Åse: Peer, du lyver!
Peer Gynt (uten å stanse): Nei, jeg gjør ei! !
Åse: Nå, så bann på det er sant! !
Peer Gynt: Hvorfor banne? !
Åse: Tvi, du tør ei! !
Alt i hop er tøv og tant!!

Slik begynner Peer Gynt, det kanskje mest kjente norske skuepillet. Det er regnet for å være Norges nasjonalverk, slik som Brudeferden i Hardanger er det for malerkunsten. Peer blir i stykket presentert som en løgnhals. Han lyver "så det renner av ham". Moren hans, Åse, har tydeligvis vært borte i løgnene hans før, for hun tror ikke på han. Peer reiser så ut i verden. Han er en eventyrer. Men han er også et svakt menneske. Lite selvtillit, kaller vi det idag. Hver gang han møter motstand, så går han en annen vei. Han flykter fra problemene. Rømmer bare unna.

Det var en ustyrtelig mengde lag!
Kommer ikke kjernen snart for en dag?
(plukker hele løken opp.)
Nei-Gud om den gør!
Til det innerste indre er alt sammen lag, - bare mindre og mindre.

Her møter vi Peer Gynt igjen i slutten av stykket. Han plukker en løk fra hverandre og minnes samtidig alt han har vært og gjort. Han vil finne kjernen i seg selv, finne ut hvem han egentlig er. Men han finner ingen kjerne i løken, og ikke finner han noen kjerne i seg selv heller. Han finner lag på lag med personer som ikke er ham selv, med tanker som ikke er hans egne, men andres. Peer Gynt er ikke seg selv. Han gjør det som er enkleste i enhver situasjon og tenker bare på seg selv. Ibsen bruker uttrykker "seg selv nok". Det betyr at Peer var egoistisk og hadde, sett med Peers egne øyne, mer enn nok med seg selv.

Litt senere i stykket, helt på slutten, vokser redselen for at han har forspilt livet sitt. Han er redd for at det skal stå følgende på gravsteinen hans:

de kan skrive derover:
"her er ingen begravet".

Mange mener at det er slik Peer Gynt skal leses. De ser dette stykket som en innledning til det som ble det viktige for realistiske forfatterne; individet skal ta sin skjebne i egne hender. Dvs. at du skal være deg selv, ikke tilpasse deg alle andre hele tida. På den måten kan man si at dette er et realistisk skuespill. Peer Gynt kan leses på flere måter. Man kan lese det som en nasjonalromantisk beskrivelse av det særnorske, hvor Peer er en mangfoldig askeladd som søker lykken. På den måten kobler man Peer Gynt til perioden forut for realismen, nasjonalromantikken. Skuespillet kom ut i 1867, så man har sine ord i behold hvis man gjør det. Omgivelsene er særnorske, i begynnelsen er man oppe i Gudbrandsdalen og i Rondane. Tenk deg bønder i bunad oppe på setra. Typisk romantikk.

Men tilsist finner Peer så seg selv, dvs. det er Solveig som viser han at hun er glad i han, selv om han har oppført seg ufordragelig: løyet, narret, horet og bedratt. Solveig er glad i han uansett. Og med hodet i fanget på Solveig, kan Peer endelig slappe av og være seg selv.