Markens Grøde kom ut i 1917. Handlingen tar til i det bokens hovedperson, Isak, vandrer innover skogen. Han er på leting etter områne for nyrydding i allmeningen. Etter dagers vandring slår han seg ned. Straks setter han i gang med å bygge et lite husrom for seg og krøtterne sine. Selv om Isak er et arbeidsjern savner han ei hjelp som kan frigjøre ham fra arbeidet med hus og krøtter. Det er derfor en storlettelse for ham at Inger kommer. Nå kan Isak konsentrere seg om utvidelse av gården.

Årene går, og de to i ødemarka kommer til velstand gjennom både nybygg og økte dyreflokker. Inger føder først to velskapte sønner, men får så ei jente, som i likhet med henne har hareskår. Hun dreper barnet, og folkesnakket gjør at forbrytelsen kommer fram. Inger idømmes fengsel i byen.

Isak arbeider fortsatt hardt i påvente av Ingers gjenkomst. Bygdas tidligere lensmann hjelper, som alltid, Inger og Isak, og presser gjennom en tidlig løslatelse av Inger. Det er en forandret Inger som kommer tilbake til det som nå er blitt storgården Sellanrå. Hun savner fort byen, og føler seg ensom.

På en av de gårdene som har vokst opp rundt Sellanrå bor Aksel. Hans liv er svært likt Isaks. Han jobber som Isak hardt og mister også barn fordi samboeren, Barbro, dreper dem.

Etter hvert når den nye tiden også dem i nyryddingen. Isak og Aksel skaffer seg driftsutstyr. Det startes malmdrift i fjellene omkring, noe som fører til hektisk aktivitet og optimisme blant bygdefolket. Optimismen snus i det malmdriften opphører. Under hele perioden har Isak drevet gården, og han påvirkes dermed ikke av gruvestansen.

Isak og Ingers barn vokser etter hvert opp. Eldstesønnen sendes til byen for å lære et yrke, mens broren, Sivert, blir på gården og hjelper Isak. Årene går og Isak forbereder alderdommen ved å bygge kårstue. Det blir klart at Sivert skal overta Sellanrå, nyryddingen Isak engang annla langt inne i allmeningen.

Synsvinkelen er autoral allvitende, men ved enkelte tilfeller virker fortellermåten mer refererende. Dette kommer klart til uttrykk i bokens første sider. Her kommer Isak vandrende innover marka, men vi får ikke vite hvem han er, hvor han skal, og hvor han kommer fra. Et godt eksempel på dette finner vi på side 1, der forfatteren spør om "han kommer fra straff og vil skjule seg, eller kanskje er filosof og søker fred". Også på side 183 viser forfatteren at vi som lesere ikke har innblikk i de forskjellige personenes sinnsstemninger til enhver tid og spesielt ikke i Geisslers. Det blir ofte stilt spørsmål ved hans gjerninger, slik som på denne siden; "var det et knep?"

Eksempel som understøtter teksten som autoral allvitende, finner vi på side 207. Her har bonden Aksel nettopp vært igjennom en opprivende rettssak. Lendsmannsfruen kommer bort til ham for å unnskylde sitt vitnemål. Til dette svarer Aksel bare et tamt "Nå", men får vite at han blir både glad og rørt.

I starten virker den refererende synsvinkelen, som et middel til å skape mystikk og forundring rundt denne mannen, som vandrer innover marka. Når synsvinkelen går over til å bli mer utpreget allvitende, gjør det oss i stand til å bli kjent med og få forståelse for de forskjellige karakterenes tanker på godt og vondt. Synsvinkelen underbygger forfatterens meninger med boka ved å skape sympati eller avsky ovenfor enkeltpersonene og deres tilhørighet. I tillegg skaper den en nærhet til flere personer på en måte, som ikke er mulig med den personlige synsvinkelen Hamsun så ofte benyttet seg av tidligere.

Boka er delt inn i to hoveddeler og kapitler, men selve handlingen kan deles inn i tre. Første fase preges av Isak og Inger, og deres kamp for å bygge opp gården Sellanrå fra grunnen. Denne linjen fortsetter også videre i boka. I neste fase blir vi kjent med Aksel, en nybygger som viser seg å være en parallell til Isak på mange måter. Også han bygger seg opp fra bar bakke, men blir i større grad påvirket av det nye og moderne samfunnet.

Nesten samtidig som Aksel kommer til nybyggingen, blir Inger sendt til Trondheim får å sone sin en dom for barnedrap. Byen forandrer Inger. På mange måter er hun blitt et menneske av det moderne samfunnet, og er kommet bort fra de enkle og bunnfaste verdiene hun hadde sammen med Isak. Også Aksels samboer Barbro blir gjenstand for tidens liberale tendenser, da hun blir frikjent for barnedrap, en forbrytelse samtiden så stadig lettere på.

Andre krefter som virker nedbrytende på livet blant nybyggerne i marken, er utbyggingen av gruvedriften oppe på fjellet og oppsettingen av telegraflinjen. Disse forandringene virker lite inn på livet hos dem på Sellanrå. De er tro mot jorda, dyrker den og holder budskap, slik som før. Dette på tross av den høye inntekten han får for salget av fjellet til gruveselskapet. For Aksel derimot blir fristelsen av lettjente penger fra telegraflinjen for stor. Han ofrer arbeidet med jorda til fordel for jobben, som telegraflinjeoperatør. Dette viser seg å bli negativt for gårdsdriften.

Som en siste nedbrytende faktor kommer byggingen av handelsbod i marka. Den fører med seg mange overflødige og unyttige fra industrisamfunnet.

Tredje fase består av en renselse for innbyggerne i marka. Den ødeleggende gruvedriften blir lagt ned, og igjen ligger bare restene av et kort og flyktig industrieventyr. Handelsbodens usolgte etterlatenskaper selges i andre bygder, samtidig som Eleseus forsvinner til Amerika med siste rest av pengene fra fjellsalget. Tilbake ligger jorda, og alt som har truet stabiliteten i marken har løst seg opp som røyk.

Romanen slutter med en hyllest til Isak og Inger. Forfatteren går her over fra imperfektum til presens, og skal med det uttrykke det tidløse ved boka. Vi har nå vært vitne til en brytningstid, og sett hvordan den har tuklet individuelle menneskeskjebner. Nå er vi tilbake i det tidløse og mystiske, hos såmannen og matmora.

Virkemidler i teksten

Bibelen har påvirket Hamsun sterkt i arbeidet med Markens Grøde. Gjennom hele boka finner vi bibelallusjoner, noe som gir den og dem allusjonene gjelder, et hellig preg.

I første del aner vi hentydninger til skapelsesberetningen. Isak kommer ut av intet og bygger seg opp fra grunnen i sitt lille paradis. Det hele skjer taktfast, som ved sjudagers-fortellingen. Det blir etter hvert klart at Isak ikke kan klare seg alene, dette i tråd med paradisfortellingen. Der Adam i bibelen blir ensom, og ber om en hjelper som var hans like, kaller Isak etter kvinnfolkhjelp, som skal utfylle hans arbeid på gården. Når han så blir gift med denne kvinnen, anser han henne som hans like. Med denne avslutningen, er skapelsen av Isaks paradis, på mange måter fullendt.

En videre hentydning til bibelen, får vi når Isak døper sin førstefødte sønn Eleseus. Dette navnets opprinnelse er Esau. En viss bekreftelse får vi når Isak ønsker å døpe sin neste sønn Jakob. Av hensyn til Ingers familie blir han allikevel hetende Sivert. Nok en henvisning, finner vi i valget av navn på deres andre datter, som får navnet Rebekka. Alle disse tre navnene settes i sammenheng med fedrefortellingene. Disse fortellingene gjengir utvelgelsen av jødene som Guds folk. Abraham ble utvalgt til stamfar, og fikk sønnen Isak, som senere skulle komme til å lede folket. Som i Markens Grøde fikk Isak to sønner, henholdsvis Esau (Eleseus) og Jakob (Sivert). Både hos familien på Sellanrå og i Bibelen, blir den førstefødte for svak til å overta farens verk, og sønn nr. to står fram som naturlig leder.

Ut i fra dette kan vi trekke en rekke symboler. Mens Eleseus er svak, svekket av det moderne samfunnet, er Sivert et symbol på håpet i den nye generasjonen og videreføringen av bondekulturen. Inger, som har fått Evas rolle, er i utgangspunktet en utmerket ledsager for Isak. Flere episoder viser oss at hun lett lar seg styre av fristelsen.

Det finns to sentrale gjentakelser i teksten, nemlig Isak og Aksels nybygging, samt Inger og Barbros barnedrap. Begge disse tilfellene er for å vise forfallet i samfunnet. Aksel lar seg i langt større grad, enn Isak, påvirke av samfunnets forandringer. I den andre gjentakelsen får vi først oppleve drap utført av Inger, en desperat mor, som vil skåne sitt barn for menneskenes intoleranse. Hun vil ikke se sitt barn bli utsatt for det samme som henne selv.

Vi blir senere i boka vitne til at Aksels samboer Barbro utfører den samme handlingen. I motsetning til Inger, har Barbro et egoistisk motiv. Hun har vært i byen, og blitt kjent med denne oppjagede verden. Den fascinerer henne, og hun vet at med et barn, vil hun aldri kunne få oppleve bylivet igjen. Det urbane og industrialiserte har påvirket henne.

En av bokas mest fremtredende kontraster, oppstår mellom Geissler og Isak. Mens Isak er forankret til sitt lille sted, er Geissler på en måte til stede overalt. Han dukker opp der det er bruk for ham, og er alltid til hjelp for Isak og Aksel. Hans stadige og lynsnare tankegang, settes i motsetning til Isak langsomme fatteevne. Han er full av ideer, men hans tålmodighet er like liten som Isaks er stor. Leveforholdene for folkene på Sellanrå, preges av jevn framgang. Geissler økonomi går derimot fra fallitt til suksess, og tilbake i stadige hopp.

Personkarakteristikk

Isak er som sagt hovedpersonen i boka. Dette kommer fram gjennom fokuseringen på og hyllesten av Isak som person. Synsvinkelen favoriserer ikke ensidig noen enkeltperson i boka, men Isak er gjennom handlingens gang personen vi blir mest engasjert i.

I begynnelsen får vi liten kjennskap til Isak, og vi som lesere spekulerer i hvilken mystisk skikkelse denne vandrende er. Da vi senere i boka får vite mer om ham, forsvinner mystikken, og blir erstattet med Isaks enkle livsførsel og sinn. Vi får tidlig en ytre beskrivelse av Isak. Han er sterk og grov, og har rødt "jernskjegg". Hans ansikt har små arr og han har kraftige arbeidshender. Han er en kubbe med hender på, kvernkallen. Ovenfor sine omgivelser var han alltid stille og gjennomtenkt, noe som antagelig har sammenheng med at han nok ikke var av de kjappeste. Dette kommer for eksempel sterkt til uttrykk gjennom hans forhold til Oline. Tross hennes urimelige oppførsel etter at Isak har avslørt henne som tyv, reagerer ikke Isak, men biter det heller i seg. Også ovenfor sin kone preges Isak av denne innesluttede natur. I stedet for å uttrykke sine følelser ovenfor henne med ord, velger han i stedet handlingens vei. Ved å bygge nye bygninger, ønsker han å vise sin kjærlighet til henne, men også for å få henne til å vise sin hengivenhet til ham. Sin kjærlighet til sønnene framstår også kun ved gjerninger. Et eksempel på dette er når Eleseus fra byen sender bud etter mer penger. Ovenfor Inger uttrykker Isak misnøyen ved den store utgiften, selv om det egentlige motivet for avslaget er et sterkt ønske om å få sønnen hjem.

Etter hvert som Isaks Sellanrå vokser fram, blir han stadig en mer ansett mann i bygda. Han går under betegnelsen Markgreven, noe som henspeiler en dyp respekt, men også en viss misunnelse. Dette kommer særlig fram under de økonomisk trange tidene etter gruvedriftens opphør. Blant bygdas befolkning blir det sagt at Isak, i motsetning til dem selv, står upåvirket tilbake etter nedgangen.

Isaks syn på livet preges sterkt av tilknytningen til jorda. Selv om verden omkring ham er i sterk forandring, har dette ikke noen innvirkning på Isak. Han er den han alltid har vært, og slik mennesker alltid har vært før ham. Om han vet noe annet eller bedre, er vanskelig å si i mangelen på kjennskap til Isaks liv før nybyggingen. Enten kjenner han ikke til noe annet liv, eller så har han vært i kontakt med det moderne samfunnet, og ikke likt det som har møtt ham. Hans utpregede enkelhet tyder nok på at han kun kjenner livet som bonde.

Inger kommer med i boka etter at Isak har sendt bud etter kvinnfolkhjelp. Hennes oppførsel i forbindelse med ankomsten, tyder på at Inger i denne perioden var svært usikker på seg selv. Det blir fortalt at hun lusker opp i liene rundt gården en hel dag, før hun tar mot til seg og kommer ned i kveldingen. Hun konfronterer ikke Isak direkte med sitt ærend, men later som hun tilfeldigvis var i området. Ingers usikkerhet har sannsynligvis sammenheng med hennes utseende. Skjemtet av et hareskår, har hennes oppvekst vært fylt med nedsettende, sårende bemerkelser fra omgivelsene. Når Inger føder sin første datter, viser det seg at hun har hareskår. For å skåne barnet de prøvelsene hun selv har vært igjennom, dreper hun barnet. I denne forbindelsen viser det seg at hun er overtroisk. En hare hun ble vist av en lapp under svangerskapet, er i følge henne selv grunnen til at barnet ble født med hareskår.

Etter at hun i fengselet får sydd sammen skåret og opplevd byens vis, blir hun en annen kvinne, og for en periode fjernere fra Isak. Når Isak så tar et oppgjør med hennes urbane levemåte, blir hun igjen som før, men nå dypt religiøs. Mens Inger før ble karakterisert som frodig og grov, og med tunge hender, sterkt vansiret av et hareskår, framstår Inger nå som Markgrevinnen; en høyt ansett og verdig dame blant bygdas kvinner. Til henne kommer de for å slå av en prat, og for få hjelp med syingen av sine finklær.

Inger blir av Isak sett på som sin likevorne. Hun er som han ingen skjønnhet, men har dyktige arbeidshender, og fyller sine oppgaver på gården godt.

Ingers indre følelser blir i motsetning til Isaks, ikke like grundig omtalt. Hun viser angst for det hun har brutt med, noe som henspeiler til hennes spøkelser fra fortiden. Eksempel på dette er hennes turbulente forhold til de omflakkende lappene, som skifter fra ekte medfølelse til dyp avsky.

Forholdet mellom Isak og Inger blir i motsetning til Hamsuns tidligere bøker ikke skildret i romantiske vendinger. Mens han i Pan skildrer den vakre romansen mellom Glahn og Edvarda, blir det i starten på Markens Grøde kun lagt vekt på de praktiske og fysiske fakta. Møtet mellom dem kommer i stand helt uavhengig av deres følelser. Det er kun praktiske årsaker, det at Isak trenger kvinnfolkhjelp, som fører dem sammen. Deres første natt sammen blir beskrevet som følger:

"Han lå og var grådig etter henne om natten, og fikk henne." (side 5)

Isak kjenner ikke klart sine følelser for Inger i begynnelsen. Forelskelsen kommer mer og mer over han, forelskelsen eller en dragelse, en følelse han ikke klarer å sette ord på. For å vise sin kjærlighet til Inger, prøver Isak stadig å bygge gården større og finere. Dette påvirker Inger til å gjøre det samme, det blir et slags hengivenhetskappløp mellom de to. På sitt mest intense fører dette kappløpet til at Isak forsaker arbeidet med jorda. Det er i denne sammenhengen Hamsun så godt påpeker at; "forelskelse gjør den kloke dum." På den andre siden fører dette til at Inger går ut og gjør arbeidet Isak har oversett, hvorpå Hamsun igjen så godt påpeker at; "forelskelse gjør den dumme klok."

Selv om forholdet fra første stund preges av dyrisk tiltrekning, og forelskelsen etter hvert utvikler seg, blir mangelen på lidenskap mellom de to for tung å bære for Inger. I et svakt øyeblikk hengir hun seg til begjæret, hun er utro bak Isaks rygg. Denne siste rest av opprør får henne til å innse at impulsene i byene var et sidespor. Ekteskapet kommer atter på rett vei, da Inger innrømmer at hun ikke har vært god mot Isak i det siste. Inger ofrer seg nok en gang til livet på Sellanrå, og gjennom livets høst opplever de to nok en gang den harmonien, som preget deres første tid sammen.

Eleseus, Isak og Ingers første sønn, blir framstilt, som det svakeste individet i familien Sellanrå. Han er høy, tynn og blek, og egner seg ikke godt til arbeidet på gården. I boken omtales han som "uten større legemskrefter", men "han var en skikkelig gutt på sin måte, godslig og snill fra fødselen." Han tilbringer lange perioder i byen, og vi aner gjennom hans mange tiggerbrev hjem, at han ikke gjør det særlig skarpt. I motsetning til de andre familiemedlemmene får han en forfinet væremåte med byklær, gullklokke og paraply. Han prøver seg som handelsmann i nyryddingen rundt Sellanrå, men hans rastløshet fører ham på uttallige og kostbare handelsreiser. En rastløshet som til slutt fører ham til Amerika.

Den andre sønnen på Sellanrå, Sivert, er en tro kopi av sin far. I stedet for å tilegne seg kunnskap gjennom bøker, interesserer han seg kun for praktiske gjøremål. Sivert har en enorm arbeidskapasitet, men er også lystig og spøkefull. De fleste trekk hos Isak, finner vi igjen i sønnen Sivert, men som nevnt er han nok mer åpen ovenfor andre mennesker.

I motsetning til de andre personene i boka, blir vi ikke kjent med Geisslers indre følelser. Alle opplysninger blir presentert oss utenfra og formidles igjennom gjennom replikker og handlinger. Vi får antydet at Geissler er alkoholisert, og han innser selv at han har mange feil. Og som han sier; "Jeg vet det gode, men gjør det ikke." Han ser veldig opp til Isak og hans livsførsel, noe han innrømmer ovenfor Sivert. Geissler er en videreføring av skikkelser Hamsun brukte i tidligere bøker. Skikkelser som var omgitt av mystikk, samt at de griper inn i situasjoner, slik at det får følger for utfallet, og deretter trekker de seg vekk bak et slør av mystikk. Fyrmester Schøning i Benoni er en av dem som kan sammenlignes med Geissler. Gjennom hele boken står Geissler fram som beskytter for folket på Sellanrå, og for Aksel. Når farer truer disse nybyggerne, dukker Geissler opp som en velgjører. Som representant for staten, skaffer han Isak Sellanrå billig, som forsvarer fører han Ingers sak etter barnedrapet, og som et moderne menneske skaffer han Isak og Aksel det nyeste av maskiner innen jordbruk.

Geissler opptrer spesielt mot slutten som forfatterens stedfortreder. Det eneste han ønsker seg som takk for all hjelpa han har gitt, er at Isak og Aksel skal være tro mot jorda. På samme måte vil han gjennom å stanse gruvedriften "tukte folk til å dyrke sin jord". Hamsun har nok bevisst tenkt på seg selv i utformingen av Geissler. I likhet med Geissler følte sikkert Hamsun seg for påvirket av det moderne samfunnet. Ved arbeidet med mange av sine bøker, måtte han ofre arbeidet med jorda, noe han gjorde med tungt hjerte. Forfatterens beskrivelser tyder på at, mens Geissler var et speilbilde av ham selv, var Isak et idealmenneske, det menneske han ønsket å være.

Tema og budskap

Da boka kom ut i 1917 hadde den vestlige verden lenge vært inne i en periode med sterk industriell vekst. Hamsun så på denne utviklingen med forakt, og ville gjennom Markens Grøde tydeliggjøre sine synspunkter. Ved å hylle folkene på Sellanrå, for deres nære forhold til naturen og trofasthet til jorda, skildrer Hamsun sitt idealsamfunn, oppbygd av enkle idealmennesker. Hamsun hadde sansen for disse enkle, anti-intelektuelle og konservative skikkelsene, som kjenner sin oppgave i livet, og som legger all sin energi inn i arbeidet med jorda. Det er Isak og Inger, og ved neste korsvei Sivert, som her står som representanter for denne evige sirkel av bondegenerasjoner.

Mens Hamsun så positivt på bondekulturen, så han derimot foruroligende trekk ved industrisamfunnet. Med industrien fulgte kapitalismen, som etter hvert gjennomsyret samfunnet. Pengejaget truet med å vippe menneskene ut av balanse, sette deres nøysomhet og tålmod til side, og gjøre dem overfladiske og rotløse. Alle tradisjonelle verdier, var i ferd med å bli snudd på hodet av på den ene siden de liberale og på den andre de radikale innen arbeiderbevegelsen. Hovedtemaet i Markens Grøde er kort sagt industrialiseringen, som etter Hamsuns mening virket samfunnsoppløsende, og destruktiv.

Som en motvekt til samfunnsoppløsningen står Isak, rakrygget, stolt og lykkelig, godt ankret til sine rotfaste verdier. Ut i fra allusjonene, forstår vi at Hamsun ser på Isak, som hellig og som utvalgt. Dette gir boka religiøse undertoner, og Hamsun ønsket sikkert at Markens Grøde skulle, i likhet med Bibelen, være en veileder for folket. Men det viser seg i lengden at heller ikke Isak får stå urørt tilbake fra omgivelsenes destruktive krefter. Hans førstefødte sønn, blir ham til megen sorg. Som et offer for sin flakkende sjel, drar han til byen, og kommer hjem svak og nedbrutt. Han finner aldri den roen som preger de andre på Sellanrå. Med dette vil Hamsun sikkert vise at selv den sterkeste står ikke upåaktet igjen etter storsamfunnets rov.

Et annet viktig tema er barnedrap. Gjennom Barbro viser forfatteren det moralske forfallet samtidens liberale tankegang fører med seg. For å understreke dette forfallet, ser vi hvordan loven etter hvert tar stadig lettere på slike saker. Inger blir dømt, mens Barbro går fri.

Markens Grøde ble til stor begeistring for verdens befolkning da den kom ut. Dette hadde nok for en stor del sammenheng med at boka representerte håp for jordas utarmede, utnyttede og krigstrette innbyggere. Følgene av industrialiseringen og stormaktenes spill, hadde nå vist seg værre enn noen gang. For mange av dem som hadde reist inn til byen eller til Amerika, hadde drømmene og forhåpningene ikke blitt innfridd. Veien til det gode liv, viste seg for dem, ikke å være materiell velstand og flyktige impulser, men tilbake til det ekte og evige, tilbake til bondekulturen. Og dette var nok Hamsuns budskap i boka.

Vend tilbake!