Siden dette er en novelle er det få personer som er med. Det handler om en liten familie: kona, mannen og ungene deres, en gutt og en jente.

Kona er en stille, rolig person, som gjør som hun blir bedt om. Hun tør ikke å si ifra så ofte, og blir derfor nesten som en slave. Hun er litt redd, og liker ikke vann eller høyder, i likhet med sønnen. Sønnen gjør og som han blir bedt om, selv om han slettes ikke liker det. Han er nervøs og redd for faren, og adlyder han, framfor alt.

Faren elsker for stuping, han har mange medaljer som henger i stua. Dette er hans liv, og det ser ut til å bry han mer en familien. Han liker å vise seg fram og bruker hver anledning til å gjøre akkurat det. Mye av livet hans går til stuping, han bygger til og med et eget basseng i hagen, med tre stupebrett, det høyeste på 10 meter! Dattera hans bruker også bassenget og stupebrettene, og er ikke det spor redd for å skade seg. Hun bare leker og koser seg.

Kona og mannen har ikke et spesielt godt forhold. Han bryr seg kun om stupinga, og tar seg ikke mye tid til familien. Han bryr seg ikke mye om dattera, men sønnen derimot legger han for mye krav på, selv om han vet at han helst vil være i fred. Kona vil værene om barna, spesielt gutten, men igjen kommer mannens makt til spille.

Novellen begynner med en skildring, en situasjonsskildring av mannen og hans stupemani. Videre er den bygd opp kronologisk, fra anskaffelsen av det første stupebrettet til mannens siste stup. Første linjen i novellen er et frampek: “Hver gang min mann stuper tenker jeg: Nå skjer det. Nå glir han. Nå knuses bakhodet hans mot de pastellfargede, harde flisene ti meter lenger nede.” Dette er nettopp det som skjer i slutten av novellen og tyder på at hovedpersonen lenge har tenkt på hans død.

Underveis er det flere gjentakelser som understreker viktigheten av det som blir gjentatt. Spyling blir for eksempel nevnt flere ganger i teksten: spyling av vinduer, spyling av fliser og sist men ikke minst, spyling av stupebrettet.

Avslutningen er svært overraskende, og selv om noe grusomt nettopp har skjedd, har den en positiv tone. “Tilbake lå verden - renvasket og ny,” lyder den siste setningen. “Renvasket” og “ny” er ord som gir positive assosiasjoner og tyder på at hovedpersonen er lykkelig over mannens død. Dessuten regner det. Regnet vasker bort alle spor av det tidligere livet og gjør klar for et nytt og bedre liv.

Setningene er veldig korte, språket er forholdsvis muntlig og fortelleren retter seg selv stadig vekk slik at det nesten høres ut som en dagbok.