I 1985 ble denne boka skrevet. Den var debutromanen til Patrick Süskind, som vi ikke kan kalle noe mindre enn et geni. Historien handler om en gutt som blir født i Paris på 1700-tallet, i et fiskebod, omringet av stankluften, født av en mor som ikke elsket ham. Han var den femte som ble født, og den femte som var ment å dø. Hun skulle forlate ham der, men han berget seg selv, skrek av all makt, og ble funnet. Moren ble dømt og hengt for barnemord, og han ble sendt rundt til forskjellige hjem. Ingen ville ha ham, barnet hadde jo ingen lukt, han var satans barn. Utstøtt hvor enn han dro, et skremende syn for allmennheten, hadde han bare den ypperlige luktesansen sin å stole på. Fanget opp og fascinert av de forskjellige hundretusener av duftene han holdt inne i seg, begynte han å lete etter den guddommelig parfyme, hvis rot er den reneste og fineste av alle, duften av en ung og uskyldig pike. Den skulle realisere drømmene hans, og til slutt ta livet av han.

Handlingen, som sagt, begynner i Paris på 1700-tallet der hovedpersonen vår, Grenouille, blir født i fattigkvartet. På denne tida var det mange sykdommer i Paris. Folk bodde tett, nesten oppå hverandre, og hadde lav levealder. Lukten var rett og slett uutholden av lite hygiene, markedsplassen som var oversvømt med all slags mat, og søppel, kirkegårdene, som hver dag var oversvømte med lik, og folk som allerede var infisert med sykdommer, satt til de veldig uhygieniske sykehusene for å dø i en seng med flere andre[1]. Stor betydning hadde akkurat dette på handlingen. Alt dette skulle understreke og forsterke det Grenouille luktet og følte, og gi stor betydning til at Grenouille i det hele tatt ville komme seg vekk fra menneskene. Stanken som kom fra dem var altfor stor,og han hatet dem.

”Hele adelen stinket det av, endog kongen luktet som et rovdyr og dronningen som en gammel geit – enten det var sommer eller vinter.”

Forfatteren på den måten påvirker oss til å virkelig føle med Grenouille. Han beskriver miljøet så godt, at man kan nesten lukte den vemmelige stanken i Paris, og gir et helt klart bilde av hvordan det var da, som om man var der i person.

Helt siden Grenouille ble født ble han sett på som en byrde, en byrde uten lukt, men med en ypperlig luktesans. Han var aldri elsket, og han hadde ingen til å bry seg om han. Kortvokst og stygg var han, og likte helst å holde avstand til menneskeheten, og bo i sin egen lukteverden. Å snakke gjorde han bare når han måtte, og det var sjeldent. Hele ordforrådet hans var minimal, med ord som bare hjalp ham med å kunne kommunisere normalt. Grenouille, kan vi si, er en dynamisk figur. På begynnelsen av boka er han bare en liten, uskyldig unge, vokst opp uten kjærlighet og omsorg, lært opp til å se på seg selv som uhyre. Og som resultat kaldblodigheten, likegyldigheten, mangel på empati, og det vi i dag gjerne vil kalle pur egoisme. Forfatteren forsterker disse med vilje, og får oss til å danne et bilde av Grenouille, ikke stakkarslig, men heller ikke et ond et. Han får oss til å se på Grenouille på den måten at vi ikke kan bestemme oss for hvor vi kan plassere han, han får oss til å se på ham som folk fra boka ser på ham. De har ingen spesielle tanker om han og kan ikke ense han, fordi de ikke lukter han. Forfatteren, prøver å vise oss at det er en aura av ulykke rundt han, for hver ”sjef” Grenouille har hatt i løpet av sin tid har utnyttet han, og hver og en av dem har dødd på et tragisk vis like etter[2]. For å overleve, levde han i sitt eget luktverden, der ingenting annet betydde enn de peneste duftene, men marerittet begynner å hale inn på han når han finner ut at han ikke har noen duft selv. Hans drøm var å bli elsket. Å kunne lure de tåpelige menneskene ved hjelp av den guddommelige luft han den dagen ble fascinert av, og drepte for, og lage duften som overgikk Gudene. Nemlig å skape seg selv en duft. En kan med sikkerhet fornemme galskap her, som igjen blir underbygget ved at han faktisk dreper uskyldige piker for å få det til. Vi ser senere at personen hans forandrer seg når han skaper duften, blir elsket og tilgitt for alt det han har gjort, til å ville bli forhatt, for de elsket aldri han, de elsket duften. Grenouille har en ganske komplisert person som det tar lang tid å skjønne seg på, men forfatteren ville nok holde et par ting skjult for leseren, sånn at Grenouille på mest mulig måte ble mystisk, og uhyrelignende fordi vi ikke helt forstod han.

Hele verket er skrevet ut i fra en moderne persons fortellerposisjon. Fortelleren er her begrenset allvitende, for selv om han noen ganger går dypere inn på Grenouille, er han fortsatt halvveis utenforstående, kanskje for å vise at ikke mange kom seg noe dypere inn på ham, og kjente den ekte Grenouille. Språket som ble brukt er noe vanlig sånn som man bruker til daglidags i nåtiden med en snev av slang i ny og ne;

”Fyren så ut til å være immun mot fysisk smerte (...)”

Dette er noe som underbygger påstanden om at fortelleren er en moderne person. En ting som er fascinerende er at Süskind på en måte forener vår verden i dag, med den verden da. Han tar en vanlig person fra nåtiden, gir han navnet Grenouille, og setter han i 1700-tallet, og setter opp en hypotese om hva som skal skje. Grunnen til at vi mener dette er at det moderne mennesket er så opptatt med å ikke lukte noe, for det er så sjenerende at det kræsjer på en måte med uvanligheten av å ikke lukte på den tida. Man kan godt si at det har noen likhetstrekk med ”troll og menneske fabelen”. Han bruker det virkemiddelet til å si at vi ligner på Grenouille, eller vice versa. Parfymen[3], som Grenouille har i fantasien og begynner å utvikle, har en egen karakteristikk. De unge, og vakre pikene som ble drept til fordel å lage den ble brukt som et virkemiddel på uskyldighet og renhet, akkurat det motsatte av hva Grenouille var.

”En gift kvinne, deflorert og muligens allerede gravid, passet ikke inn i hanse

eksklusive galleri. Den siste mosaikksteinen ville ha mistet sin glans, Laure ville ikke lenger ha noen verdi for morderen, hans verk ville ha blitt en fiasko.”

En ting til som er vel å merke er at de to pikene som hadde den pureste og fineste duften hadde to ting til felles. Den éne; begge duftet likt, og den andre; begge hadde rødt hår. Süskind her bruker rødt hår med vilje, som symbol, for kvinner med rødt hår er kjent for å være truende. To viktige vendepunkt har vi i boka. De er ganske viktige for teksten, for de styrer hva som videre skjer, noe som kunne ha blitt unngått. Det første vendepunktet skjer når Grenouille finner ut at han ikke lukter noe, og kommer fram til at det er grunnen han er som han er, og han godtar det og bestemmer seg for å legge om livet sitt[4]. Det andre vendepunktet som er minst like viktig skjer over flere sider når Grenouille finner ut at ingenting er verdt lenger selv om han kunne bli sett på som Gud på grunn av Parfymen, når han ikke kan lukte seg selv;

”Og om han ved hjelp av en parfyme kunne fremstå som Gud – når han ikke kunne lukte seg selv og derfor aldri visste hvem han var, blåste han i det, i verden, i seg selv, i sin Parfyme.”

Süskind prøver å uttryikke gjennom boka at den duften vi har, vår personlige duft, er grunnleggende på hvordan vi blir sett på som[5]. Fordi Grenouille ikke hadde noen duft, ble han sett på som uhyre fra da han var bare barnet, at folk ikke kunne merke han når de gikk forbi han, at de skvatt til enda mere på grunn av styggheten hans enn de ellers ville ha gjort. For om duften av et menneske er ytterst vakker, kommer personen til å bli sett på som like vakker, selv om han eller hun egentlig ikke er det.

Forfatteren fikk Grenouille da til å virke ganske ”naken” når det gjaldt duft, for han hadde ikke den ”beskyttelseskraften” som folk flest hadde til å skjule sitt egentlige jeg. Når Grenouille hadde blitt dømt for mordet på de 25 jentene, etter at han selv tilstod, hadde han tatt på seg Parfymen akkurat før han kom ut til publikumet der straffen skulle bli utført. ”Mirakelet” hadde skjedd. Folk trodde ikke på at den lille uskyldige, rene, søte gutten kunne være i stand til noe slikt, selv om han hadde tilstått. De hadde begynt å elske Grenouille[6]. Akkurat der trår det største beviset inn, og man kan kalle det høydepunktet av historien. Parfymen utstrålte renhet og uskyldighet, og fikk folk til å føle kjærlighet i altfor store mengder. De dannet en orgie[7]. Man kan trekke paralell med denne scenen og den i Bibelen når Moses er på fjellet og henter de ti bud, mens folket som ventet kastet seg i å synde. Den siste scenen i boka viser den ytterste makten til Parfymen, der Grenouille dynker seg med den. Uteliggerene som for første gang føler sterk kjærlighet (effekten av Parfymen) mot noen, kaster seg over han i håp om å eie den største biten av Grenouille. De spiser han, men føler ingen anger. For første gang gjorde de noe av kjærlighet[8].

Denne boka har gjort uvanlig stor inntrykk på meg som jeg tror neppe jeg kommer til å glemme. Jeg fikk så mye ut av teksten at det var sant nok umulig å skrive færre ord likedan som det var litt vanskelig å sette det sammen. Før denne boka hadde jeg aldri tenkt på at en lukt kan ha så stor betydning, men den har visst egentlig det.

[1] Se side 7 og 8.

[2] Se side 80, 101 og 218.

[3] Må merkes at jeg bruker stor bokstav for å fremheve at det ikke er et hvilketsomhelst parfyme det er snakk om.

[4] Se side 123 og 124.

[5] Se side 212.

[6] Se side 209 og 210.

[7] Se side 211.

[8] Man kan også her trekke paralell med Japansk myte, der demonene fortærer/sluker en ond sjel, for å så forenes og gjennoppstå sterkere og ondere i et nytt kropp.