Gro Dahle (1962-) debuterte i 1987 med diktet ”Audiens”[1], og er en moderne dikter der fokuset på rim og rytme er fraværende, og innholdet og budskapet står i sentrum. Forfatteren har skrevet en god del barnebøker, og tar i dette diktet for seg det å være ungdom, hva de føler og tenker. Diktet ”Moren min er en saks” er hentet fra diktsamlingen Hundre tusen timer som ble utgitt i 1996.

 

Diktet handler om en mor og en datter, og deres forhold. Det er datteren som er jeg-personen i diktet. Vi får et godt innblikk på hva datteren tenker og føler, og hva hun synes om moren i hver strofe, og kan dermed slå fast på at dette er hovedmotivet i diktet. Det skjer en slags prosess gjennom diktet. Vi får vite i starten av diktet at datteren alltid kommer hjem til kveldsmat, men diktet avslutter med at hun ikke kommer hjem lenger, og at hun er ”utro” mot moren. Diktet slutter altså med at datteren har fått nok av moren, og kommer ikke hjem igjen.

 

Det er ingen spesiell struktur i diktet, men alle, bortsett fra tre strofer, inneholder fire verselinjer. Verselinjene blir noen steder plutselig delt, noe som gjør at det som kommer i neste verselinje kommer sterkere fram. ”(…) Jeg øver meg på å stikke moren min. / med pinner og nåler. (…)” er et godt eksempel på hvordan pinner og nåler kommer sterkere fram. Delingen gjør at vi får et inntrykk av at pinner og nåler står helt alene. Vi får tid til å få med oss at datteren vil stikke moren sin, og det sier allerede mye, før vi videre leser at hun skal stikke moren med pinner og nåler. Pinner og nåler kan ses som metaforer for at hun vil stikke morens følelser i hjertet, men ikke drepe henne. Altså utøve så mye smerter som mulig på moren uten å ta livet av henne.

 

Første strofe får hele diktet til å virke som en drøm. Det er i drømmer man virkelig får fram det man egentlig vil og føler. ”(…) Uansett hvor fort jeg / løper, er det ikke fort nok: Uansett hvor langt jeg / løper, kommer jeg alltid tilbake til kveldsmat.” Det virker som hun løper og løper, men aldri når enden, at personen alltid blir holdt igjen av moren, og blir dratt tilbake. Dette er hvorfor det til og med kan ses som et endeløst mareritt. Er det kanskje derfor hun misliker moren sånn? Det er som sagt at i drømmer man får fram sine egentlige følelser. Oppførselen til personen virker som at hun er lei av moren, at hun bare vil stikke av, men ikke klarer det. Noen ganger vil personen bare skrike ut, og si det hun egentlig føler, men gjør det ikke. ”(…) Når hun spør meg hva jeg tenker / på, kysser jeg henne.” bekrefter denne tanken.

 

Samtidig må vi ikke glemme at datteren er i en periode der hun går fra å være barn til og bli voksen. Det består ofte av mye forvirringer og søken etter seg selv. Humørsvigninger og at hun lar sitt raseri gå utover andre, er vanlige symptomer for denne aldersgruppen. Det er også vanlig fra moren sin side at hun er bekymret over sin datter, at hun ikke går i feil retning, hun vil trossalt bare datteren sin godt. Og overgangen over at datteren sin plutselig blir voksen kan også komme brått på.

 

”Slangene vokser opp av jorden der moren min går.” starter andre strofe. Bruken av symbol og besjeling (slanger vokser ikke, men trær gjør). Dette gjør at man godt får fram at personen i diktet misliker moren så sterkt, at personen sier at det vokser slanger der moren har gått. Noe som kan tolkes at moren er et ondt menneske, en synder, en som bare vil henne vondt, mener da jeg-personen i diktet. Datteren sier også at det er moren som er et dårlig forbilde, at hun er grunnen til alt ondt, og beskylder moren for å ha lært henne til å lyve.

 

Det har blitt brukt overraskende metaforer i diktet som ikke pleier å bli brukt. Allerede i tittelen og starten i diktet blir dette brukt: ”Moren min er en saks”. Vi forstår imidlertid ikke hva forfatteren mener før vi har begynt å lese diktet. ”Hun klipper inn i meg på vei / forbi. (…)” fortsetter diktet. Moren blir framstilt som en person som tvinger jeg-personen i diktet til å dele sine egne tanker. Moren klarer ikke å åpne barnet sitt som en bok, men må tvinge fram innholdet ved å klippe det opp. Senere i diktet står det også ”Suger tankene mine ut med sugerør. (…)”. Vi får et inntrykk av at moren styrer datteren med en jernhånd, er veldig overbeskyttende og overvåkende ovenfor datteren.

 

Det kan tenkes at datteren egentlig vil ”fornye”, starte på nytt igjen med forholdet til moren. På slutten av tredje strofe står det: ”Kan de rope, roper de på nytt / vann i vasen. Nytt vann i vasen, for faen!”. Her gjør versedelingen at rosene roper ”vann i vasen (…)” og deretter ”nytt vann i vasen”. Eller så kan det virke som at de roper ”Nytt vann i vasen.” to ganger, noe som gjør at man kan tolke de to verslinjene forskjellig ut ifra hvordan man leser verselinjene. Felles for tolkningen vil forfatteren få fram budskapet klart og tydelig fram ved å bruke gjentakelse. Vann symboliserer renslighet og det virker som at vannet i vasen er skitten, og virkelig trenger å byttes, at datteren vil starte på nytt med blanke ark og nytt og friskt vann. Derfor roper rosene om og om igjen ”Nytt vann i vasen”, og gjentar det samme og avslutter det hele med ”for faen!”, noe som oppfattes som et veldig sterkt og ivrig ønske etter å bytte vann.

 

Det er lett å se at forholdet mellom datteren og moren er dårlig ved å se på bruken sterke ord og bilder som slanger, suge ut tankene, fingrenes reptiler, ”klipper inn i meg”, ”eter seg inn i hodet mitt”, og bare tanken på å stikke moren sin med pinner og nåler sier en god del. Det gjør at vi får et negativt inntrykk av moren, og at budskapet kan være at mødre noen ganger må se seg selv i speilet?

 

Forfatteren vil kanskje få fram gjennom diktet at foreldrene noen ganger må lette litt på jerngrepet på barna sine, gi dem litt større frihet med tiden. Mykhet er trossalt sterkere enn hardhet. Barn kan ikke lenkes rundt halsen, og bindes til sengen til evig tid. Eller ha et jerngrep med saksen i hånden, for å så klippe og blottlegge barnas tanker og følelser. Man bør lette litt på grepet. Barn blir eldre, og utvikler seg med tiden. Før du vet ordet av det flytter barna dine ut, og det hjelper ikke å gråte da, for sønnen og datteren din blir en dag til mann og kvinne.

[1] Tema 1, Det Norske Samlaget, 2. utgave 2006