”Peer Gynt” regnes av mange for å være det beste dramaet som noen gang er skrevet. Det er oversatt til mange språk og spilles på scener over hele verden. Hva er grunnen til at dette skuespillet fortsatt har så stor appell? Det vil jeg prøve å se litt nærmere på. Jeg har sett et par oppsetninger av ”Peer Gynt”, men tar utgangspunkt i teksten.

Som ung kan man nyte ”Peer Gynt” som ren underholdning. Det er en spennende beretning, hvor man følger en modig, meget fargerik og underholdende type gjennom alle slags farer og opplevelser. Peer roter seg opp i slagsmål, involverer seg i kjærlighetsforhold, driver halsbrekkende forretninger, reiser rundt over store deler av jorda og støter både på overjordiske og underjordiske vesener. Temaene appellerer til mennesker i alle aldere, språket er frodig og lekent, og bygger på et solid nasjonalromantisk materiale, hvor Ibsen forsyner seg grådig av folkediktning som eventyr, sagn, folkeviser og lignende.

Som litt eldre kan man se stykket igjen, og oppleve at man forstår en hel del mer. Man ser sammenhenger som tidligere gikk en hus forbi, og begynne å lese mellom linjene. Peer er en person som det på mange måter er lett å identifisere seg med. Han er et bilde på det lettsindige og impulsive mennesket, som ikke står tilbake for å vri kraftig på sannheten eller slå av en løgn om det trengs for å mele sin egen kake. Kaken består av flest mulig opplevelser, uten altfor store anstrengelser, og med størst mulig gevinst. Han tar sultent for seg av alt det livet har å by på av fristelser, og tar kortsiktige valg. Men Peer er ikke bare en selvopptatt eventyrer. Han har også andre kvaliteter. Han stiller hele tiden spørsmål ved sine egne handlinger, og godtar ikke seg selv uten videre. Når han går fra Solveig viser han ikke bare svakhet, men også at han skjemmes over sin fortid, og dermed aner vi en spire av moral.

Det Peer Gynt egentlig bedriver er en stadig leting etter ”jeget”. Han er hele tiden opptatt av seg selv og sitt; og har et sterkt behov for selvrealisering; en trend man godt kan kjenne igjen i dag. Her var Ibsen forut for sin tid. Han beskrev det moderne mennesket, rastløst flakkende om for å finne seg selv. ”Å finne seg selv er seg selv at døde” sier Ibsen. Er det gjennom en bevisst leting at vi finner kjernen i oss selv; ”jeget”? Personlig tror jeg snarere den sannheten finnes et annet sted. Hvis man jobber med noe man brenner for, og gjennom sitt arbeid og engasjement helt glemmer seg selv, da vil man virkelig føle at man lever. Da vil man finne sitt virkelige jeg, og en tilfredsstillelse som stikker dypt og varer.

Kjærlighet er også et sentralt tema i dramaet. Peer forelsker seg i Solveig, men reiser fra henne, fordi han ikke tør å fortelle henne sannheten om sin fortid. Solveigs kjærlighet til Peer er meget sterk, og hun sørger. Allikevel elsker hun ham gjennom hele livet, og når Peer nær ender i støpeskjeen som vrakgods, er det dette som danner grunnlaget for Peers frelse. Det at et annet menneske elsker ham og tror på ham, gir ham tross alt en ny sjanse. Helt på slutten av dramaet finner Peer veien tilbake til Solveig og tar imot hennes kjærlighet. Jeg tror det er her han finner seg selv; sitt ”jeg” og sin identitet.

Jeg opplever at stykket ”Peer Gynt” har mange lag, akkurat som løken. Hver gang man opplever stykket, oppdager man nye aspekter. I motsetning til løken derimot, ser det ut til at Ibsen aner en kjerne i mennesket. En udødelig kjerne som han gjennom Peer Gynt vil vise oss veien til.