22. juli har brent seg inn i bevisstheten til de aller fleste nordmenn. «Norge» er en tekst der Anders Heger skriver om øyeblikkene etter angrepet i regjeringskvartalet, og han skriver fra et innenfraperspektiv. Anders skriver at dette ikke var et fysisk angrep, men et angrep med hensikt å ødelegge vår åpenhet. Hovedsynet er at vi faktisk klarte å være sterke og modige under angrepet, og at vi ikke må la dette ødelegge vår «troskyldige, tillitsfulle» åpenhet.

Dette er en veldig gripende tekst fordi den handler om et så sårt tema som terrorangrepet. I denne teksten finner vi flere kraftige virkemidler som underbygger hovedsynet. Forfatteren komplementerer hvordan folket reagerte på bomben. «Sjokkert ro som preget reaksjonene», «et folk som skjønte hvilke utfordringer de sto overfor. ». Ved å bruke patos, styrkes troverdigheten, eller med andre ord, forfatterens etos. Han viser til at det norske folk handler bra i slike situasjoner.

Teksten er gjennomsyret med en sterk nasjonalfølelse. En følelse av at vi nordmenn står sammen og dermed klarer å reagere bra på slike situasjoner. «Som om vi var på samme lag, alle sammen.» Dette bygger på fellesskapsargumentet. Vi finner sterke kontraster – fra «mitt hjertested» til et sted der blødende mennesker befinner seg på fortauet. Forfatterens trygge hjemsted har blitt forvandlet i løpet av ett sekund til noe fremmedartet og usett. Dette er noe de aller fleste nordmenn kan kjenne seg igjen i – utryggheten i øyeblikkene etter angrepet. Dette er også med på å styrke fellesskapsargumentet i teksten ved at forfatter deler de samme følelsene med leseren.

Det Anders oppnår med dette er at han viser at han er en del av fellesskapet, han har de samme verdiene og følelsene som leseren, og derfor skal vi tro på ham. Med å bruke fellesskapsargumentet får forfatteren en økt troverdighet, og derfor vil leseren følge hovedsynet som er at vi ikke må la dette angrepet ødelegge vår åpenhet.