Innlevering i norsk hovedmål for vg3

 

Jeg har valgt å skrive en fagtekst om den modernistiske forfatteren, lyrikeren, politikeren, redaktør og journalisten, Rolf Jacobsen. Han blir regnet som en av Nordens beste modernistiske lyriker fra det 20. århundret. Jeg har også valgt å gå litt nærmere innpå et av diktene hans, Landskap med gravemaskiner.

 

Rolf Jacobsen (1907-1994)

Rolf Jacobsen ble født 8. Mars 1907 i Kristiania, men flyttet etter litt til Flisa i Solrør, hvor han ble preget av et oppvekstmiljø med jernbaner, Glomma elven og det flate Solrør-landskapet. Han vokste opp i en familie, hvor moren var sanitetssøster og faren var tannlege. Han hadde også en bror, og Rolf og den to år yngre broren fikk hjemmeundervisning av moren. I 1920 flyttet Rolf til Kristiania for å få en videre skolegang, og han bodde der sammen med sin onkel og tante. Han tok eksamen artium ved Fagerborg skole våren 1926, og ble det siste året redaktør i den landsdekkende ukeavisen, Norges gymnasiaster. Deretter tok han mange universitetsfag som teologi, historie, filosofi og norsk, men fullførte aldri med noen eksamener. Han finansierte disse ulike studiene som garderobevekt. Det var på denne tiden han begynte å skrive, og i 1928 fikk han sin første novelle trykket. Samtidig slet familien hans med penger og etter noen år, gikk foreldrene hans hver til sitt.

 

 

Rolf var kristen og svært aktiv i kor, og utviklet også et sterkt politisk engasjement under studietiden.

Han debuterte med sin første diktsamling Jord og Jern i 1933. Samlingen blir regnet som den første modernistiske diktsamlingen her tillands, og fikk mange overveiende positiv mottakelse av anmelderne i hele Skandinavia. Mange mente diktsamlingen var oppsiktsvekkende og ble raskt en representant for en ny generasjon og en ny type diktere. To år senere ga han ut sin andre diktsamling, Vrimmel, med ikke like stor begeistring som den første, men anmelderne var velvillige til den.

 

Som sagt var Rolf veldig engasjert i politikk og etter en politisk oppbygging ble satt som formann i Åsnes Arbeiderparti i 1937. Han ble også ansvarlig for Kongsvinger arbeideravis, hvor han vant sin anerkjennelse som en dyktig skribent og journalist. Men i 1940 takk han seg ut av Åsnes Arbeiderparti, og ble medlem av NS (Nasjonal samling). Han følte at han hadde valget mellom to lands forrædere. Han ble da redaktør for Kongsvinger-avisen, og viste en stor innsats for avisen. Noe som han ble berømmet for senere. Det samme året giftet han seg med Petra Tendø, som han senere fikk to sønner med gjennom et lykkelig ekteskap. Under krigen så ble broren til Rolf arrestert for å være tilknyttet til en spionsender for britene. Rolf fikk bare besøkt broren en gang mens han satt i arresten. I 1943 ble broren sendt til en konsentrasjonsleir, og døde der av dysenteri.

 

Etter krigen ble Jacobsen dømt til 3 ½ år straffearbeid, hvor han da jobbet for det meste av tiden med tømmerhogst, og litt som kokk. Men etter han ble løslatt på prøvetid, ble det vaskelig for han å skaffe jobb, og det var kona som måtte stå for det meste av inntektene til familien. Men i 1949 ble han endelig ansatt hos en bokhandler på Hamar, men han måtte pendle mye, for familien hadde bare en liten hybel i Kongsvinger. Men i 1952 fikk endelig familien kjøpt et eget hus i Nes.

 

Etter 16 års opphold kom Rolf omsider ut med sin andre diktsamling, Vrimmel, og bare noen få måneder sener ga han ut diktsamlingen Fjerntog. Men det var ikke før i 1954, da han kom ut med diktsamlingen Himmel liv, at anmelderne jublet. Dette ble Jacobsens andre gjennombrudd. Han fikk statens treårige arbeidsstipend etter denne utgivelsen. Han fulgte deretter videre med Sommeren i gresset, og fikk deretter Gyldendals jubileumsstipend på 10.000 kroner. Senere fikk Rolf Jacobsen en rekke andre priser, og han fikk også en journalist jobb i Hamar Stiftstidene. Nå flyttet hele familien til Skappels gate 2 på Hamar, nær jernbanene, som kom til å bli en viktig del av Jacobsens mytologi.

 

I ettertid fikk Rolf Jacobsen en rekke priser og kom med flere diktsamlinger. Etter et sunt og lykkelig ekteskap, døde Petra den 2. desember 1983 av hjerteinfarkt, og to år senere kom Jacobsen ut med det som skulle bli hans siste diktsamling, Nattåpent. Denne har blitt den mest solgte diktsamlingen i Norge. Jacobsen døde i 1994 av hjerteproblemer, etter et mangfoldig liv.

 

Rolf Jacobsen vokste opp på et slettelandskap hvor togtrafikk var hverdagskost, og han bodde også nærme jernbanelinjene på Hamar. Dette har vært med på å inspirere mye av diktingen hans. Mange av hovedmotivene i forfatterskapet til Rolf Jacobsens var nettopp forholdene mellom natur og det tekniske, og man kan også se at mange av diktingene hans er preget av pendling mellom land og by. Han setter gjerne naturen og kulturen opp mot hverandre, og han etablerer et blandingsutrykk, hvor tekniske fenomener menneskeliggjøres, samtidig som naturen teknifiseres. Et annet typisk Rolf Jacobsen-virkemiddel i mange av diktene hans er besjeling. Man tillegger gjenskaper, dyr, naturfenomener menneskelige egenskaper. Noe som ofte blir brukt i hverdagsspråket. Dette var et modernistisk virkemiddel, som Jacobsen tok i bruk. Han framstilte ting med sjel, ofte som slaver, i den menneskeskapte kulturen.

 

Han kom med en rekke nye upoetiske motiver som introduserte et nytt modernistisk formspråk i Norsk modernistisk historie. For eksempel Signaler, Tømmer, Pusteøvelse som enkle utradisjonelle titler.

 

Han blir ofte sett på som en futurist, hvor man dyrket det nye og hele den moderne virkeligheten. Futuristene hadde en voldsom og total forakt for all tradisjon. Alt det gamle var totalt ubrukelig og alle tradisjonene måtte ødelegges. Men denne begeistringen var bare noe til stede i diktene til Jacobsen. Han mente at ny teknologi og virkelighet hadde en bakside, og også noe truende ved seg. Dette gjenspeiler seg i mange av diktene hans. Som i Landskap med gravemaskiner, som jeg skal utdype mer senere.

 

Rolf Jacobsen ble en representant for mange nye type diktere, og blir sett på som en av de første store modernistiske lyrikerne i Norden. Han kom med det som regnes som Norges første modernistiske diktsamling. Diktene er litt futuristiske, men er gjerne preget av noe skepsis mot den moderne sivilisasjonen og de teknologiske framskrittene. Denne skepsisen ble sterkere med årene. I de siste 20 årene av forfatterskapet hans ble diktsamlingene mer orientert mot samtidshistorien og mot samfunnsutviklingen, som egentlig viser til en helt annen retning, og diktene heller mer mot noe fantes og holdt mer fast på verdiene. Samtidig var diktene lite subjektive.

 

Landskap med gravemaskiner

 

De spiser av skogene mine.

Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelp mig for en skapning på dem. Hoder

uten øyne og øynene i baken.

 

De svinger med kjeftene på lange skaft

og har løvetann i munnvikene.

 

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,

for de har ingen strupe mer, bare en diger

kjeft og en rumlende mave.

Er dette et slags helvete?

 

For vedefugler. For de altfor kloke

pelikaner?

 

De har blindende øyner og lenker om føttene.

De skal arbeide i århundrer og tygger blåklokkene

om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust

og kald sol fra prosjektører.

 

Uten struper, uten stemmebånd uten klage.

 

Rolf Jacobsen

Hemmelig liv, 1954

 

Med en gang jeg leser diktet får jeg et inntrykk av at det er naturen som snakker til meg. Han forteller om hans møte med gravemaskiner, og hvilket inntykk han får av dem. Han forteller om gravemaskinene som om de er noen monstre, som kommer og gjør om på det han kjenner til. Han beskriver dem som ikke-etende objekter som bare tygger på det, og spytter det ut igjen og får det omdannet til noe annet.

 

Temaet i denne teksten er hvordan den nye teknologien tatt over det naturlige, som Jacobsen tar opp i mange av diktene sine. Til teknologien fra det naturlige og over til det kunstige. Dette diktet virker for meg som en protest mot den nye teknologien, hvor det er det er galt å rive ned skoger og den voldsomme veksten av nye byer, hvor det etter hvert ikke er annet en forurensing og eksos for eksempel. Dette kan man se bare ved å lese overskriften, Landskap av gravemaskiner. Da ser jeg for meg store Arealer med fabrikker hvor det pompets ut store mengder røyk fra pipene osv. Det virker som om han prøver å vise kontrasten mellom forurensning og natur, eller da her i dette diktet landskap og gravemaskiner. Det virker som han vil få fram at gravemaskiner og landskap ikke hører sammen, og at gravemaskiner ikke hører hjemme i naturen.

 

For meg så virker dette diktet veldig objektiv, men med to plan. Den er mer surrealistisk, hvor man avdekker en virkelighet som ligger over den ytre vikeligheten, eller man kan si at diket er abstrakt. Når jeg leser diktet så kan jeg se at det ligger mye bak ordene han skriver, og man kan se språklige bilder ut fra setningene. I diktet bruker han også stor del besjeling. Spesielt p på gravemaskinene. Han beskriver dem som store udyr eller monstre som kommer og spiser opp skogene med store kjefter med lang strupe, og en stor rumlende mage. Hoder uten øyne og øynene i baken, mener jeg er lyktene bak på gravemaskinen, og jeg får en følelse av at dette kan bety at man snur seg vekk fra det som egentlig foregår, og bare forsetter uten og virkelig tenke seg om. Jeg syns stemningen i dette diktet er veldig dyster, og denne stemningen får jeg spesielt ut fra setningen, Er dette et slags helvete?

 

 

 

I det første avsnitter beskriver han de seks gravemaskinene nøye, og forteller oss at disse gravemaskinene aldri blir ordentlig mette. Men så tar han med to setninger som ikke virker som om de passer helt inn i diktet. For vedefugler. For de altfor kloke pelikaner? Disse to setningene kan være litt vanskelige å forstå, men hvis man går mer innpå hvordan disse to fuglene er, så kan man lett sammenlikne disse to med gravemaskiner. Vedefugler og pelikaner har store nebb og en lang tynn strupe som de samler mat med. De har en tendens til å samle mer mat enn det de trenger. De fortærer mer enn de kan utnytte i øyeblikket. Men i dette diktet så går ikke maten gravemaskinen spiser ned i strupen, så derfor blir aldri de rumlende magene mette.

 

De har blindende øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygger blåklokkene om til asfalt. Jeg mener at det er her vi finner et vendepunkt i diktet. I setningen står det at de har blindende øyner og lenker om føttene, som sier at det må være noen andre som styrer de. Lenkene om føttene kan være et tegn på de ikke bare er blinde, men at de er som slaver for oss mennesker. Og sluttsetningen, uten struper, uten stemmebånd uten klage, forteller at de også er slaver som ikke kan protestere eller si ifra for det de må gjøre.

 

Det Rolf Jacobsen gjerne vil fram til med dette diktet er noen må stå bak dette. Og de som står bak ødeleggelsen av naturen er menneskene. Som jeg nevnte tidligere så spiser vedefugler og pelikaner mye mer enn det de trenger å spise, slik kan vi også sammenlikne menneskene. Vi tar for oss mye mer enn det jorden vi lever på tåler. Dette diktet ble skrevet i 1954, og allerede da var Jacobsen og mange fler bekymret over den globale utviklingen, og nå i 2009 har denne utviklingen bare forverret. Vi hogger ned skoger og utvider byene til det ytterste. Men tanken på den globale forurensningen har faktisk blitt bedre de siste årene. Men for det så bruker vi opp ressursene våre, og vi er ikke flinke nok til å tenke på våre neste generasjoner, men jeg mener vi er på vei. Men i 1954 kan jeg skjønne Jacobsen var bekymret. Dette var en tid hvor teknologien skjøt fart etter den 2. verdenskrig.

 

Diktet har en moderne form for dikting. Det er ikke rytme og ikke rim, og diktet har en ubunden form, hvor versene har ulike lengder og det veksles mellom lange og korte setninger. Man finner heller ikke mange gjentagelser, men kun i den første setningen og i den andre (De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine). Jeg tror han gjentar dette for å understreke hva som spiser skogene, og hvem som står bak dette. Denne gjentakelsen mener jeg fanger leserens oppmerksomhet.

 

De skal arbeide i århundrer og tygger blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra prosjektører. Med disse to setningene mener jeg Jacobsen understreker de katastrofale kontrastene mellom natur og det kunstige. De vakre blomstene forsvinner i det man fyller opp nye veier med asfalt, og den friske skogluften ”dekkes” av eksos. Han vil understreke at den vakre naturen er i ferd med å bli utryddet til fordel for møkk og støv.

 

Min personlige oppfatning og opplevelse av dette diktet er at det går inn på meg. Jeg er veldig opptatt av vår globale utvikling, og måten Rolf Jacobsen har beskrevet disse gravemaskinene på får meg til å stoppe opp og tenke. Jeg syns det er skremmende å tenke at han skrev dette diktet allerede i 1954. Det som går mest inn på meg er når man finner ut at gravemaskiner er slaver uten rettigheter og uten rett til å snakke.