Orwell:

Eric Blair eller George Orwell (1903-1950) studerte og blitt politimann med et rolig økonomisk stabilt liv.

I 1927 snudde han seg vekk fra dette og bestemte seg for å undersøke tilstanden til de lavere klassene, og dermed om samfunnet var rettferdig. Han ble del av proletariatet, mens han hele tiden skrev om hans opplevelser og om samfunnets ulikhet og urettferdighet.

Orwells reportasje og resonneringskunst har sammen med hans imponerende og varige romaner skapt refleksjon, interesse, forståelse og holdning.

Hans omfattende produksjon av reportasjer, artikler, essays og romaner er ren samfunnskritikk som hovedsakelig tar opp klasseforskjellene i Europa.

Samtidig tok Orwell opp de totalitære farene som ble tydelige på den tiden. Han gjør derfor et stort oppgjør med spesielt Sovjet, spesielt i romanen jeg skal snakke om, Nineteen Eighty-four.

Kulturhistorisk:

Nineteen Eighty-four er den mest populære av de dystopiske romanene. Den formidler gjennomtenkte ideer kombinert med en spennende og følelsesrik handling, som skaper en gripende og uforglemmelig roman. Den satt mønsteret for mange framtidige dystopiske fortellinger.

Dystopiske fortellinger er en gren innen Science Fiction sjangeren, en sjanger som kjennetegnes ved at fortellingene er vitenskapelig begrunnet, men futuristiske.

Dystopiske fortellinger beretter om uønskelige samfunn og samfunnstilstander som finner sted i fremtiden. Gjennom disse samfunnene har dystopiske fortellinger oftest som hensikt å kritisere noe nåværende.

Den dystopiske fortellingen fremtrådte og utviklet seg i det 20. århundre. Den første store dystopiske romanen var russeren Yevgeny Zamyatins Vi (1921), en kritikk av blant annet den matematiske positivismen og den totalitære faren Sovjetunionen nærmet seg. I 1937 kom Brave New World av Aldous Huxley, som ambivalent diskuterer frihet. I 1949 skrev George Orwell Nineteen Eighty-four, som diskuterer Den Kalde Krigen og Sovjetunionen mye mer omfattende enn Zamyatin presterte. Den ble etterfulgt i 1953 av Fahrenheit 451. Den tar opp narsissismen og flertallets tyranni.

Premissene for handlingen i Nineteen Eighty-four er som følger:

Ikke lenge etter krigen mot de tyske nasjonalsosialistene utvidet de kjempende supermakter seg. Sovjetunionen svelget i seg Europa. Dette dannet supermakten Eurasia. USA tok til seg Nord-Amerika og Storbritannia, og dannet Oceania. Litt senere enn de andre vokste Kina til å bli en mektig del av verden. De østasiatiske delene av Jorden samlet seg rundt Kina til det noe mindre riket Østasia.

De tre supermakter fra Den Kalde Krigen ble til slutt de tre verdensdeler. Disse er i konstant krig som ikke går noen vei for noen. Kampene utkjempes i de gjenværende områdene som ikke er del av en supermakt og passerer fra en okkupasjon til en annen.

I begynnelsen var det ideologiske forskjeller, og forskjeller på praksis. Men etter hvert utjevnet det seg. Ideologiene beholdt forskjellige navn og forskjellige ord, men all praksis ble lik. I kampen for å overvinne hverandre og for å få mer og mer makt for seg selv ble forskjellene utslettet og alt redusert til ord.

Samfunnet er styrt av en elite som aldri har kontakt med folket. Folket blir konstant overvåket, mottar små rasjoner fra staten, og må arbeide svært hardt. Samfunnet bygger på og fikk sin makt fra en sosialistisk ideologi, men det er allikevel under diktatur og brutalt delt i klasser som er umulige å komme ut av.

Staten driver desinformasjon, ødeleggelse av privatliv og endring av språk for å samle mer makt. Sannhet blir sett på som noe relativt. Så lenge man kan endre de fysiske bevisene og endre folks holdninger og minner kan man endre fortiden. Partiets mål er ikke lenger ideologi, det er ren makt.

"The Party seeks power entirely for its own sake.

We are not interested in the good of others;

we are interested solely in power."

Språket avgjør virkelighetsoppfatningen, språket avgjør tanken. Hvis språket da tilpasses slik at det er umulig å motsi Partiet, vil all motstand forsvinne, og Partiet vil få uhemmet makt.

"In the end we shall make thoughtcrime literally impossible,

because there will be no words to express it."

"In fact there will be no thought, as we understand it now.

Orthodoxy means not thinking - not needing to think."

Partiet vil ikke ødelegge eller straffe motstand;

Partiet vil vende motstanden til Partiet,

brekke individet, knuse identiteten til alt er Partiet.

"The two aims of the Party are

to conquer the whole surface of the earth

and to extinquish once and for all the possibility of independent thought."

"We do not merely destroy our enemies,

we change them."

"The individual only has power

in so far as he ceases to be an individual."

Ved å manifestere seg i en fysisk person vekker Partiet ytterliggere sympatisering, kjærlighet og frykt. Derav alle bildene av Stalin-lignende Big Brother, ofte fremstilt med advarselen "BIG BROTHER SEES YOU!".

Krigen er ingen reell krig. Den er umulig å vinne uten selvødeleggelse, og det gjør uansett liten forskjell hvem som vinner.

Poenget med krigen er å opprettholde utnyttingen av folket og å gi folket en patriotisk følelse og en tro på Partiets beskyttelse.

Krigen er en krig mot samfunnets egne borgere, for elitens fortsatte absolutte makt.

"In the long run,

a hierarchical society was only possible

on the basis of poverty and ignorance."

"In principle

the war effort is always so planned

as to eat up any surplus that might exist

after meeting the bare needs of the population."

"The consiousness of being at war,

and therefore in danger,

makes the handing over of all power to a small caste

seem the natural, unavoidable condition of survival."

Marx sa at historien er historien om klassekampen og eiendommens makt. Historien handler om kampen mellom de høye klassene, som har eiendom og derfor makt, og de lave klassene, som er undertrykt i kraft av sin fattigdom. Ofte har der eksistert en middelklasse imellom disse som har vært idealistisk eller opportunistisk.

Gjennom hele historien har denne klassedelingen og undertrykkingen fortsatt, og den har blitt avbrutt og endret av stadige opprør den bringer med seg.

Staten i Nineteen Eighty-four fikk sin absolutte makt fra løftet om å oppheve det historiske klasseskillet. Istedenfor å gjøre det, har staten gjort undertrykkingen og utnyttelsen større enn noen gang. Klassekampens historie har gått i en syklus som avsluttes med et opprør imot klasseskillet, men som starter en ny syklus hvor undertrykkingen har tatt en ny form. Staten har ikke bare ikke brutt syklusen, men også forsterket klasseundertrykkingen så mye at en ny revolusjon ikke kan oppstå.

Filosofisk:

Som alt Orwell skrev, er Nineteen Eighty-four en samfunnskritikk.

 Sovjetunionen på Orwells tid hadde forrådet revolusjonen som skapte den. Istedenfor folkestyre, var der brutalt diktatur. Istedenfor klasseløshet, var der rike eliter og sultende masser. Istedenfor utfoldelse og utvikling, var der konformisme og undertrykking av individualitet.

 Det er denne ondskapen og motsigelsen Nineteen Eighty-four først og fremst peker på: Sovjetunionens fascistiske utvikling og forrædelse av Kommunismen.

En annen ting er hvordan man i en maktkamp kan bli ens fiende.

USA var en stor motstander av Sovjetunionen på grunn av dens uliberale totalitære trekk. Det er derfor de hater kommunister; de tror Kommunisme er det samme som Stalinisme.

Nettopp det amerikanerne kritiserte ved Sovjetunionen holdt de på å bli på tiden Nineteen Eighty-four kom ut. USA overvåkte, fengslet og kastet ut personer de mistenkte for å være kommunister. Chaplin ble kastet ut på grunn av filmene hans.

I et forsøk på å beskytte eiendommens makt førte de en krig imot det uliberale ved like uliberale midler. Dette er enda en motsigelse som påpekes i Nineteen Eighty-four. I en tilstand hvor man føler at en er omgitt av farer og fiender, er det svært lett å gi all makt til en suveren eller en elite som ser ut til å ha en rasjonell løsning redning. Man gir opp alle rettigheter, og reduserer seg selv til en funksjon, for til gjengjeld får man tryggheten av en allmektig beskytter, og man usynliggjør sitt eget ansvar til å handle som individ.

At vi kan fraskrive oss vårt ansvar som individer er en illusjon. Men faren for at vi forsøker det er så stor at vi er pålagt det ansvar å alltid være på vakt for uansvarliggjøringen og dens skate utslettelse av individet, før det er for sent, som i Nineteen Eighty-four.

Det skjedde i Tyskland. Nazistene under rettoppgjørene hevdet de bare gjorde sin plikt. Er de ikke allikevel ansvarlige?

Det skjedde i Sovjet. Mange ville gjøre alt hvis Partiet krevde det av dem. De var ikke kritiske og individuelle, men underla seg som en funksjon en autoritet som hadde forrådet sitt grunnlag.

Det skjedde i Star Wars. I kampen mot separatistene gis kansler Palpatine absolutt makt. Han gjør seg til keiser og skaper et undertrykkende imperium basert på vold.

Nineteen Eighty-four handler om hvordan makt korrumperer underleggeren og den underlagte, og den forteller oss at å gi slipp på ansvar er å gi slipp på individualitet og lykke, og å støtte denne korrumperingen. Den viser hvor langt det totalitære kan gå hvis vi ikke stopper den, og hvordan store ideer kan lede til makt og korrupsjon. Mer enn dette er den en konkret kritikk av samtidens aktualiteter.