Teksten er hentet fra ”Pelsjegerliv” som kom ut i 1991.

 

Kort fortalt handler ”Ringen” om et eldre ektepar som bor sammen ute på landet. Kona finner ikke igjen gifteringen sin, hun tror hun har mistet den i brønnen. Hun forteller det til mannen sin som tar med seg en sinkbøtte og går for å tømme brønnen for vann. Men finner ingen ring. Han kommer tilbake, forteller henne at han ikke fant den og går inn på soverommet. Han leter under puta, på nattbordet, på speilhyllen. Ingen ring. Tilslutt finner han den hengende på en krok ved siden lampa. Han hekter den av og trer den forsiktig på fingeren hennes.

 

Historien blir presentert ved hjelp av en scenisk fremstilling. Med korte replikker og en enkel, konkret handling blir den nesten som et manus. I en scenisk fremstilling skal det være er lett å se for seg handlingen med det indre øyet. Fortelleren bruker en refererende synsvinkel. Hun forteller ingenting om karakterenes tanker eller følelser, hun forteller enkelt og greit kun hva som skjer. Ved hjelp av å beskrive personene utvendig og handlingene deres gir hun oss muligheten til å gjøre oss opp en mening om hva som foregår inni hodene deres underveis.  Denne synsvinkelen kan sammenlignes med den som ble brukt av de som forfattet islendingesagaene. Det er flere likhetstrekk med norrøn litteratur i denne historien, blant annet er språket svært stilistisk og det er tatt i bruk alliterasjon;

- Svarte bukser og store sko. Brun skjorte og store sko.

 

Vi hopper rett i handlingen, den starter in media res og er fortalt kronologisk. Vi blir presentert for problemet allerede i den første setningen;

- Jeg har mistet ringen min, sier hun da mannen kommer inn.

 

I midtdelen blir setningene kortere og mer handlingspreget. Samtidig beskrives personene og miljøet rundt. Ved hjelp av gjentakelse skjerper forfatteren konsentrasjonen til leserne og det blir mer driv og det deler opp teksten. Tempoet i språket økes dess nærmere vi kommer vendepunktet og den endelige markeringen får vi når Dahle gjentar den første setningen fra midtdelen i omvendt rekkefølge;

- Han går over veien. Han går langs gjerdet.

 

Vi merker at trådene trekkes sammen, det nærmer seg en avslutning. Spenningskurven har nådd klimaks. Tempoet roes ned, vi rekker å puste mellom punktumene. I midtdelen kommer setningene så fort at en skulle tro at det var om å gjøre å få de fortest mulig fortalt, mens i avslutningen bruker forfatteren tid på å fortelle det som skjer.

 

Denne novellen inneholder kun to personer. At det er et lite persongalleri er et typisk trekk ved noveller. Forholdet mellom disse to virker tillitsfullt og kjærlig. Hun er ikke redd for å si at hun tror hun har mistet ringen, og når hun sier det stiller ikke mannen spørsmål ved det. I stedet går han for å gjennomsøke brønnen. Kvinnen virker stille, nesten hjelpeløs, der hun sitter med radioen avslått og kikker ut av vinduet. Ut ifra måten hun fremstilles på, og det at det er gifteringen hun har mistet, kan det tolkes dit hen at hun er blitt dement. Dette bekreftes i den siste setningen;

- Denne hånden er en helt annen hånd, men ringen er den samme.

 

Mannens reaksjon er også forbausende rolig, skulle nesten ikke tro at dette var første gang. Ut ifra teksten framstår han som en snill, sterk og tålmodig mann. Han tømmer faktisk brønnen for vann for å finne ringen. Det er en ganske kraftig kjærlighetserklæring. Den eneste gangen han gir uttrykk for at han kanskje er irritert (eller frustrert) er når han sparker den ene steinsoppen overende.

 

De befinner seg i et landlig miljø (hun ser rett på potetåkeren når hun ser ut av vinduet) det kan nesten virke uberørt av det moderne samfunnet. Det kan tenkes at dette utspilte seg i ”gamle dager”, men jeg velger å tro at det skjer i nær nåtid. Mannen har fått hvitt hår, altså er han gammel, og det er fortsatt brønner å oppdrive i vår tid.

 

Dahle bruker flere symboler i denne novellen. Det viktigste symbolet er helt klart ringen. En ring er et symbol på evighet og på trofasthet. Det er vel en av grunnene til at den også har blitt et symbol på ekteskapet (noe som kan virke litt komisk i våre dager). Jeg tar det for gitt at konen ikke egentlig har mistet ringen. Det at mannen hennes går og leter etter den, blir for henne en bekreftelse på forholdet dem i mellom. Det ligger også noe symbolsk i det tunge arbeidet han gjør for å finne ringen - med tungt arbeid finner man tilbake til kjærligheten.

 

Dette er en litt annerledes kjærlighetshistorie. Den handler ikke om hvordan man skal få hverandre, men om hvordan en skal beholde hverandre. På overflaten er dette bare en søt historie om en mann som tømte brønnen for å finne gifteringen til kona si. Men, går vi litt dybden kan vi lese noe mer. Vi kan lese at dersom man vil bevare kjærligheten er man nødt til å jobbe hardt. Man er nødt til å lære seg er at noen ganger må en gjøre ting man ikke vil, uten å stille spørsmål. At det er bedre å bruke energi på å få gjort det som må til, i stedet for å bruke energi på å krangle om hvorfor eller hvordan. Denne historien er også en påminnelse om at det å leve til sine dagers ende ikke er umulig, man må bare jobbe litt for det.

 

Jeg syntes dette var en rørende historie, den minnet meg om hvor sterk kjærligheten kan være. At det går an å elske sin neste på godt og vondt, og hvor mye en ofrer om en virkelig er glad i noen. At man må jobbe litt for å holde kjærligheten ved like, at ekte kjærlighet koster. Dette er noe vi i dagens samfunn lett glemmer, vi er altfor flinke til å velge minste motstandsvei. Jeg blir ekstra glad når jeg leser en slik historie fordi den minner meg på at en må jobbe litt ekstra for de tinga man vil ha i her livet. Akkurat som at man må jobbe for å få gode resultater på skolen må en jobbe for å få gode resultater i kjærlighetslivet.