Peer Gynt er hovedpersonen i Henrik Ibsens drama med samme navn. Handlingen er lagt til Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1800-tallet. Allerede i første akt, i den aller første scenen får vi en anelse om hvordan Peer er;

Åse (mor til Peer) – ”Peer, du lyver”
Peer Gynt – ”Nei, det gjør jeg ei!”
Åse – ”Nå, så bann på at det er sant”
Peer Gynt – ”Hvorfor banne?”
Åse – ”Tvi du tør ei!”

Her, allerede i de første fem setninger får vi mistanke at Peer er en løgner. Mistanken får vi bekreftet halvside ”senere” i teksten. Vi lærer også at han har god fantasi og stor fortellerevne. I dialogen mellom mor og sønn får vi vite også at faren Jon forlot moren og at familien hadde engang vært rik men er ikke det lenger.

Peer har også problematisk forhold til kvinner. Han drar fra sin tidligere kjæreste Ingrid en lengre periode og når han kommer tilbake får han vite at hun skal giftes. Selv om han, på en måte har vraket henne, liker han ikke at hun skal giftes. Han drar på festen for å snakke med henne. Når han kommer til festen, får vi vite bygdas syn på Peer. De ler og vitser om han og det er tydelig at de ikke har respekt for han. Omsider drikker han seg full og prøver seg på datteren til nyinnflyttere i bygda. Hun, Solveig, avviser ham fordi hun fikk beskjed om å holde seg unna ham. Men selv om hun har avvist ham der og da, begynner hun å få varme følelser om han.

Etter å ha blitt avvist av Solveig stikker Peer av med bruden og blir lovløs. Men Peer holder seg ikke til Ingrid. For ham er hun ”bruk og kast jente”. Natten etter forlater han henne. Denne handlingen er representativ for hans syn på kvinner. Men når han krangler med Ingrid , som er bitter over hans svik, avslutter han krangelen med en setning som viser at han tenker annerledes når det gjelder en kvinne:

”Djevelen står i alle kvinner – uten en…”

Han ser på alle kvinner som skjøger men Solveig representerer motstykket; hun er symbol på det rene, hun er en ”madonna”. Hele tiden ønsker Peer det uoppnåelige, i dette tilfelle Solveig som har avvist ham og som Peer tror at han har ingen mulighet for å få… Denne uoppnåeligheten appellerer til Peers personlighet; også på andre områder drømmer han om det uoppnåelige. Han har ofte storhetsdrømmer og dagdrømmer ofte om sin ”kommende” storhet:

” Peer Gynt rider først , og der følger ham mange Hesten har sølvtopp og gullsko fire. Selv har han hansker og sabel og slire Kåpen er sid og med silke foret; ” osv, osv…

Som fredløs opplever Peer mye rart. Han treffer seter jenter som er jenter av den ”billige” typen, han treffer også den ”grønnklede”. Den ”grønnklede” er tilsynelatende en deilig kvinne, som er egentlig en hulder. Peer ønsker å ”nedlegge” henne men ikke å være sammen med henne. For å forklare dette må vi huske hans forhold til kvinner. Etter hvert møter Peer den ”grønnkledes” far , Dovregubben, kongen over alle troll. Fra Dovregubben krever Peer riket og datteren. Men Dovregubben setter opp motkrav. Peer må bli troll. Og akkurat her får vi en viktig moment i Peers personlighet – Peer viker unna alle viktige avgjørelser, han løper unna alle problemer og konsekvenser. Han, Peer, går med på alle Dovregubbens krav, unntatt en – han vil ikke rispes i øyet. Med denne handlingen ville han bli helt og holdent troll og kunne aldri gå tilbake på denne avgjørelsen. Denne siden av Peer ser vi eksempler på gjennom hele stykket. Når Peer treffer Bøygen sier Bøygen til Peer ”gå utenom”. Det er akkurat det Peer gjør når han møter problemer – han går utenom. Kanskje Bøygen er delvis Peer selv. Akkurat som denne Bøygen som Peer klarer ikke å flykte fra, så klarer ikke Peer å flykte fra seg selv og de svakhetene han har, selv om han prøver hele tiden. En god bilde på hvordan Peer er redd for å ta avgjørelser får vi når Peer ser en gutt skjære av seg fingeren for å slippe å bli sendt ut i krig. Det Peer sier oppsummerer ham som person:

”Jeg, tenke det; ønske det; ville det med; men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!”

Selv om Peer er sånn som han er, er det fortsatt mennesker som er glade i ham. Åse, hans mor, er misfornøyd med han, men er likevel glad i han. Solveig er også glad i Peer. Det er derfor hun hjelper Åse med å finne Peer før manngarden gjør det. Når Bøygen sa, ”Han var for sterk. Det sto kvinner bak han…”, mente han kanskje Solveig og Åse ?

Mot slutten av tredje akt rømmer Solveig fra alt og kommer til Peer er overlykkelig helt inntil den ”grønnklede” kommer med en unge og ”krever sin rett”. Ungen er nemlig Peers. Den ”grønnklede” krever å ha Peer for seg selv eller i verste fall dele ham med Solveig. Her gjør Peer som Bøygen sa – han går utenom. Han rømmer fra alt og forlater Solveig

Tilslutt går han til moren sin og finner henne dødssyk. Han prater med henne , men unngår å snakke om temaer som kan føre til konfrontasjoner mellom dem to. Peer forteller moren sin en skrøne/historie som gjør at hun dør lykkelig. Her ser vi at Peer elsker sin mor. Spørsmålet er om Peer er skurk eller helt her? Verken den ene eller det andre! Han har sørget, med sin historie , for at moren dør lykkelig, men han har også fremskyndet hennes død med sine handlinger som bestandig førte til ergrelser og problemer for moren …

Kort sagt kan vi si at Peer er en drømmer, løgner, god forteller og en uansvarlig person som går utenom alle problemer. Han bruker og vraker kvinner og søker mot det storslåtte, uoppnåelige. Likevel kan man ikke si at man sitter med en negativ følelse mot Peer. Kanskje fordi hver av oss, om ikke i så konsentrerte former, har litt av Peer Gynt i oss?

Sitat fra femte akt:
”Å, sludder; blodet er aldri så tynt,
en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt. ”