I denne teksten skal jeg drøfte hvordan nasjonalismen kan virke som kitt og dynamitt, og svare på spørsmålet; hvilke konsekvenser kom av nasjonalismen? Nasjonalisme er en ideologi med to hovedretninger: Demos-nasjonalismen, den inkluderer alle som støtter staten uansett språk, kultur eller hudfarge. Etnos-nasjonalistene, den hevder at folk med samme språk og kultur har rett til å danne en nasjonalstat. Kitt er en plastisk masse som blir brukt til å tette og fylle hull, og til å holde løse deler på plass. I Tyskland og Italia virket nasjonalismen på samme måten. I Øst-Europa og på Balkan virket det annerledes. Der virket nasjonalismen som en enorm sprengkraft, som dynamitt.

Nasjonalismen kan fungere som kitt fordi det blir et bedre samhold med Felles kultur, språk og levemåte. Hensikten var at bedre samhold skulle smelte befolkninger i småstater sammen til nasjonalstater. Et eksempel er i Italia, de ville være en egen stat. Frankrike og Østerrike var imot at Italia skulle bli en egen stat, og paven var også var imot samlingen av Italia. Pavens makt og status fikk mange folk til å mene at dette var rett. Men det var også mange som var for at Italia skulle bli ett, spesielt nasjonalistene. De gjorde opprør som ble til krig mot Østerrike, men dette endte i tap for Italia. Nasjonalistene fikk etterhvert Frankrike og Østerrike i krig, slik at de skulle glemme Italia og heller fokusere på krigen mellom hverandre. Og i 1861 fikk Italia sin første konge.  I dette eksempelet blir nasjonalismen en årsak til flere kriger, men resultatet ble at de fikk sin egen stat.

Nasjonalismen kunne også fungere som dynamitt, den vil virke splittende dersom befolkningen ikke hadde en felles kulturell plattform eller hvis det var ulike politiske mål. Et eksempel i Østerrike. Der var det to dominerende folkegrupper: tyskere og ungarere. I 1867 endret landet navn til Østerrike-Ungarn for å unngå krig mellom folkegruppene. Den etniske nasjonalismen virket oppløsende så staten forsøkte å motarbeide den med en ”flernasjonal nasjonalisme” der keiseren skulle være et felles samlingssymbol. Men andre folkegrupper (tsjekkere, slovaker, slovenere, kroater, serbere og rumenere) opplevde at deres språk og kultur ble undertrykt. De ønsket egne nasjonal stater. Men keiserriket holdt sammen, selv om de var splittet og nasjonalismen blomstret.

Nasjonalismen førte til mange små kriger. Konsekvensene av nasjonalismen var ikke bare revolusjon og krig, men også demokrati. Nasjonalismens samlings og splittelsesprosesser fra 1800-tallet og utover gjorde at folket, og ikke bare kongen/keiseren skulle styre. Dette medførte derfor en demokratisk omforming av Europa. Med nasjonalismen spredde demokratiet seg videre ut i verden.