Nora er Ibsens best kjente rolle, og ikke uten grunn. Hun er helt spesiell. Hun stiller spørsmål ved hennes tids normer og regler, og gjør ting som ikke var særlig godt likt da. Men hun er ikke den samme i de første minuttene, som hun er i de siste, og utviklingen hennes skal jeg nå prøve å få vist best mulig.

I første akt møter vi en lykkelig Nora som har vært ute på julehandel. Hun er veldig fornøyd med at hennes mann har fått en ny, stabil jobb med god lønn. Det er også derfor hun har tillatt seg å bruke så mye penger denne dagen. Men Torvald, hennes mann, liker ikke pengebruken hennes. Når hun ber ham komme ut og se hva hun har kjøpt, svarer han; Kjøpt, sier du? Alt det der? Har nå den lille spillefuglen vært ute og satt penger over styr igjen? Han mener altså at hun bare sløser med penger, uten å tenke på konsekvensene. Hun vil gjerne bruke mye penger, for hun vet at han har fått en bedre jobb. Men han sier at de ikke kan sløse penger alle veier likevel.

Etter de første replikkene tenker man at hun bare er en litt dum og glad ung dame, som elsker og trenger sin mann over alt på jord. Man tenker at uten ham, hadde hun ikke levd, for hun ville aldri jobbet, og hun ville aldri kunnet holde styr på pengene sine.

Litt senere, når fru Linde kommer på besøk, får vi ved retrospeksjon høre at Nora faktisk har jobbet, for hun har tatt et hemmelig lån, og har vært nødt til å betale tilbake store summer. Hun har faktisk reddet sin manns liv. Mens hun forteller sier hun blant annet: – Men ”Nora, Nora” er ikke så gal som dere tenker. Her har vi sannelig ikke hatt det slik at jeg har kunnet sløse. Vi har måttet arbeide begge to.

Nå får man litt andre tanker om henne, for når hun har fortalt dette, motsier hun på en måte det man har tenkt tidligere, om at hun sløser med penger, og er avhengig av sin mann. Men den viktigste forandringen er altså at hun plutselig går fra å være en lykkelig ung dame som har levd i sus og dus hele livet, til å bli en kone som har arbeidet og bekymret seg for å redde sin manns liv.

Samme dag er doktor Rank i stuen og snakker med fru Linde og Nora. Torvald er fortsatt på kontoret. Nå spiser Nora søtsaker (makroner), og sier noen stygge ord som en fin dame aldri skulle sagt. Når man merker at Torvald er på vei, vil hun ikke si ordene mer, og makronene blir gjemt bort. Slik skjønner man at hun holder ting skjult for ham, og at hun gjør det for å ha noe som bare hun bestemmer over. Man merker at hun ikke vil bli styrt av ham, og å spise forbudte makroner er hennes måte å gjøre opprør på.

Fru Linde har kommet til byen for å få arbeid, men når Torvald ansetter henne, må han sparke noen. Denne noen blir sakfører Krogstad, som var den som lånte penger ulovlig til Nora for mange år siden. Han truer Nora med å avsløre hele hemmeligheten hennes, hvis han ikke får jobben tilbake. Men når hun ber Torvald om å ansette Krogstad igjen, får hun et blankt nei.

De neste dagene virker hun mer og mer redd, forvirret og desperat. Hun får høre av sin egen mann at sånne som forfalsker underskrifter, de forgifter hjemmet sitt, og barna sine. Torvald vet ikke at hun har gjort nettopp det, så han snakker rett ut om ”slike mennesker”; …en sånn dunstkrets av løgn bringer smitte og sykdomsstoff inn i et helt hjems liv. Hvert åndedrag som barna tar i et sånt hus, er fylt med spirer til noe stygt. Hun blir skremt, og hun tør ikke lenger være med barna sine. Hun går rundt i huset for seg selv, og lurer på hva hun bør gjøre.

Det skal være kostymeball andre juledag, og Torvald mener hun bør være en napolitansk fiskerpike, og danse tarantella. Når hun skal øve på dansen, blir hun litt gal, og gjør det alt for fort. Håret løsner, og hun svinser rundt i en forrykendes fart.

Tarantelladansen er fra gammelt av kjent som en måte å danse ut gift på, og når hun danser så voldsomt, skjønner man at hun prøver å danse av seg skylden hun har etter de falske underskriftene og løgnene. Hun er desperat, og føler at livet hennes går i stykker. Et eksempel på hvor man merker det, er når fru Linde ser henne øve på dansen; - Men kjæreste Nora, du danser jo som om det gikk på livet løs. Nora svarer; Det gjør det jo også.

Etter dette ballet, vet Nora at Torvald kommer til å åpne brevet, og hun er veldig spent på hvordan han vil reagere. Hun håper på at ”det vidunderligste” skal skje, at han bare vil ta på seg all skylden hennes. Men når hun skjønner at han setter sin egen ære og stolthet foran henne, vet hun at det ikke vil skje. Mot slutten håper hun likevel at de kan snakke sammen som likestilte, om alvorlige ting, for hun synes det burde være en selvfølge i et forhold. Men han skjønner ikke helt hva hun mener. Hun forstår at drømmen hennes ikke vil bli oppfylt, og hun føler at hun ikke lenger kan leve med sin mann da.

Hun bestemmer seg for å reise fra ham. Det skjønner man med dette: Torvald: Hva skal du der i alkoven? Nora: Kaste maskeradedrakten. Hun skal ikke bare kaste den konkrete drakten hun har på seg, men også kaste det falske forholdet deres, og finne seg selv. Hun føler og vet nå at hun hele livet har vært styrt av andre, og at hun aldri har fått mene sitt. Hun vil reise vekk, og finne ut hvem hun egentlig er, hva hun mener om saker og ting. Hun vil finne en mening med livet.

Mot slutten i stykket kaller Torvald henne en ”liten uerfaren skapning”. Hun svarer at da får hun vel se å få seg erfaring. For hun har jo faktisk ingen erfaring, men hun har heller aldri fått sjansen til å erfare noe. Som den dukken hun har vært, har det ikke vært nødvendig, for dukker skal jo bare styres, de trenger ikke bestemme noe, vite noe. Men Nora stiller altså spørsmål ved dette. Hun vil reise, arbeide, erfare noe, kanskje bli dårligere likt. Men uansett hva som skjer, mener hun det er bedre enn å bli styrt av en egoistisk ektemann, og ende livet som en liten uerfaren lerkefugl.

Nora er virkelig en spesiell skikkelse, og det er nok umulig for meg å forstå hvordan dette stykket ble mottatt på den tiden. Med Nora, prøvde Ibsen kanskje å få opp en debatt om hvordan kvinners stilling i samfunnet var, eller burde være. Og det som er spesielt med Nora, er at hun er tidløs. Det finnes alltid undertrykte kvinner et sted i verden, og Nora kan for dem bli et symbol på hva de kan gjøre, eller i det minste få dem til å tenke over hvordan de egentlig har det.