Knut Hamsun (1859-1952)

Knut Hamsun ble født 4.august 1859 og vokste opp hos sin maktsyke onkel. Det var her han lærte om de store forfatterne gjennom bøkene på onkelens bibliotek, og også her han begynte å interessere seg for litteratur. Etter han konfirmerte seg kasta han seg ut i arbeidslivet og fikk mye erfaring som var nyttig å ha med seg på livets reise. I 1882 reiste han til Amerika hvor han likte seg svært godt, men i 1884 fikk han beskjed om at han hadde fått bronkitt og hadde 3 måneder igjen å lever. Derfor valgte han å reise hjem til Norge. Etter som tiden gikk ble Hamsun bare bedre og tiden viste ingen tegn på at han skulle dø. Hamsun dro tilbake til Amerika hvor han ble kjent med Mark Twain som tikk stor innflytelse på Hamsun sin humor. Grunnlaget for hans første roman ”Sult” ble lagt på båten til København, og dette ble også ett av hans mesterverk. Han skrev nå i en helt ny periode kaldt nyromantikken hvor det meste gikk ut på psykologiske verker. I begynnelsen av denne perioden ble han slaktete på av de fire store (Ibsen, Bjørnson, Kjelland og Lie) siden de fortsatt stod for naturalismen. Hamsun var en forfatter forut for sin tid og dette skapte ofte problemer fra andre som mente han var for direkte.

 

I 1898 giftet han seg med Bergljot Goepfert, noe som inspirerte han til å skrive nye verker blant den ”Victoria”. Dette første ekteskapet ble mislykket og de skilte seg, Hamsun giftet seg igjen senere med Marie Andersson og sammen fikk de 4 barn. Sammen hadde de ett stormfullt forhold men det holdt sammen, og Marie støtte Knut for enhver pris, noe som gjorde at de stod hverandre svært nært. I 1920 fikk han Nobels Litteraturpris for boken ”Markens Grøde”, og boka ble også verdens kjent. Det er trekt mange paralleller mellom Hamsun sitt eget liv og Isak sitt liv i boken. En av Hamsun sine andre interesser foruterom skrivningen var nazismen. Han hadde sympati for nazistene og oppfordra norske folk til å overgi seg under andre verdenskrig. Han ble også invitert til Hitler, men møtet gikk aldri som planlagt. Dette fordi han var altfor opptatt av at Norge skulle få konstitusjonelle rettigheter som garanterer dets selvstendighet og frihet. Hamsun ble etter krigen stilt for retten for landsforræderi, men i og med hans alder ble han plassert på gamlehjem. Alt som skjedde under etter krigen fikk Hamsun til å begynne å skrive igjen og første boken hans var basert på dagboks notater, boken var i 1949 klar for utgivelse og het ”Paa gjengrodde stier”. Hamsun har bestandig hatt en egen tankegang, som man nesten kan kalle for en egen ideologi. I alle hans verk, går det igjen den samme moralen. Og budskapet om at man kan godt ha det godt uten overflod av materialistiske goder, er noe av det viktigste med hans skriving. Hamsun er også kjent som en individualist og livs dyrker. Hamsun døde 19 Februar 1952, og han er i dag den største norske forfatter, etter Henrik Ibsen.
 
Handlingen i boka
Boka handler om jegeren og løytnant Thomas Glahn. Sammen med hans hund Æsop bor han i en hytte oppe på fjellet, som han har innredet til sitt eget lille hi. Handlingen foregår i Nordland i Sirilund, en forblåst plass ved kysten. Glahn er en ordentlig naturelsker, som levde i ett med naturen samtidig som han levde av den. Pan er en enorm naturskildring! Hamsun skildrer livet i naturen som ekte og livlig. Det kun når Glahn er alene ute i naturen at de frydefulle skildringene kommer. Til og med døde ting kan få liv i hans skildringer: ”Der stod en sten utenfor min hytte, en høy, grå sten. Den hadde uttrykk av vendlingssindethet mot mig, det var som om den så på mig når jeg kom gående og kjende meg igjen”. Bylivet i Sirilund skildrer Hamsun derimot som overfladisk og uekte. Folk helt annerledes enn det de føler for, og de lever alle sammen en fasade. Det er først når de er ute i naturen at de føler seg frie og kan gjøre hva de føler for, det er her det virkelige livet foregår. Handlingen sprer seg over tre av årets tider, og sammen med naturen symboliserer de forholdet mellom Glahn og Edvarda.

 

Boka er skrevet midt i nyromantikken som er en storhetsperiode i litteraturen, derfor kan vi trykt kalle Pan for en nyromantisk bok. Det finnes en masse naturkildringer i den samt et kjærlighetsforhold som går rett i vest på grunnlag av mye tull. Med alt dette klarer Hamsun å få følelsene fram hos karakterene i boka. Det virker som om Hamsun vil ha fram at livet ikke behøver å være så vanskelig, og om man lever bake en fasade vil det mest sannsynlig dukke opp konflikter som er vanskelige å løse. Det er en psykologisk kamp som fører til at forholdet mellom Glahn og Edvarda ødelegges.

 

Fortelleren
Fortelleren av Pan er hovedpersonen. Boka er ett tilbakeblikk på hva som har skjedd i fortiden, dette får vi vite ettersom det fremstår at fortelleren sitter i Thailand og skriver historien. Gjennom hele romanen hører vi hvordan Glahn prøver å bagatellisere forholdet til Edvarda, han sier gang på gang til seg selv at hun er ikke noe for han. Når han gjør det, kaller han henne gjerne for jomfru eller barn, eller andre ting som får han til å føle seg bedre. Men med tida framgår det hvor mye han egentlig savnet Edvarda i ettertid av romanens handling. Pan begynner med ett tilbakeblikk på fortiden: “I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag...” Dette viser oss at handlingen er retrospektiv. Vi får tankene og følelsene til fortelleren, men allikevel ett ganske bra inntrykk av andres følelser. Hamsun er veldig flink til å la leseren få ett innblikk i alt som skjer og i personenes følelser selv om fortelleren gjenforteller historien, dette er det som gjør det hele til en utrolig bra bok.

Miljø

Handlingen foregår en stund tilbake i tid, og på ett lite sted hvor alle kjenner så å si alle. De bor ved vannet og man får følelsen av at det er et bondesamfunn samtidig som at det er skog og mark som er friheten. Menneskene ser ut til å ha mer enn nok å gjøre og de lever i ett mansdominerende samfunn. Det virker som om de holder på å bygge opp ett bysamfunn der hvor de bor, samtidig som om det virker som det er en liten bygd nede ved havet.

Motiv, Tema & Budskap

Motivet med Pan, var for Hamsun, å opplyse folk om konflikten mellom natur og kultursamfunn. Noen trives best alene i naturen, mens andre trives best blant folk. Når disse kontrastene møtes oppstår det ofte konflikter. Edvarda var et typisk by menneske, mens Glahn var det fødte naturmenneske. Fra deres forhold kan det trekkes mange paralleller til konflikten mellom natur og kultur. I begynnelsen, om våren og sommeren, blomstrer forholdet deres. Når været blir bedre og temperaturen stiger, blir også menneskene glade, og det er på denne tiden at de aller fleste mennesker trekker ut i nature. På høsten, da den psykologiske krigen på topp, er mennesker flest er ikke så fornøyde over at natur gudene viser den dårlige siden sin, dette fører ofte til depresjon og mye sturing. De gjør ofte ting de ikke ville ellers hatt gjort. Det at Glahn reiser fra Sirilund på vintertid, kan man trekke en parallell til at mennesker ikke mer enn nødvendig trekker ut i naturen på denne tiden. Temaet i Pan er kjærlighet. Kjærlighet kan være så lett å finne, men den kan samtidig være så altfor lett å ødelegge også. Historien om jegeren Glahn og jomfru Edvarda er en nydelig romantisk kjærlighetshistorie, om to mennesker som kunne fått hverandre om de ikke hadde vært så stae og om de hadde følt følelsene sine, isteden for å spille på stoltheten sin.

 

Komposisjon

Pan er bygd opp som en retrospektiv fortelling. Vi får høre om hva som har skjedd i fortiden av en forteller som sitter nede i Thailand. Den er bygd opp gjennom slik at vi går gjennom tre av årets tider. Dette gjør at vi får ett inntrykk i hvordan menneskene forandrer seg etter tiden på året. Med dette gjør Hamsun det enkelt for leseren å følge forandringene i personenes liv ettersom de selv vet hvordan årstidene kan påvirke hvordan vi lever og hvor sosiale vi er. Vi får også ta del i to helt forskjellige mennesker, Glahn som elsker naturen mer enn noe annet, og Edvarda som har sitt hjerte i byen. Dette viser hvor forskjellige vi mennesker kan være selv om vi lever tett oppå hverandre. Alle er vi forskjellige og dette kommer klart fram i oppbygningen av romanen.

 

Språk

Hamsun skriver på gammal norsk for oss som lever i dag. Men till tross for det er romanen skrevet på en enkel og forståelig måte. Hamsun er flink til å bruke språket til å skildre alt rundt omkring nesten ned til hver detalj, og dette gjør at vi får en bedre forståelse for hva som skjer. Til tross for at det er brukt en del gamle ord som ikke brukes i dagens samfunn, hvertfall ikke her på Østlandet, så er språket klart og tydelig.

 

Utfyllende

Fortellerens måte å forklare/beskrive personene i boka

Hamsun bruker en masse symbolikk til å beskrive personene i boka. De blir beskrevet som de er og etter hva de gjør, indre tanker og følelser kommer også frem. Hvordan personene bor og hva status familien har i samfunnet er også med på å beskrive/forklare dem på. Det er en person utenforstående som forteller hele boka, og derfor får vi på en måte samme type beskrivelse av dem alle uavhengig av de andre personene. Om det hadde vært Glahn som beskrev dem alle så ville han nok beskrevet Edvarda på ett helt anna nivå enn Eva. Beskrivelsene forandrer seg også etter årstiden, ettersom også kjærligheten forandrer seg med årstiden.

 

Boken er lagt opp som en årssyklus, der hans sanser og hans forelskelse og kjærlighet følger årstiden; den syngende yre vårs fødsel, sommerens fullmodne glød, og høstens og vinterens død og fortapelse. I en rik prosalyrisk stil skildrer Hamsun det som rører seg i menneskesinnet.

 

Hvordan bruker forfatteren fortellerteknikken til å få frem temaene?

Myter og symbolikk er viktige stemningsskapende virkemidler i romanen. Vi hører om skogguden Pan og sagnfigurene Iselin og Didrik. Hamsun skildrer naturen ved å bruke Glahn og bylivet/bygdelivet ved å bruke Edvarda. Det gamle samfunnet satt opp mot det nye, er noe som går igjen gjennom Hamsun sine verk. Hamsun gir fortelleren en rolle hvor han må sette seg inn i begge situasjoner, her naturen vs. by, dette gjør at vi får en beskrivelse gjennom personene og teamet kommer dermed ut fra hvordan personene oppfatter forandringer i samfunnet. Som i Pan i likhet med de mange andre kjærlighetsbøkene Hamsun har skrevet forelsker mennene seg i kvinner som står over dem på den sosiale rangstigen. Dette gjør også at temaer kommer fram via de forskjellige sosiale kretsene personene hører til.

 

Hvilken innstilling til virkeligheten gir forfatteren uttrykk for gjennom fortellerteknikken?

Hamsun fokuserte på romanfigurenes sjeleliv og skildret det irrasjonelle, spontane og underbevisste i deres reaksjonsmønster. Pan er en stemningslad roman om den forheksede og tragiske kjærligheten: den lyriske romanen er som en høysang til Nordlandsnaturen. For å klare å skrive bøkene generelt oppsøkte Hamsun selv steder som var slik som i bøkene sine, dermed klarte han å få virkeligheten inn i bøkene gjennom fortelleren. Mennesket vil så gjerne tro på seg selv, føle seg betydningsfull: det er ikke så lett, som disse hovedpersonene viser oss. Hamsun bruker mye psykologi i mennesket når han beskriver situasjoner i bøkene sine, og de blir dermed mye mer virkelige. Som leser kan man enkelt sette innholdet ut i virkelighet til den tidens samfunn hvor boken er ment.

 

Personskildring

Glahn: Han er 28 år gammel og løytnant av rang. Hans liv i naturen har skapt konsekvenser for hans sosiale opptredener. Han følte seg sjeldent komfortabel i større folkeforsamlinger, og tabbet seg ofte ut. Som alle andre behøver han mat, men dette var aldri noe problem. Selv om medborgerenne følte en viss risiko for å gå tom for mat benyttet ikke Glahn muligheten av å “hamstre”. Om han hadde en ypperlig mulighet til å skyte to ryper på samme dag, så skøyt han kun en, for så å tenke at den andre kunne han skyte neste dag. Hemmeligheten til Glahns lykke ligger i hans livsholdning. Glahn lever et bekymringsløst liv. Han tar livet som det kommer og lever en dag om gangen. Glahn er en drømmer. Han tilbringer mye tid til å gå og dagdrømme. Disse fantasiene er stort sett erotiske og handler om to ting: Naturen eller en kvinne, Iselin. Når Glahn treffer Edvarda, kan det være at han ser på henne som en virkelighetens Iselin. Det er lengselen etter denne drømmen som trekker han inn i Edvardas sosiale liv. Glahn er på usikker grunn i det sosiale liv. Han forteller oss flere ganger hvor lite rutinert han er i skikk og bruk. Han er likevel svært nøye med å ikke begå noen feil. Når dette først skjer, blir Glahn svært opprørt, selv om det bare er en bagatellmessig feil. "jeg væltet mit glas, jeg blev ulykkelig og reiste mig op. Nei - jeg væltet mit glas! sa jeg."

Glahn føler seg som jaget vilt i sosialt samvær, og dette kan være grunnen til at han blir opprørt når han gjør feil. Glahn angrer alltid bittert etter utblåsninger og han trekker seg tilbake til hytten og livet i skogen. Det er også disse opplevelsene som fører til hans forhold med Eva. Glahn setter kjærlighetsdrømmen, drømmen om Iselin eller Edvarda, høyere enn noe annet her på jord.

 

Edvarda: Hun er 20 år gammel, men en liten og tynn kropp gjør at Glahn tror hun er seksten-sytten. Edvarda bor sammen med sin far, Hr Mack, hun er enebarn og uten mor. Edvarda er trenet i selskapslivets skikk og bruk. Hun opptrer høflig og med stor sikkerhet. Enkelte brudd på selskapets normer gjør hun likevel. Edvarda lar seg ikke kue noen regler. Slik er hun også hjemme på Sirilund: ”Selv faren får ikke bugt med hende; hun adlyder ham tilsynelatende, men regjerer i virkeligheten selv”. Edvarda setter seg selv over alle andre, og hun er altså for stolt til å kunne innrømme noen feil. ”Hun er for stolt og for stivnakket til å gråte”. Edvardas adferd er svært skiftende, særlig ovenfor Glahn. Etter noen uker med lykkelige stevnemøter, mister hun plutselig interessen. Hun venter flere dager med å treffe Glahn igjen. Når de så møtes igjen, er hun tilsynelatende like forelsket. Edvarda har også en drøm, hvor hun selv er prinsessen som skal bli ført vekk av den kjekke prinsen. Edvarda hadde nok håpet at Glahn var prinsen som skulle komme å ta henne vekk fra Sirilund. Edvarda kjemper en kamp med seg selv, ”hun er ingen lykkelig sjæl, det er megen strid i hendes lille hode", hun må velge mellom kjærligheten til Glahn eller kjærligheten til drømmen. Akkurat som Glahn, velger Edvarda drømmen.

 

Mack: Han er faren til Edvarda og stedets mektige handelsmann. Han har vært borte på en reise til Russland, og da han kommer hjem igjen har han med seg en finsk baron. Det blir klart at han har til hensikt å finne en god make til sin datter. En dag kommer Mack til smedens hytte. Der overrasker han Glahn og Eva sammen. Mack som begjærer Eva, gjør alt han kan for å bli kvitt Glahn. Mack brenner ned hytta til Glahn og straffer Eva med ekstra hardt arbeid. Han setter Eva til arbeid like under sprengningen som fører til at hun blir knust av raset etter eksplosjonen. Mack har også mange selskap for befolkningen i bygda og arbeidsfolkene som kommer innom på sine foretningsreiser, med andre ord for overklassen.

 

Eva: Hun er enkel, stille, medfølende, øm og trofast, ”Æsop reiser hodet og lytter, den hører trin, Eva viser sig mellem trærne. Jeg er såre tankefuld og bedrøvet iaften, sier jeg. Og hun svarer av medfølelse intet". Hun er alt det Glahn savner hos Edvarda. Eva elsker Glahn på tross av hans manglende trofasthet og interesse. Hun får også vite nøkkelen til Glahn sin egen tankegang; ”Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne plet jord”. Eva er en kontrast til Edvarda, og det er til Eva Glahn søker trøst når Edvarda er vanskelig. Sammen med Edvarda viser Eva Hamsuns splittede syn på kvinnene. Hun blir begjæret av Mack og da han finner henne sammen med Glahn må hun arbeide like under sprengningen, dette fører til han hun blir knust av et ras.