Bokanalyse av Flaggermusmannen

«(…) Harry skjenet utfor flytebryggen i et kappløp mot livet og døden. Det rykket i kroppen til Toowoomba. Et rykk som fikk hele bryggen til å hoppe. Harry trodde først at noe hadde truffet brygga, men så skjønte han at han holdt på å bli snytt for sitt bytte.

Det var Stordraugen. 

Den løftet sitt hvite daudinghode opp av vannet og gapte opp. Det skjedde i sakte kino. Harry var sikker på at den skulle ta Toowoomba med seg, men så fikk den ikke skikkelig tak og greide bare å dra den skrikende kroppen lengre ut i vannet før den måtte dukke igjen med uforrettet sak. (…)

Det var tredve meter igjen. Han trodde han skulle rekke det, men da var Stordraugen der igjen. Han var så nær at han kunne se den rulle de kalde øynene bakover i ekstase, mens den triumferende viste frem sine doble tannrekker for ham. Denne gangen fikk den talk i en fot og gjorde et kast med hodet. Vannspruten stod, Toowoomba ble slengt gjennom luften som en leddløs dukke og skriket ble brått kappet over. Harry var fremme. (…)»

Jeg valgte ut denne delen fordi det er en veldig spennende del av boka. Det er helt i slutten etter at vi har fått vite hvem morderen er, noe som gjør at leseren ikke klarer å legge fra seg boka. Det er også mye bra beskrivelse og symbolikk, for eksempel med stordraugen som er et symbol for en stor bølge fra havet. 

Boka heter Flaggermusmannen og er skrevet av den kjente norske forfatteren Jo Nesbø. Dette er den første av elleve bøker i krimserien om Harry Hole, en norsk politimann med alkoholproblemer. Bøkene skjer i forskjellige land, og denne foregår for det meste i Sydney, Australia.  Nesbø har fortalt at han fikk ideen til boka etter han hadde vært på backpacking gjennom Australia, og at hovedpersonen Harry Hole er basert på en blanding av en norsk politietterforsker han kjenner og Batman.

Romanen ble skrevet i 1997, som er den gyllne tiden for skandinaviske krimbøker. 

Flaggermusmannen går under sjangeren action-krim, som betyr det navnet forteller, en spennende og actionfylt krimbok. Vi kan kjenne igjen sjangeren på grunn av den mørke tematikken og handlingene som skjer, i tillegg følger vi Harry mens han prøver å løse «mysteriet» om hvem morderen er. Den blir også omtalt under sjangertittelen Nordic Noir, som betyr skandinavisk svart eller mørk. Dette er fordi det har vært flere kjente krimforfattere fra Skandinavia, blant annet Anne Holdt som har skrevet boka Mea Culpa.

Handlingen skjer i og rundt byen Sydney i Australia. Vi følger norske politietterforsker Harry Hole som skal bidra til etterforskningen av mordet på norske B-kjendis Inger Holter. Hun ble funnet kastet fra en klippe, etter at hun var blitt voldtatt og kvalt til døde. Sammen med den aboriginske etterforskeren Andrew Kengsington prøver de å finne ut hvem den mulige serie-morderen er. Men Andrew vet allerede hvem det er, han kan bare ikke si det. Det er nemlig en av hans nærmeste venner, Toowoomba. Etter en lang etterforskning bestemmer teamet, uten Andrew, seg for å sikte Otto Rechtnagel, en homofil transvisitt. Men dette går ikke som planlagt da Otto blir funnet drept. De har ingen spor å gå på, unntagen at morderen er slu som en ål, og går etter unge, blonde, lyse jenter som blir voldtatt og kvalt til døde. I denne action-krim boka opplever vi flere mord underveis som gir oss en ide om hvem morderen kan være. I tillegg til denne siden av historien følger vi Harrys privatliv og romantiske forhold til Birgitta Enquist, tidligere kollega og venn av Inger. 

Harry Hole, eller Holy som de sier i Australia, er en norsk politietterforsker med en fortid som alkoholiker. Han blir satt til å være Norges representant under etterforskningen av en norsk B-kjendis. Navnet passer veldig bra til karakteren hans fordi han ofte er litt harry. Håret hans er kortklipt og han går som oftest i dongeribukse, sort t-skjorte og en sort skinnjakke. Han har en svært sjefete og bestemt personlighet, og selv om han er en utlendingen på besøk i Australia så bestemmer han ofte over sjefene sine som bor der. Han er en god etterforsker, men tar mange avgjørelser på egen hånd selv om han vet at han burde diskutere dem med etterforskningsteamet sitt først. For eksempel ved at han tar opp jakten på Toowoomba på taket av akvariet på egenhånd, selv om han blir bedt om å vente på forsterkninger. Det er han vi ser størst utvikling hos gjennom historien, i starten er han litt gretten, kanskje på grunn av jetlag. Han er utålmodig på Andrew, og vil helst starte og bli ferdig med saken så fort som mulig. Men etter at han møter Birgitta blir han en mer åpen og positiv person. Han lytter til Andrews ideer og forteller ofte om fortiden sin til Birgitta. Det er gjennom flere av disse samtalene vi får tak i fortiden hans, og skjønner hvordan han har blitt som han er. Vi får vite at han hadde funnet sin livs kjærlighet, men at hun svikten han og tilslutt tok selvmord. Etter hvert i boka får han trøbbel med alkohol og roter seg bort i slåsskamper, prostituerte og stripping på King ‘s Cross.

Andrew er en person alle liker, og som mange kjenner. Han har vanket i de gode og de dårlige miljøene a Sydney, og opplevd flere hindringer i løpet av livet sitt. Han er født aboriginer, men ble tatt fra foreldrene og plassert i en hvit familie. Han er mer en guide enn hjelp når det gjelder etterforskningen, men han prøver å gi Harry hint om at det er Toowoomba som er morderen. Han klarer ikke å si det selv, fordi Toowoomba er som familie for ham. Harry skjønner etter hvert at Andrew har rusproblemer og at han har en mørk historie med boksing og som hippie.

Vi møter Toowoomba under en boksekamp litt utenfor storbyen, det er Andrew som introduserer ham for Harry. Vi møter han ikke så mye igjen før slutten av boka, etter Harry har funnet ut at det er han som er morderen.  Han er en overlegen og slu person som har klart å lure politiet trill rundt i flere år, før han tilslutt blir skutt og drukner. I en telefonsamtale med Harry skryter han hemningsløst over alle voldtektene og drapene han har utført, og han forteller hvorfor. Han mener det er rettferdig at han voldtar hvite kvinner, fordi de hvite har voldtatt landet hans. Aboriginenes land, de tok det fra dem og behandlet det som sitt eget. 

Det er tydelige inndelinger i innledning, hoveddel og avslutning. Det merkes spesielt fordi teksten er delt inn i tre deler, nesten som akter, Walla, Moora og Bubbur. Disse tre navnene kommer fra et aboriginsk sagn om kjærlighet og blir forklart i boka. Innledningen, eller Walla, handler om at Harry ankommer Australia og møter forskjellige personer som er viktige for historien videre. Noen av dem er for eksempel Andrew, Toowoomba, Otto, Birgitta, Sandra og Evans. Vi blir også kjent med nærmiljøet deres og forskjellige aboriginske sagn. 

Moora, som er hoveddelen, handler om etterforskningen Harry og Andrew gjør alene. Her får vi også vite mer om Harry ved at han forteller om seg selv til Birgitta. Det er også flere kapitler med tilbakeblikk på den tidligere kjæresten hans, Kristin, som tok sitt eget liv. Dette er den største delen, hvor blant annet Otto og Andrew blir funnet myrdet. Vi blir kjent med de mørke sidene av Harry, og det flyter over for ham etter at Andrew blir funnet død. Han betaler Sandra, ei prostituert, for å bli med ham til hotellrommet hans. Birgitta kommer inn mens de holder på og stormer ut igjen, dette gjør bare at Harry synker dypere.

Den siste delen, Bubbur, er den mest spennende delen. Birgitta blir kidnappet og drept, vi får vite hvem morderen er og vi får en avslutning på boka. Her er det mye bra beskrivelser og forlengelser av øyeblikk, noe som gjør at leseren ikke klarer å legge fra seg boka. Avsnittet øverst er tatt fra denne delen. Historien avsluttes ved at Harry tar en rose-tatovering i fylla, og at han hopper i fallskjerm. Boka avsluttes i hoppet.

I tillegg til de tre delene er boka delt inn i 23 kapitler. Lengden på kapitlene varierer, men de korteste kapitlene finner vi helt i staten av innledninga og i avslutninga, disse er på rundt 1-4 sider hver. Dette øker spenningen, og alt går mye fortere, forfatteren hopper over uviktige deler og fokuserer kun på ett tema omgangen. Kapitlene i midten er lengre og enda mer detaljerte, disse er på rundt 10-40 sider hver. Her får vi vite bakgrunnen til de forskjellige folkene som er med, og flere ting om aboriginsk kultur. For eksempel får vi vite at Andrew ble tatt fra de aboriginske foreldrene sine og gitt til en hvit familie da han var et spedbarn, og vi får vite om historien om Walla, Moora og Bubbur og historien om en liten, men dødelig sort slange. Vi følger også mer med på kjærlighetslivet til Harry og Birgitta i de lengre kapitlene. 

Rekkefølgen på historien er kronologisk, fra Harry ankommer Australia til han hopper i fallskjerm. Men det er noen få unntak, noen deler som er retrospektive, og det er når Harry forteller om fortiden sin til Birgitta. Det er noen kapitler hvor han ikke forteller men er i fortiden.

Under er det en spenningskurve, den er delt inn i tre deler, rød, blå og gul. Den røde delen av kurven er fra Walla, den blå delen er fra Moora og den gule delen er fra Bubbur. Som vi kan se er den siste delen, Bubbur, den mest spennende delen.  Under kurven er det en kort forklaring av hva som gjorde at kurven gikk opp eller ned.

1: Innledningen, når vi blir kjent med personene som er viktige for historien. Dette var ikke spesielt spennende, det kom ikke noen overraskelser, men det var greit og lese.  Denne delen er egentlig lenger enn den er fremvist i spenningskurven over.

2: Når de etterforsker Evans White i byen Nimbin. Etter hvert havner Andrew og Harry i en slåsskamp med flere av Evans kjøpere. Dette fører til at Andrew blir lagt inn på sykehus.

3: Etterforskerne skal til å gripe Otto, men finner han lemlestet i garderoben hans. Kort tid etter er også Andrew funnet død, begge ble myrdet av samme person.

4: Her har Harry vendt seg til alkohol for å slukke sorgen hans over Andrews død. Han har vært avholds i flere år, og blir avhengig med en gang han begynner å drikke igjen. I fylla gjør han mange dumme ting. Han kjøper sex av ei prostituert og blir avslørt av Birgitta, som på dette tidspunktet er kjæresten hans.

5: Historiens bunnpunkt, Harry er helt alene og avhengig av alkohol. Han møter på flere andre fyllikere og tilbringer flere netter ute på gaten, ettersom han ble kastet ut av hotellet sitt for å skape bråk på nattetid.

6: Her begynner Harry og komme tilbake til sitt gamle jeg. Han finner ut viktige ting i forhold til hvem morderen er, og han skværer opp med Birgitta. Etterforskningen går videre, og nå er alle mann etter Evans. Politiet bruker Birgitta som lokkedue, men dette ender i at hun blir kidnappet.

7: Harry skjønner hvem morderen er og finner også ut hvor Birgitta er. De finner henne festet til et anker, død, under Toowoomba sin båt. Toowoomba er ingensteds å finne.

8: Etterforskningsteamet har funnet ut hvor Toowoomba er. Harry tar opp jakten på han, og det ender med at Toowoomba blir skutt, og skyldt ut i havet av en kjempebølge.

9: Avslutningen, dette er når Harry tar en tatovering av en rose, og hopper i fallskjerm. Dette var en uforventet slutt, men ikke spesielt spennende. 

Det er flere høydepunkt i boka. Det første høydepunktet er når Harry skjønner at Toowoomba er morderen. Alt passer sammen, og Harry skjønner at det var på grunn av Toowoomba at Otto hadde kjærlighetssorg. De hadde vært et par, og Otto visste om Toowoombas hemmelighet. Da politiet skulle bringe inn Otto som siktet, var Toowoomba redd for at han skulle tyste. Derfor måtte Otto dø. Andrew visste også om dette, så da han fant Toowoomba i Ottos leilighet rett etter drapet, måtte han også dø. Det andre høydepunkter er når de finner ut hvor Toowoomba befinner seg. De klarer å finne signaler fra mobilen hans på tre forskjellige basestasjoner, og kan lokalisere den innenfor en radius på 1 km fra tre forskjellige. Harry ringte Toowoomba, som tok den, og klarte å kjenne igjen hvor han var ved å lytte til bakgrunnen. Etter dette går spenningen i historien bare oppover, og vi får en avslutning.

Vendepunktet i boka er derimot når Harry finner Otto lemlestet i garderoben og Andrew hengt på Ottos rom. Vi har gjennom hele historie trodd at Otto er morderen og at Andrew ikke har noe med mordene å gjøre, noe som viser seg å være feil. Denne delen gir en lyst til å legge fra seg boka å tenke hvem det da kan være som er morderen, og hvorfor Andrew var død. På dette tidspunktet visste vi ikke at Andrew var blitt drept, men trodde det var et selvmord. 

Boka avsluttes med to korte kapitler utenfor hovedhandlingen i boka. Først er Harry på en tatoveringssjappe hvor han tar en tatovering av en rose i fylla. Rosen er et tegn på respekt for hans avdødde kjæreste, Birgitta. Det blir tydelig sagt at rosen er rød, slik som Birgittas hår. Rosen er også spesiell på grunn av sangen Where the wild rose grow, som er en sang vi følger gjennom hele historien og måten Harry tenker på Birgitta. Som en rose på villspor, en svenske i Australia. Det aller siste kapittelet handler om at Harry og en aboriginsk fyllik, som han har blitt kjent med i løpet av reisen sin, hopper i fallskjerm fra et helikopter. Dette er for å finne et annet kick enn alkohol og dop, og for å komme så langt vekk fra alle problemene nede på bakken som mulig. Fylliken er en tidligere fallskjerminstruktør og i løpet av Harrys mørkeste stund har han delt sin drøm om å fly igjen. Dette er en fin avslutning på den spennende romanen, fordi gjør at den ikke stopper på et dystert sted. I stedet stopper den på et sted hvor alt er bra, for øyeblikket.

Synsvinkelen er for det meste Autoral, ofte forklart som flue på veggen, og fortelleren er ganske allvitende. Vi får vite om følelser og tanker til flere personer gjennom teksten, men mest av alt Harry. Vi vet også mye om fortiden hans som alkoholiker, i det norske politiet og med den tidligere kjæresten hans, Kirsten. Vi får også vite mye om Andrews fortid som hippie, bokser og historie med dop. I kapitel 22, det nest siste kapitlet, ser vi Harry fra tatovererens side. Han beskriver Harry som «sørpe full», og hadde ville egentlig ikke tatovere berusede personer, men Harry hadde betalt 500$ for en 150$ tatovering. Vi fikk også vite noe om bakgrunnshistorien hans, som at han «var en fyr som hadde levd rock ’n roll-livet til sitt fulle og som ikke hadde tenkt å stoppe før han var i mål». Dette er en veldig oversiktlig synsvinkel spesielt siden det er en krimhistorie, fordi vi får se tingene som skjer fra flere vinkler.

Det er mye bra skildring og beskriving i romanen. Et eksempel på dette er: «Harry satt i baksetet, men så ingenting av stormen som blåste rundt dem. Han så bare det grønne, sleipe tauet som de hadde trukket opp av sjøen i sleipe rykk. Vanndråpene fra tauet hadde falt i sjøen som glitrene krystallbiter, og langt der nede hadde han skimtet en hvit kontur som sakte steg opp mot dem.» Dette er et utdrag fra da de dro Birgittas lik opp av havet. Øyeblikket blir strukket ut, og vi får en tanke om hva som skjer, selv om vi ikke får vite det med ord.

Det blir brukt flere symboler, sammenligninger og metaforer i boka for å krydre språket litt og for at leseren skal kunne se bildene i historien bedre. For eksempel er tittelen på romanen, flaggermusmannen, er en metafor. Flaggermusen er aboriginenes symbol for døden, så vi kan derfor oversette flaggermusmannen til dødens mann. Som i denne historien sikter til historiens morder, den aboriginske bokseren Toowoomba.

Når Harry og Birgitta er på akvariet ser de en krokodille, eller en saltie. Vi møter denne krokodillen igjen senere i historien, og begge gangene blir den sammenlignet med biler. Første gangen blir den sammenlignet med en Porsche, som vist her: «Matilda (saltien) hadde rullet øyelokkene tilbake over øynene som lyktdeksler på en Porsche.» En annen gang leser vi om en «grønn formel-1 bil,» som også er et symbol for Matilda. Dette er i en veldig spennende del, hvor Harry er inne i buret sammen med saltien. «(…) han hørte skrikende bak seg, og så at panserlokket på racerbilen var slått opp». Panseret som åpner seg står for gapet til saltien, som er klar for mat. 

Helt i slutten av boka så er det et symbol jeg la ekstra merke til, og når jeg skjønte det følte jeg at historien ga mye mer mening. Symbolet jeg snakker om er Stordraugen, fra utdraget øverst. «Det var Stordraugen. Den løftet sitt hvite daudinghode opp av vannet og gapte opp. (…) Han kunne se den rulle de kalde øynene bakover i ekstase, mens den triumferende viste frem sine doble tannrekker for ham.» Stordraugen er et symbol på en stor bølge. Den skyller over land og tar tak i Toowoomba og prøver å dra han med seg under vann. Handlingen før utdraget skjer på ei brygge ute med havet. Det hvite hodet er hvitt skum som skummer over bølgene i toppen. Harry beskriver bølgen på denne måten fordi han blir snytt for byttet sitt, noe som gjør bølgen til «et monster». Stordraugen er navnet på et vannmonster, litt i samme gate som Lock Ness monsteret.  Et annet symbol er de tre delene boka er delt inn i, Walla, Moora og Bubbur. Dette er fra en aboriginsk kjærlighetshistorie, hvor Walla og Moora skal gifte seg, men slangen Bubbur dreper Moora før bryllupet. Til gjengjeld dreper Walla Bubbur og hele slangefamilien hans. Budskapet med historien er at kjærligheten overvinner døden. I denne sammenhenger er Walla et symbol for Harry, Moora et symbol for Birgitta og/eller Andrew, og Bubbur er et symbol for morderen, Toowoomba.

Det er flere gjentagelser i historien, et av dem er for eksempel en ødelagt vifte på politisjef McCormack sitt kontor. De prøver å fikse den flere ganger, med den lar seg ikke fikse før de siste kapitlene i boka. Dette er et symbol for problemet deres, at de ikke får til å fikse det, men tilslutt får de det til. Viften er kjennetegnet på at vi er på politisjefens kontor, noe som forteller oss om vi følger med på Harrys privatliv eller arbeidsliv.  En annen gjentagelse er sangen where the wild rose grow. Den setter tydelige spor i harry, som senere tatoverer en rose på skulderen sin. Vi møter sangen for første gang når Harry fortsatt er på vei til Australia. Vi møter den også når Harry er på sitt mørkeste, på en kafé på King ‘s Cross, og senere igjen på en platebutikk. Teksten han legger ekstra merke til er «then I kissed her goodbye, said all beauty must die, I bendt down and planted a rose between her teeth». Jeg tror han tenker på Birgitta og at han har skyldfølelse for at han blandet henne inn i etterforskningen, noe som førte til at hun ble kidnappet, voldtatt og drept.

Språket i boka er uformelt og muntlig, og det er mye direkte tale. I dialogen er det brukt flere ord og setninger på engelsk, for å minne leseren på at vi befinner oss i Australia og at en eller flere av personene i samtalen er fra Australia. Det er også flere ord og setninger på svensk for å vise at det er en samtale mellom Harry og Birgitta, ellers står resten på norsk. Det er mye bruk av litterære virkemidler, som symboler, skildringer, gjentagelser, sammenligninger og metaforer. Teksten er satt opp på en enkel måte, og inneholder ikke spesielt vanskelige ord.

Det er flere temaer i boka, for eksempel kjærlighet og hevn, men hovedtemaet mener jeg er Aboriginene. Nesbø har gjort mye research på denne kulturen, og vi møter mange personer i historien fra denne folkegruppen. Alle personer som er uviktige for fortellingen, de som bare blir beskrevet en gang, er aboriginere. I tillegg tilhører to av de viktigste personene i boka, Andrew og Toowoomba, denne folkegruppen. Aboriginene har hatt en mørk fortid, hvor de hvite tok fra dem landet deres og satt dem i andre rekke. Vi får se baksiden av medaljen gjennom flere forskjellige aboriginere, for eksempel flere fyllikere Harry møter underveis. 

Jeg tror Nesbø prøver å fortelle oss om aboriginenes historie og den grusomme fortiden deres. Barn som ble tatt fra familier og puttet inn i andre, andre barn som ble gatebarn, foreldre som ble drept, mangelen på jobber, landet deres som ble voldtatt. Jeg tror han vise oss hva som skjedde med den aboriginske folkegruppen etter at de hvite tok over landet.

Jeg likte boka veldig godt fordi den overasket meg hele tiden. Man kan lese mer enn halve boka og tro at ingenting gir mening, frem til de siste kapitlene hvor plutselig alle brikkene faller på plass. Selv om man tror at det man leser ikke gir mening blir det aldri kjedelig. Det er alltid noe spennende, enten om det er Harrys indre- eller ytrekonflikter eller en ledetråd i etterforskningen. Boka holder deg på kanten av stolen og det blir etter hvert umulig å legge boka fra seg, plutselig finner du ut at du har lest i flere timer i strekk. Det er også flere personligheter man kan kjenne seg igjen i, enten det er den ville Birgitta, optimistiske Andrew, den psykopatiske Toowoomba eller den bestemte hovedrollen, Harry.

Boka passer for alle som er 15 år og opp, fordi det er flere scener som er groteske, erotiske og makabre, som kan være skremmende og upassende for et barn. I tillegg er det en tykk bok på 340 sider, som kan være litt tung å lese i en ung alder. Boka passer for folk som er interessert i å løse gåter og mysterier, og for folk som liker å lære om andre kulturer.