Rudolf Nilsen (1901-1929) debuterte med ”På Stengrunn” (1925) i diktsamlingen ”På stengrunn” med 23 forskjellige dikt..

Han rakk å utgi tre diktsamlinger ved siden av jobben som journalist. Rudolf Nilsen var født og oppvokst i et arbeiderklassemiljø på Oslos østkant, og som dikter regnes han som svært radikal i samtida.

Diktet er delt opp i tre strofer, med fire verselinjer på hver. Han bruker tradisjonell diktningsform og rytme. Det er fast rim og rytme og har enderim på andre og fjerde linje i alle tre verselinjene (løv – gatestøv, sus -hus, fri- li.)

Jeg tror at temaene i diktet er om forurensing, ulykkelighet, drømmen om ett bedre liv og forhåndsdømming. Nilsen bruker hele tiden overført betydning, slik at man må lese mellom linjene for å forstå hva han mener. Som et eksempel på dette:

”De unge bjerkene i svarte byen

de står og bruser med sitt lyse løv”

Forfatteren bruker symboler. Her er det bjerkene som symboliserer menneske. Her er trærne ”levende” med at de oppfører seg slik som menneskene gjør. Han bruker stemningsskapende ord som: bruser, lyse løv og suser, dette gjør at det blir mer liv i diktet. Her symboliserer løvet håret, de står og vifter med sitt lyse hår når bjerkene symboliserer mennesket.

Forfatteren bruker kontraster for å fremheve det som er det sentrale i diktet. I de to første strofene ønsker nok forfatteren å vise at byen og menneskene blir syke og forfaller fortere kanskje på grunn av at industrialiseringa ble innført spesielt i de store byene. Dette medførte en stor del forurensing fra blant annet biler og fabrikker. De store byene vokser fort og blir mer forurenset og flere folk flytter til byene. Da er bare drømmen igjen om den sunne gamle byen som hadde hestekjerrer og mindre forurensing.

Vendingspunktet er i siste verselinje i første strofe:” Men de blir aldri som de store trærne..”. De små bjerkene blir forhåndsdømt, det er ingen som tror at de kommer til å kunne klare å vokse opp, fordi de står på stengrunn omgitt av skorsteinsrøyk, eksos og gatestøv.

Her viser han at det er vanskelig å vokse opp i dagens samfunn med denne utviklingen, man blir påført forurensinger som fører til forskjellige sykdommer hos mennesker. Men samtidig viser han at hele kloden vil bli syk. Alle drømmer vi om en bedre verden og har kanskje lett for å tenke på det gode gamle trygge som man har kjent kanskje hele livet. Når det blir store forandringer i verden som industrialiseringen førte med seg er det nok lett å forhåndsdømme og være negativ, man kan jo umulig klare å vokse opp i en by full av eksos og fabrikk støv.

Nilsen skriver på en måte, som gjør at jeg etter å ha lest en setning, kan sitte og lure på hva han egentlig mente med det. Når jeg leser den neste setningen, da skjønner jeg mer sammenhengen. På denne måten trenger ikke Nilsen å bruke så mange språklige virkemidler, for han forklarer seg selv på en måte.

Diktet er godt, det er lettlest og samtidlig litt vanskelig å forstå. Jeg måtte lese en del informasjon om Rudolf Nilsen før jeg satte meg ned med oppgaven, og da ble det litt lettere å tolke diktet.