Novellen “Renslighet er en dyd” er fra novellesamlingen “Kvinnens lange arm” fra 1992. Den er skrevet av Kim Småge, eller Anne Karin Thorshus som hun egentlig heter. Hun blir omtalt som den første norske krimdronningen og debuterte som forfatter i 1983 med kriminalromanen “Nattdykk”. Siden den gang har hun fått utgitt 13 bøker, de fleste av dem kriminalromaner.

“Renslighet er en dyd” handler om en familiefar som er lidenskapelig opptatt av stuping. Så stor er hans lidenskap og selvopptatthet at han fullstendig ignorer familiens ønsker og følelser. Han har fått bygd et ti meter høyt stupetårn i hagen mot sin kones vilje og arrangerer stadig selskaper der han viser frem stupeferdighetene sine til vennene sine. En dag, på sommerens siste stupefest, sklir han på stupebrettet og knuses på bassengkanten.

Det er en konflikt mellom mannen og resten av familien. Han herskesyk og behandler familien respektløst. Familien frykter ham og lider av at han er så fullstendig oppslukt av sin perfekte drømmeverden hvor han er universets sentrum.

Novellen begynner med en skildring, en situasjonsskildring av mannen og hans stupemani. Videre er den bygd opp kronologisk, fra anskaffelsen av det første stupebrettet til mannens siste stup. Første linjen i novellen er et frampek: “Hver gang min mann stuper tenker jeg: Nå skjer det. Nå glir han. Nå knuses bakhodet hans mot de pastellfargede, harde flisene ti meter lenger nede.” Dette er nettopp det som skjer i slutten av novellen og tyder på at hovedpersonen lenge har tenkt på hans død.

Det er også tilbakepek: “Jeg vil leve. Leve utenfor hvite celler, remmer og sløvende medisiner. Jeg vil ikke tilbake dit. Han skal aldri få meg tilbake dit.”  Her blir det klart at kona har vært innlagt på mentalsykehus på grunn av mannen og er fast bestemt på å ikke dra tilbake.

Underveis er det flere gjentakelser som understreker viktigheten av det som blir gjentatt. Spyling blir for eksempel nevnt flere ganger i teksten: spyling av vinduer, spyling av fliser og sist men ikke minst, spyling av stupebrettet.

For å skildre mannens siste stup, blir det brukt en del sammenlikninger, metaforer og også besjeling. Oppe på stupebrettet blir han bl.a. beskrevet som “en klippe hugd i et vakkert materiale, en solid samfunnsstøtte,” som er en metafor. Da han satset på brettet, så “dirret (kroppen hans) som ei stålfjær.” Dette er en sammenlikning og “brettet sparket beina under ham,” er en besjeling.

Avslutningen er svært overraskende, og selv om noe grusomt nettopp har skjedd, har den en positiv tone. “Tilbake lå verden - renvasket og ny,” lyder den siste setningen. “Renvasket” og “ny” er ord som gir positive assosiasjoner og tyder på at hovedpersonen er lykkelig over mannens død. Dessuten regner det. Regnet vasker bort alle spor av det tidligere livet og gjør klar for et nytt og bedre liv.

Novellen er skrevet i første person og fortellermåten er personal. Det gjør at man identifiserer seg med hovedpersonen som i dette tilfellet er kona. Mannen og barna er sentrale bipersoner mens mannens venner, selskapsgjestene, bare danner en bakgrunn, de blir en del av miljøet. Det er ingen replikker i teksten.

Personene blir skildret ut i fra handlinger og andre ytre faktorer. De blir beskrevet både direkte og indirekte og framstilles som typer. Unntaket er hovedpersonen. Vi får et innblikk i hennes tanker og handlinger, men ikke i følelsene hennes. Hun er en kompleks person som virker som en pysete, lydig husmor på overflaten, men som innvendig bærer på mektige følelser.

Familien og omgangskretsen hører tydeligvis til overklassen og bor i et typisk overklassestrøk. Menneskene rundt dem, selskapsgjestene, er overfladiske og falske. De kommer ikke til festene fordi de liker mannen, de kommer fordi han er en som det er taktisk å bli kjent med, en som kan fikse dem penger og makt. Fortellerstemmen prater i konservativt bokmål, noe som understreker overklassepreget. Handlingen utspiller seg mest sannsynlig en gang på 80-tallet/tidlig på 90-tallet da novellen ble skrevet.

Setningene er veldig korte, språket er forholdsvis muntlig og fortelleren retter seg selv stadig vekk.

Kim Småge regnes som en av grunnleggerne for den feministiske krimbølgen i Norge. Novellens tema bygger mye på denne feminismen. Den handler om en kvinne som bryter seg løs fra mannen og tar saken i egne hender. Selv om hun virker svak og underlegen, bærer hun på et utrolig hat som gjør henne sterk og handlekraftig, en evne som alle kvinner har inne i seg.