Løytnant Glahn og Edvarda Mack er hovedpersonene i Knut Hamsuns nyromantiske roman Pan, som han skrev i Kristiansand i 1894. Romanen utspiller seg i et lite kystsamfunn i Nord Norge, og handler om det noe turbulente kjærlighetsforholdet mellom de to hovedpersonene. Edvarda var en rikmannsdatter som var vant til å få det som hun ville, mens Løytnant Glahn var en naturens mann som en sommer leide en jakthytte av Edvardas far, hr. Mack.

Det først møtet mellom Edvarda og Mack fant sted i et båtnaust hvor de begge hadde søkt ly for vær og vind. Mack ble forelsket i den unge, vakre Edvarda, og da han fant ut at følelsene var gjensidige tok det ikke lang tid før et intenst kjærlighetsforhold utviklet seg. Fra utsiden så det ut som det perfekte forhold, begge var lykkelige og formelig lyste opp i hverandres nærvær, men dessverre skjedde det som ofte skjer med forhold; etter en stund la ekstasen seg, og hverdagen gjorde sitt inntog. En hverdag som i dette tilfellet utviklet seg til et sjalusidrama.

En dag da Edvarda og Glahn var ute og vandret på en skogssti mistet Glahn fullstendig kontroll over sine sosiale antenner og fant ut at han skulle fortelle den oppover ørene forelskede Edvarda om den gangen han hadde gitt sitt tørkle til en annen kvinne, og hun hadde beholdt det som et minne. Hans intensjoner var å gi et inntrykk av at han var en ettertraktet ung mann, men disse falt i grus da Edvarda oppfattet denne kvinnen som en konkurrent.

Sjalusidramaet var begynt, og Edvarda hevnet seg ved å vie mer og mer oppmerksomhet til andre menn, spesielt den halte doktoren, og dette falt ikke i god jord hos løytnanten. Det hele kulminerte i at han skjøt av seg sin egen tå. Dette kan vi enten tolke dithen at mannen var i psykisk ubalanse, hvilket er et svært nyromantisk trekk, eller at han rett og slett ville etterligne doktoren og få tilbake oppmerksomheten fra Edvarda. Om dette virket, er vanskelig å si. De to hadde fortsatt følelser for hverandre, men begge var veldig sårbare, og den minste lille ting kunne føre til at de skiltes som uvenner. Derimot førte tå-hendelsen til mer oppmerksomhet fra uventet hold, nemlig fra Eva, smedens kone. Glahn og Eva innledet et seksuelt forhold, og dette hjalp ikke akkurat på Glahns allerede skrantende forhold til Edvarda. Disse, og flere episoder utløst av sjalusi førte til at Edvarda og Glahn langsomt drev fra hverandre.

Det finnes andre aspekter ved forholdet mellom Edvarda og Glahn enn sjalusi, som er verd å nevne i en tolkning som dette. Glahn var tydelig interessert i Edvarda, men ikke seksuelt. Dette får vi vite gjennom enda en episode i skogen. Glahn og Edvarda kysset heftig, men rett før de fikk gjennomført et samleie spratt Glahn tilbake, og Edvarda ble tydelig skuffet. Videre bar begge parter på en drøm som ikke gjorde annet enn å ødelegge. Edvardas drøm var å være en prinsesse som ble ført bort av en kjekk prins. Dessverre oppfylte ikke Glahn forventningene til denne prinsen, han var for usosial og for klossete i ordleggingen. Glahns drøm var om den virkelig store kjærligheten, en drøm han satte høyere enn noe annet på jorden. Dessverre var han ikke moden for kjærligheten da den kom, og både Glahn og Edvarda valgte å følge drømmen fremfor fornuften.

Edvarda led dessuten av en trang til å kontrollere sine menn, og for å vise hvor stor makt hun hadde over dem. Dette gav seg utslag i at hun like før Glahn reiste fra bygden bad om å få beholde Æsop, Glahns kjære hund. Men Glahn orket ikke tanken på at hunden skulle bli behandlet like dårlig som han følte seg behandlet av Edvarda. Som en maktdemonstrasjon skjøt han derfor hunden, og overrakte liket til Edvarda neste dag.

Når jeg nå skal konkludere med hva det egentlig var som gjorde forholdet mellom Løytnant Glahn og Edvarda til en umulighet er det lett å peke på den åpenbare grunnen til kranglene og mistroen, nemlig sjalusien. Sannheten, tror jeg, ligger dypere begravet, nemlig i de to forelskedes drømmer. Begge har store, livsviktige drømmer, hun om prinsen, han om naturkvinnen, og begge vil så veldig gjerne at den andre skal oppfylle de kravene drømmen setter. Dessverre er det ikke slik det fungerer i virkeligheten, man er den man er, og man kan ikke forandre på det for å tilpasse seg en annens visjon. Det er dette som til slutt blir kjærlighetsforholdets bane, men selv om de to skilles etter Glahns opphold i jakthytten er det dannet et indre følelsesmessig forhold. Et forhold som vil vare for alltid.