“Peer Gynt” kan leses som en skuespill om kjærlighet mellom mann og kvinne. Peer møter mange kvinner i stykket, der se alle har forskjellige karakteristiske preg som tydelig kommer fram. Vi har, kort oppsummert, den Grønnkledde som skryter like mye som Peer, og Anitra som er gullgraveren. Solveig er den trofaste og Seterjentene som er tre skjøger fra setra. Solveig er den viktigste kvinnen i stykket. Henne møter vi først, sist og midt i stykket, mens de andre bare dukker opp og forsvinner igjen. Man kan spekulere i om alle disse kvinnene imellom Solveig er forskjellige stadier som fører Peer nærmere sin åpenbaring?

Solveig, som nevnt, er den første vi møter av alle hans kvinner. Hun er en ung pike som bærer med seg bibelen i et tørkle på det lokale bryllupet. Hun har roser i kinnene og blondt, langt hår, noe Peer ikke bruker lang tid på å legge merke til. Han faller hodestups, men denne unge piken nekter å danse med ham når hun får høre hans navn. Siden Peer ikke er så glad i at folk snakker bak ryggen hans, at han er en drukken og løgner, forsvarer han seg med å dikte. “Jeg kan skape meg om til et troll” sier han truende. Diktet utarter seg: “din velse syster, hun spiser jeg opp”, da Peer plutselig angrer og bryter ut med “dans med meg Solveig”. Peer ser Solveigs kjærlighet og trofasthet i bibelen hun holder i tørkleet, noe som er mer enn ønskelig for en vinglefant som ham selv. Da han får et nei etter å ha prøvd seg første gang, prøver han seg igjen ved å skremme, men skjønner at det er uten hell og angrer. Til slutt vil han ikke bli avvist mer, og stikker av med bruden i det lokale bryllupet, for han vet at hun er villig.

Litt senere møter vi Seterjentene som nok er de mest løssluppene i hele stykket. Seterjentene er tre jenter fra setra som “leker” med Peer. Etter litt for mye å drikke havner de tre Seterjentene og Peer i et seterhus der det går vilt for seg. Disse tre skapningene står for det rent fysiske, her er det lite kjærlighet med i bildet. Her er Peer bare ute etter sex og moro. Man kan sette Seterjentene og Solveig som totale motsetninger, som to ender på en linje, der Seterjentene er ren sex og Solveig er ren kjærlighet.

Etter Seterjentene møter Peer den Grønnkledde, eller skal man si: seg selv? Den Grønnkledde og Peer lyver om kapp om titler og rikdom. Selv om de til slutt havner i senga, kan man begynne å undre om Peer denne gangen har sett etter noe mer enn bare det rent fysiske. Det faktum at han har funnet seg en som kan skrøne like mye som ham selv, viser at han denne gangen har funnet ut at det er morsommere med et “intellekt” å leke med. Men det kan også bare være at det er morsommere å erobre en som han føler står over ham i rang. Vi kan plassere den Grønnkledde nesten på midten, men heller mest mot Seterjentene på linjen vår. Jeg vil plassere henne her fordi jeg tror faktisk Peer kunne vært lykkelig sammen med henne, om han hadde latt seg snitte i øyet. Hun er det nærmeste kjærlighet man kommer, som Peer kan takle uten å måtte gå i dybden og tenke. Hun er mer seksuell enn kjærlig, men i bunn og grunn er det en beskrivelse som passer til Peer også.

Etter den Grønnkledde kommer Solveig til ham og sier at hun har brutt med sin familie for å være sammen med ham. I et lite øyeblikk ser Peer for seg et lykkelig liv med sin Solveig ved sin side. Stykket kunne ha endt her med en lykkelig slutt, men drømmen om det lykkelige livet blir fort knust av et besøk fra den Grønnkledde. Hun har fått et barn, et barn som er hans. “Sitter du der på benken og koser med Solveig, vil jeg også være der å kreve min del…”, dette er trusselen som får Peer til å skifte mening om å bli. “Du får vente” sier han til Solveig, som tålmodig venter på ham resten av livet. Om Peer noen gang hadde tenkt til å dra tilbake da han vendte henne ryggen, forblir et mysterie.

I fjerde handlig møter vi en ny pike som heter Anitra. Hun er en magedanserinne, som er både dristig og krevende. I samme handlig har Peer gitt seg ut for å være en profet som er både vis og rik, noe som lokker Anitra. Hun er nemlig en gullgraver som er ute etter profetens penger, ikke hans visdom. Hun legger ingen skjul på hva hun er ute etter: “jeg har ingen sjel, men jeg bryr meg ikke så meget om sjelen, gi meg heller…” Det kommer derfor ikke som noen bombe at hun stikker av med alt han har når hun får sjansen. Det er først nå Peer kommer til å begynne å tenke på Solveig. Kanskje han innser noe, at det fysiske ikke kan måle seg med hennes kjærlighet? Denne karakteren som er Anitra, er nok nærmere Seterjentene enn hun er lik Solveig på linjen mellom sex og kjærlighet.

Da Peer vender hjem etter et liv ute i verden blir han konfrontert med et meningsløst liv av Knappestøperen, som truer med å støpe ham om hvis ikke han finner ut hvor han har vært, og hva han har gjort hele sitt liv. Etter febrilsk søken etter noe som kan sende ham enten til himmel eller helvete, noe som kan hindre ham i å bli støpt om, kommer Solveigs sjel med de herlige ord som redder ham: “Du har vært i min tro, i mitt håp og i min kjærlighet”. I dette øyeblikk tror jeg Peer forstår at han evige søken etter å bli konge røver ham fra det han var ment for, nemlig Solveig.

Peer, synes jeg, fremstilles i stykket som en forvirret mann. En som er lett å ha det moro med, men som løper så fort beina kan bære ham når problemene banker på døren. Det at han går fra Solveig på grunn av den Grønnkleddes trussel er forståelig, men også feigt. Han ender opp som en mann som går igjennom livet søkende etter den rette, mens det var henne han forlot, og samtidig er han sjalu på andre som har benyttet seg av sin sjanse. Det at Solveig hele livet sitt sitter å venter på Peers hjemkomst ble ikke godt mottatt av den femmenistiske bølgen på 70tallet. Jeg er delvis enig med dette rabalderet, Peer fremstilles også som en mann blant menn der han kan gjøre hva han vil og fremdeles ha en snelle som venter hjemme på kjøkkenet. Men femmenismen er ikke poenget i dette stykket, poenget er at Solveig er den rene av hjertet fordi hun venter hele livet. Hun blir på en måte Peers rotfeste i den vinglete personligheten han sliter med.