Hjalmar Ekdal er mann av Gina, far av lille Hedvig, og sønn av Gamle Ekdal. Han bor på en loftsleilighet i byen sammen med familien sin. Hjalmar fotograferer, og kona Gina retusjerer bildene for å forsørge familien. Familien Ekdal er ikke så rike så de må leie ut et værelse til Gregers, Hjalmars nærmeste venn, leier dette rommet i dems leilighet. Hjalmar er veldig glad i sin kone og lille Hedvig. Som vi leser er han veldig kjær av Hedvig, skulle det hende noe med henne ville det ha vært i Hjalmars dypeste sorg.

Når vi først møter Hjalmar befinner han seg i et selskap hos Grosserer Werle. Her har vi vårt første symbol på at Hjalmar er en ærekjær person. På dette selskapet var Hjalmar den trettende til bords, og det betyr ulykke. Men når Hjalmar kommer hjem blir det sagt som på side 103: Hjalmar: ”Å nei, ikke mange. Vi var så en 12-14 personer til bords.” Her ser vi at han er for stolt til å innrømme at han var den trettende til bords.

Det viser seg også at Hjalmar innbiller seg at han lever et godt liv. Han tror at han har mange kunder, mens det egentlig er dårlig. Hjalmar vil renvaske seg. Han er innstilt på å komme opp med en teknisk oppfinnelse og bl.a. betale tilbake alle pengene han har lånt av Grosserer Werle. Han måtte låne penger til å studere fotografi. Men egentlig sitter bare han der og går rundt. Oppfinnelsen er han for umotivert til å jobbe med.

Hedvig er også glad i Hjalmar. Hun hjelper til å stelle på loftsleiligheten. Her et symbol på at Hjalmar er veldig glad i lille Hedvig, men fortsatt er ærekjær:
Hjalmar: ”Hm, det er sant. Nå, så fra i overmorgen da. Den fordømte villanden skulle jeg helst ha lyst til å vri halsen på!”
Hedvig (skriker): ”Villanden!”
Gina: ”Nu har jeg da aldri hørt slikt!”
Hedvig (rusker i ham): ”Nei men, far, - det er jo m i n villand!”
Hjalmar: ”Derfor gjør jeg det heller ikke. Jeg har ikke hjerte til det, – ikke hjerte til det for din skyld, Hedvig. Men jeg føler så inderlig dypt at jeg burde gjøre det. Jeg burde ikke tåle under mitt tak en skapning som har vært i d e hender”, blir det sagt på side 77. Han vil drepe villanden fordi den har vært i en skamfull persons hender, men han lar kjærligheten over Hedvig vinne. Men fortsatt viser han sin stolthet, ved at han holder ut med at villanden blir. Også faren sin, Gamle Ekdal, er han glad i.

Hjalmar Ekdal har også sine skammer. Dette kommer fram i den første dialogen mellom Hjalmar og Gregers. Han viser det ved å tro at Gregers er sur på ham fordi Gamle Ekdal har gjort ulovlige forretningssaker med Werle. Han følte dette da som en byrde over seg, fordi Gamle Ekdal holdte på å trekke Werle også ned i fengsel. Hjalmar trodde da dette ville være surt for Gregers og tok skylda for sin egen fars gjerning. Dette kan vi lese på side 11:
Hjalmar: ”Efter at den store ulykke var skjedd. Og det var jo så naturlig at du hadde. Det var jo på et hengende hår at din far selv var blitt trukket med inn i disse her – å, disse her skrekkelige historiene!”

Tilslutt vil jeg konkludere at Hjalmar virker som en trist og sorgfull mann som er offer for andres dårlige gjerninger, umotivert for jobb, synes synd på seg selv og klamrer seg fast i håpet å bli renvasket en dag.