“Lykkelige” middelklassefamilier er et populært utgangspunkt for både noveller og filmer. Velstående familier som opptrer lykkelige og perfekte utad, men som er ulykkelige og alt annet enn perfekt innad. En slik familie er utgangspunktet til Kim Småge i novellen “Renslighet er en dyd” fra novellesamlingen Kvinnens lange arm fra 1992. Småge er kjent for å skrive kriminalromaner med sterke, kvinnelige hovedpersoner og dramatisk handling. I tillegg til dette, har hun òg skrevet ungdomsromaner.

Hovedpersonen i “Renslighet er en dyd” er en kvinne i en tilsynelatende lykkelig middelklassefamilie som består av henne, mannen hennes, sønnen og datteren. Mannen er en svært dyktig stuper, som han liker å vise fram på stupebrettet i bassenget deres. Jenta er svært flink å stupe, i motsetning til både gutten og kvinnen som begge har høyde- og vannskrekk. Faren er svært misfornøyd med sønnens høydeskrekk, som han ikke lar gå usett. Kvinnen har til slutt fått nok, noe som fører til at hun indirekte dreper mannen sin i det han er i ferd med å stupe ved hjelp av en svært fiks metode…

Novellen starter in medias res. Vi blir kastet inn i kvinnens tanker uten noen form for presentasjon av miljø eller personer. Likevel får vi inntrykk av familien og miljøet gjennom det hun tenker, men det er mer indirekte opplysninger; I og med at de har et svømmebasseng i hagen, og det faktum at de ofte holder selskaper for svært vellykkede mennesker, får vi et inntrykk av at denne familien er ganske velstående selv. Det er ikke før litt senere i novellen at hun forteller at de hadde arvet millioner. Det som setter i gang handlingen, mener jeg er beskrivelsene hennes av hvordan hun vasker vinduene i andre etasje. I og med at hun har høydeskrekk, har hun utviklet en svært elegant metode for å vaske vinduer høyt oppe.

Novellens tittel, “Renslighet er en dyd”, og beskrivelsene hennes av hvordan hun vasker vinduene, er et frampek mot det som skjer på slutten, nemlig at hun forårsaker mannens død. Den svært så fikse metoden hennes går ut på at vannstrålen fra hageslangen i den ene hånden, skyver såpen fra vaskemiddelet i den ene hånden oppover til vinduene. Deretter tørker vinduene seg selv i varmen. Etter beskrivelsen hennes av denne metoden, forteller hun om farens og sønnens trening på stupebrettet, som ofte fører til at sønnen bryter ut i “… såre, dype hulk”. Hun nevner at hun hater denne “treningen”. Sistnevnte gir en slags antydning til at hun har fått nok, og at det ikke er lenge til hun skal gjøre en slutt på det. I tillegg til dette, forteller hun om en episode der mannen hennes truet henne opp på stupebrettet foran gjestene deres. “Han visket grusomme ting i øret mitt, hveste som et dyr mot meg,” forteller hun. Han gjorde derimot aldri noe slikt mot henne igjen.

Like etter får vi vite at mannen sier opp Albert. Albert var “… den gamle mannen som vi hadde “arvet” fra mor og far…” og som var “Et menneske blant alle millionene”. Han tok seg av bassenget slik mannen ønsket det. Nå var det damen som skulle ta over jobben. Selv om Albert var dyr, hadde mannen hatt råd til å ha ham. Av den grunn, og også med episoden der han tvinger henne opp på stupebrettet tatt i betraktning, virker det som om han har en nesten pervers glede av å plage kona hans – nesten en litt sadistisk tendens. Kona tør ikke nærme seg hverken vannet eller stupebrettet, og førstnevnte fører til at hun spyler skitt fra bakken ned i bassenget. Mannen reagerer med raseri, som fører til at kona trosser sin vannskrekk og spyler flisene balanserende på kanten av bassenget.

Deretter ser hun sønnen sin klatre opp på stupebrettet. Han prøver å stupe, for å “…vise faren at han var sønn,” men han klarer det ikke. Etter hvert kommer søsteren og redder ham. Denne hendelsen mener jeg er vendepunktet i teksten, for etter denne bygger spenningen seg bare opp, og detter ikke ned igjen. Kvinnen forteller at hun har “… ingen tårer lenger. Bare noe sammensnørt inne i brystet” og at det “Kanskje en dag vil presse seg ut”. Dette er en antydning til at hun har bestemt seg for virkelig å gjøre opprør mot mannen sin. Denne siste hendelsen er det som etter min mening utløser morderen i henne.

Videre beretter hun at de har sommerens siste selskap. Hun har vasket flisene og stupebrettet med metoden sin. Mannen skal til å utføre sitt siste stup foran publikum, men noe går galt. Han sklir og de hører en knasende lyd etterfulgt av at vannet blir farget rødt, som altså er høydepunktet i teksten. Ambulanser kommer og regnet faller, og damen ser hvordan såpen skummer på brettet, og at regnet skyller det vekk. Beviset blir skylt vekk. Slutten er åpen, for vi vet ikke hva som skjer med kvinnen videre.

Det er hendelsene der mannen viser seg fra sine verste sider som bygger opp spenningen. Etter hver hendelse spurte jeg som leser meg om: Kommer det til å skje noe nå? Når har damen fått nok? Disse spørsmålene pirret nysgjerrigheten min, og som fikk meg til å fortsette og lese. Disse hendelsene er òg viktig for å rettferdiggjøre kvinnens handlinger, for da ser vi hvor ussel mannen hennes virkelig er.

Fortellermåten er en krysning av referat og skildring. Handlingen gjengis med få ord og i store trekk. Hovedpersonen, kvinnen, forteller om noe hun har opplevd, og har derfor oversikt over alle hendelsene. Hun forteller kort om hendelsene, for eksempel når hun forteller om hvordan mannen hennes monterte svømmebassenget i hagen deres, eller da mannen truet henne opp på stupebrettet. Vi kan si òg si at fortellermåten består av skildringer, i og med at hovedpersonen gjengir tankene sine, et såkalt tankereferat. Hun forteller blant annet om hva hun tenker og føler rundt det meste, for eksempel at hun tenker at mannen vil gli hver gang hun stuper, at hun føler hun er “ei bumse” og at hun etter hvert hater mannen sin.

Historien er fortalt gjennom hovedpersonens tanker. Synvinkelen er personal, noe som gjør at vi kan ta et dypdykk i kvinnens tanker og komme nærmere på hennes indre utvikling. Utviklingen er viktig for å forklare hvorfor hun dreper mannen sin på slutten. Kvinnens tanker er essensielle for å si noe om hvor miserabelt familielivet deres er, og ikke minst for at vi skal få antydninger og frampek, for eksempel når hun forteller: “Kanskje en dag vil det presse seg ut [de innestenge hulkene]” og “I går hadde vi selskap. Sommerens siste.” Førstnevnte er et eksempel på et frampek – det første det gir oss en idé om at hun kanskje vil la det presse seg ut snart i form av noe alvorlig, mens sistnevnte fungerer som en slags utløser – nå vet vi at hun har noe i tankene; nå er hun lei av å bli undertrykt.

Damen er hovedpersonen i teksten. Jeg oppfatter henne som veldig innesluttet; hun sier ikke mannen sin imot uansett hvor ussel han er mot barna sine, og jeg får den oppfatningen av at hun ikke deltar så mye på sommerselskapene deres. Likevel virker hun som en god mor, med tanke på at hun hatet å se sønnen sin gråte mens han ble “trent” av mannen. Videre er det både indirekte og direkte personskildring av kvinnen. Eksempler på indirekte personskildring, er det jeg har skrevet ovenfor, nemlig at hun virker litt innesluttet og godhjertet. Eksempler på indirekte personskildring, derimot, er for eksempel at hun sier at hun ikke liker vann og høyder, og at hun mener kroppsformen hennes er “koneaktig”. Ettersom hun er ansvarlig i mannens død, på tross av at hun virker veldig innesluttet, vil jeg si at hun er en såkalt dynamisk person – altså en person som forandrer seg.

Miljøet i novellen er preget av kontraster. I novellen forteller damen: “Et menneske [Albert, tjeneren deres] blant alle millionene.” – altså kan vi være veldig sikre på at de er en velstående familie. De har flotte sommerselskaper med mannens vellykkede og fremgangsrike venner. Familien innad, derimot, er ikke like idyllisk. Mannen er rasende over at sønnen ikke tør å stupe, noe som fører til “treninger” som ender i såre hulk fra sønnen. Dessuten er han ikke veldig begeistret for konas vann- og høydeskrekk, som en gang førte til at han truet henne opp på stupebrettet. Dessuten tvinger han kona til å vedlikeholde bassenget etter at han har sparket tjeneren deres. Miljøet forteller at familien prøver å virke perfekte overfor andre, med fine selskaper for vellykkede mennesker. Mannen virker veldig koselig og hyggelig overfor andre personer, men foran familien sin er han noe helt annet – han har nesten litt psykopatiske egenskaper, så vel som sadistiske.

Språket er veldig monologpreget. Setninger som: “Fortalte jeg at jeg har høydeskrekk?” og “Like etter sa han forresten opp Albert” gir meg en følelse av at hun forteller dette direkte til meg. Hun forteller om handlinger som har skjedd, og om hvordan familielivet hennes er, nesten som om hun tilstår til meg. Teksten er krydret med adjektiver: “fremgangsrik” og “sydenfarge” beskriver mannens venner, “robust” beskriver jenta, kvinnen beskriver formen sin som “koneaktig” og vannoverflaten blir beskrevet som “drepende”. Det er med andre ord svært informative adjektiv, som gir oss et forenklet bilde på personene og hvordan damen oppfatter ting.

Det er òg en del språklige bilder i teksten. Eksempler på det er metaforer (“Det [svømmebassenget] er et monstrum.”), sammenligning (“Da skinner vinduene som speil.”), personifikasjon (“Og den varme dagen tørker dem raskt”). Førstnevnte tolker jeg som at kvinnen hater svømmebassenget. Hun har både høyde- og vannskrekk, og det er derfor ikke så rart, men i tillegg til dette har hun vært vitne til sønnens “treninger”.

I tillegg til språklige bilder, er det i tillegg en del språklige virkemidler å finne, spesielt gjentagelser. Eksempler er: “Høyere. Høyere.”, “Han gjorde aldri noe slikt siden. Aldri.”, “Han skal aldri få meg tilbake dit. Aldri.” Gjentagelsen forsterker setningen, slik at vi ikke skal være i tvil om at hun virkelig mener det. Sistnevnte mener jeg er en antydning på at hun skal gjøre noe for å hindre at det skal skje igjen, som var å drepe mannen sin.

Hva jeg tolker som novellens tema har jeg alt gitt uttrykk for i innledningen. Hva jeg velger å legge vekt på i konklusjonen, er utviklingen til hovedpersonen. I og med at kvinnen og mannen hennes har to barn sammen, kan vi forstå det slik at de har vært sammen ganske lenge, ergo har hun vært undertrykt i mange år. Dette er hun i ferd med å gjøre en slutt på, og dette løser hun som sagt ved å drepe ham. Kim Småge skriver som kjent kriminalromaner med sterke, kvinnelige hovedpersoner, og dette er absolutt tilfelle i denne novellen òg. Hovedpersonen har samlet mange års hat og negative opplevelser, og utløst det som et mord, noe som virkelig krever mot. På begynnelsen var hun veldig stille og rolig, og virket ikke som en person som kunne utrettet noe slikt, men på slutten overrasker hun oss likevel ved å gjøre det utenkelige – nemlig å drepe mannen sin.

Innledningsvis fortalte jeg at “lykkelige” middelklassefamilier er et populært tema for både noveller og film. Derfor vil jeg konkludere med at denne teksten er nærmest et spark i baken til materialismen. Kim Småge fremstiller materialismen som noe overfladisk, mens det virkelige dypsindige i livet, ikke kan kjøpes for penger. En kan ha alt en vil ha i verden, men en kan ikke kjøpe et flott familieliv – til det trengs det kjærlighet.