med en fugl som er på vei til klippen, og vi lander foran en svær løve. Vi oppfatter løven som veldig mektig på grunn av at bildevinkelen nå er i froskeperspektiv. De aller fleste kan nå regne ut at dette er Løvekongen selv. Dyrene som reist til klippen bukket for kongen, og det er nå man skjønner at noe stort kommer til å skje. Bak kongen kommer dronningen og gir fra seg en løveunge, det er ingen mindre enn hans nyfødte son. Løvekongen holder opp sin son mot himmelen og striper av lys mellom skyene skinne på ham.

Hovedpersonen i filmen er den nyfødte løveungen, seinere i filmen, det voksne løvet Simba. Han lever sammen med sin far og mor Mufasa og Sarabi, som er konge og dronning i savannen. De bor på den mektige Løveklippen, som man kan sammenligne med et slott for kongligheten i vår verden. Han har også med seg sin venn og overvakere Zazu som er en fugl, og sin venninne Nala som er en løvehunn i samme alder som Simba. Det er derfor jeg mener at temaet i denne filmen er just presis vennskap. Det er noe som er viktig i Disneys verden, men ikke minst i menneskenes verden også. Og dette er kanskje en av grunnene som gjør at filmen er både kjær og virkelig for både voksne og barn.

I den første delen av filmen får Simba lære av faren sin hvordan livet fungerer på savannen og om livets gang, som er et av filmens budskap. Seinere i filmen får vi møte to outsiders, radarparet Timon og Pumbaa. Dom er blitt kastet ut fra flokkene deres. Timon og Pumbaa blir Simbas følgeslagere til han blir voksen når de reddet han fra å tørke ut i ørkenen. Disse to figurene er filmens komiske karakterer som finnes til for å få frem latter ifra publikum/tittere. Apen Rafiki er den spirituelle karakteren i filmen. Han sier ikke så veldig mye, men bruker en mystisk trolldom under større delen av filmen. Jeg kan tenke meg han er med i filmen bare for å klemme in noe med religion.

Men det er ikke alltid like rolig på Løveklippen, Mufasas bror Scar er sjalu på at alle dyrene dyrker Mufasa og han er det eneste dyret som ikke kommer til klippen for at feire at Simba er født. Første gangen vi møter Scar er når han fanger en mus. Da skjønner vi som ser på filmen med en gang at han er ond. Men det er ikke bare hans handlinger som gjør ham så ond, uten det er også hans utseende. Han har en mye mørkere, nesten rød, farge enn de andre, med en sort løvemanke og en veldig ond stemme. Ettersom at dette er en barnefilm måles jo verden opp sort og hvitt. Scar har ingen gode sider og han har alltid en veldig ond plane i tankene. Han er Mufasas rake motsetning. Jeg kan tenke meg at manusforfatteren har tenkt på å forenkle historien ettersom filmen vender seg mest til barn.

Men filmen vender seg nok ikke bare til barn, det finnes mange små innlegg som en voksen (eller en lite eldre person) kan relatere seg til. ”Are you talkin´ to me?” sier Pumbaa i en av sluttstridene i filmen. Dette er et veldig kjent sitat fra filmen ”Taxi Driver” som jeg har sett mange ganger sammen med både venner eller familie. Det finnes nok ikke mange barn i 5-12 års alder som har sett og kan relatere noe til den. Jeg kan tenke meg at dette sitatet er med for å roe foreldrene som er med ungene på kino eller bara ser den hjemme med dem.

Musikken er en av den sterkeste delen i filmen. Den afrikanske folkemusikken gir en veldig bra og behagelig stemning ettersom vi under hele tiden befinner oss i Afrika. Filmen er også veldig konkret med musikkens stil, det er fortsatt folkemusikk under spennende eller romantiske scener, men den har kanskje et høyere eller roligere tempo. Det som føles ”ekte” med denne musikken hadde blitt ødelagt hvis den nyeste rockesangen hadde blitt spilt i de spende partiene for eksempel.

Løveneskonge har et par budskap som alle kan lære seg av, det er veldig smart og bra gjennomtenkt. Livets gang er et av dem, den vil vise at dyr har sin egen plass i livets sirkel. Det går ikke at fly fra sin plass før da bryter man sirkelen og alt raser sammen. Mufasa mener også at alle dyr er beroende av hverandre. Løvene må spise andre dyr, men når løvene dør og blir til gress så eter sebraene det gresset og da går alt rundt. Et av de andre budskapene er at de døde finnes innen oss, når noen dør så forsvinner de ikke helt, uten de finnes innom en. Det er en veldig fin tanke som også faktisk stemmer godt mener jeg. Alle mennesker gjør avtrykk på sin omgivelse. Rafiki forteller Simba om at man ikke skal flykte fra sin forgang, uten å lære fra den – også et bra budskap. Det siste og kanskje det mest kjente budskapet er Timon og Pumbaas ” Hakuna Matata”, som betyder ingen bekymrer på Swahili. Budskapet mener at man ikke skal henge seg opp i små detaljer og bare ta dagen som den kommer.