Forfatter Karin Sveen er født 17. august 1948. Hun debuterte i 1975 med diktsamlingen "Vinterhagen" og har utgitt mange diktsamlinger og romaner. Sveen har også fått tildelt Språklig Samlings litteraturpris 1986. "Reiser" kom ut i 1977 og var en del av diktsamlingen "Den svarte hane". Diktet dreier seg om å reise til utlandet og å oppleve verden der, i motsetning til å oppleve den her hjemme.

Diktet beskriver hovedsakelig hvordan livet arter seg her i Norge. Dette ser man allerede i fjerde strofe, der det står: "Heller være hjemme og se etter blåveis, dette nordiske øye som stirrer.." Det skaper en koselig stemning rundt livet vi har her i Norden. Ved å trekke frem dagligdagse ting som å sette poteter, får man et positivt inntrykk av det å være hjemme.

Det er et personlig dikt der forfatteren forteller om sine egne barndomsopplevelser. Dette gjøres direkte ved å bruke jeg-form i alle strofene. Hun henvender seg også direkte til oss lesere ved å si "Reise, sier dere." Kontakten mellom forfatter og leser er i dette diktet derfor ganske god.

I syvende strofe skildrer hun hvordan broren og henne selv "rømte fra ei lekegrind og satte føttene i fremmed verdens gress der marihøner, sommerfugler, maur og gresshopper regjerte." Dette får oss til å tenke på sol og sommer, og det bringer gode følelser og minner som mange av oss sikkert har fra vår egen barndom. Hvem har vel ikke vært betatt av marihøner og sommerfugler som liten? Diktet prøver å skape en holdning om at livet her hjemme er meget godt. Dette kommer ekstra tydelig frem ved at forfatteren har skrevet om sommeren, og ikke om vinteren.

Det forekommer sammenligning i diktet. "...og dagene var endeløse som en evighet og det tok år før stien ned til brønnen var tilbakelagt!" Dette er med på å hjelpe oss å forstå hvor lange dagene virket da hun var liten.

For å framheve deler av diktet har Sveen tatt i bruk gjentagelse som et virkemiddel. Dette gjelder spesielt strofe en og fem som er ganske like. "Reise, sier dere. Se litt av verden," blir gjentatt to ganger. Dette får oss til å skjønne at forfatteren mener dette er viktig. Disse to linjene fungerer som grunnsteiner i diktet, hvor hun i alle de andre strofene begrunner hvorfor hun mener det ikke er nødvendig å reise for å oppleve noe. Dette blir også forsterket i første verselinje i strofe tre og fire: "Heller være hjemme..".

Ved å legge subjektet "dere" til slutt i første verselinje, setter hun en slags "dom" over oss. Kombinert med setningen "Ikke får meg til å le, venner." sitter leseren igjen med en følelse om at hun ikke har særlig mye til overs for sine "venner" når det gjelder prat og mas om reising.

Besjeling er brukt i strofe nummer sju: "Jeg som i livets oldtid med min brors og bamses hjelp." Her fremstiller hun bamsen som et levende og tenkende vesen på lik linje med et menneske, slik unger ofte tenker om sine kosedyr.

Diktet består av åtte strofer. De to siste strofene tar for seg livet her hjemme kontra opplevelsene til en reisegal turist i Eiffeltårnet. De fungerer som en slags motvekt mot hverandre og dette forsterker det inntrykket vi allerede sitter igjen med etter å ha lest de fem første strofene. Siste strofe er et vendepunkt i diktet, der hun plutselig skildrer reiselivet.

Diktet inneholder ingen vanskelige ord og har heller ikke noen vanskelige virkemidler. Dette fungerer som et virkemiddel i seg selv, fordi det fremhever hvor idyllisk selv det enkle kan være. Det er dette som danner livet, ikke alle de "kunstige" og store opplevelsene man opplever på reiser. "Reiser" har ikke engang enderim. Det får diktet til å bli mer spennende og mer personlig.

Diktet dreier seg om det å reise til andre steder i verden. Budskapet er at det er alle de små dagligdagse tingene her hjemme som til sammen er med på å danne livet. Ikke store opplevelser og reiser som bare utgjør en brøkdel av livet. Slutten av syvende strofe står det: "Og aldri tenke på tilbakeveien og høre dråper klinge i et underjordisk regn bak et forsvarlig lukket brønnlokk." Ordet "underjordisk" for oss til å skjønne at det er noe skummelt, og nesten mystisk. Som barn opplever man masse spennende og fantasien, eller drømmen, sprudler. Dette overgår alt av hva man kan oppleve ved å reise. Kari Sveen prøver i dette diktet å fortelle oss at den største reisen er livet i seg selv, og ikke reisene vi foretar oss. Dette kommer frem i de to siste verselinjene i diktet: "Nå i dag er drømmen og en gammel kjæreste mitt eget nære utland."

Temaet i diktet er tidløst. Det er like aktuelt nå, hvis ikke mer, som da det ble skrevet og det vil også være aktuelt i all overskuelig fremtid. Vi mennesker er helt klart opptatt av å reise og oppleve verden der ute. Budskapet i diktet stiller jeg meg ganske mottakelig mot og er ganske enig i det Kari Sveen her prøver å fortelle oss. Jeg likte diktet meget godt, mye på grunn av den enkle oppbygningen og det lettfattelige inneholdet.