Denne novelleanalysen handler om novellen «Pass deg for ulven», den er skrevet av Gro Dahle den ble utgitt i 1995, novellen er hentet fra Inflammasjon. Man kan se på novellen med en undertone av humor. Blandet med alvor fra en historie (Rødhette og ulven) vi kjenner godt fra før.

Denne novellen handler om lille Pip, som blir advart mot alle farene som finnes der ute og hvordan hun kan løse dem, hvis hun møter dem. Det holder på å gå galt, men det løser seg.

Novellen starter «in media res», den går rett på sak, du får ikke direkte vite hva som skjer i begynnelsen, men du forstår ganske fort hva fortellingen skal handle om.

Novellen starter med at lille Pip skal flytte hjemmefra og hvordan hun lever. Du får høre at hun passer seg for skinnjakker, olajakker, tweedjakker, frakker, menn på trikker, menn i biler, menn på busser og menn på sykler. Hun passer seg for alle av det motsatte kjønn, især passer hun seg for mørke smug.

Rekkefølgen handlingen utspiller seg i er stort sett kronologisk fortalt, bortsett fra helt i begynnelsen når hun flytter hjemmefra, da går det 5 år før du hører mer om lille Pip. Frem til de dagene vi hører om er det ikke mye som skjer i Pip sitt liv, men vendepunktet kommer i det hun møter en man som hun snakker med og i tillegg inviterer med seg hjem.

Når du leser tror du at det kommer til å skje noe drastisk mot slutten, men man blir kanskje skuffet over hva som faktisk skjer. Spenningen bygger seg opp gjennom hele fortellingen, helt til siste slutt, hvor det skjer noe uventet.

Høydepunktet i fortellingen skjer i en av de siste setningene når denne mannen står i entreen til lille Pip. Det er vanskelig å si sikkert hvem som «forteller» om lille Pip, men det kan være en flue, et skap, skoene hennes, en lampe eller noe annet som observerer lille Pip og så velger å fortelle hvordan hun lever. Fortelleren er hele tiden med i handlingen uten å gjøre noen forflytninger eller å si noe. Men du merker at fortelleren er med Pip når hun unngår åpne plasser, tette køer, heiser og når hun unngår menn over alt.

Derfor skjønner man at fortelleren er en ting eller en person som følger aktivt med i livet til Pip uten å ta del i det. Synsvinkelen til fortelleren har mye å si for hvordan fortellingen ut arter seg. «I fem år passet Pip seg for ulvene. Først på studiehjemmet for unge piker. Så hybelhuset. Så i den hvite leiligheten i fjerde etasje. Hun passet seg for guttene i lange, trange bukser. Hun passet seg for guttene på tunge motorsykler. For skinnjakker, olajakker, tweedjakker og frakker».

I denne fortellingen er det Pip som er hovedpersonen. Inntrykket mitt av Pip er at hun er en forsiktig ung pike som bare gjør som moren hennes eller andre ber henne om. Jeg har dette inntrykket av henne fordi hun sier: «Jada, Mamma.» eller «Neida, Mamma.» hver gang hun snakker med moren.

I fortellingen er det direkte og indirekte personskildring. «Gutter med skinnjakker, tweedjakker og frakker. Gutter på tunge motorsykler, menn med gule tenner, skjeve tenner, skjeggstubber og menn som lukter røyk.» Er eksempler på indirekte personskildring. Her kommer også noen forslag til direkte personskildring:

«Lille Pip tok på seg den røde jakken med de store knappene og den lille, røde lua. Så tok hun skoene på. Først den nette sorte høyre skoen og så den nette venstre skoen. Og når han smilte viste han litt skjeve tenner i overmunnen. Og han snakket fort og mye. Han sto i gangen med store føtter. Sokker med hull på hælen. Hun kjente pusten hans, lukten av fisk og salt vann.

Setningsoppbygningen er varierende, du har lange setninger på flere linjer, du har setninger på 2-3 ord og du har normale setninger. Adjektiv gjentas gjennom hele fortellingen, de nevnes flere ganger i samme setning. Store deler av adjektivene som brukes er de samme, men de er likevel veldig varierte.

Gjentakelse brukes i hele fortellingen, det er noen ord som går igjen mange ganger, noen forekommer i nesten hver eneste setning. Nesten som jeg gjentar ordet «setning» ganske ofte i denne teksten. Det som etter min mening er hovedpoenget i denne teksten er hva slags farer man kan møte, at det er lurt å passe seg og at ikke alle er til å stole på. Meningen med teksten er å formidle at ikke alle er til å stole på og noen kan være farlige, og at ikke alle de som ser «skumle» ut, det vil si de som går med mørke klær, har skjeggstubber, skjeve tenner og lukter av røyk og øl, at disse personene også kan være vennlige folk som bare ikke har samme manérer som mange andre. Aller er forskjellig, men alle kan likevel være gode mennesker. Det er de som ser stille og uskyldige ut man skal passe seg for, for plutselig er det de som er ulven!