Følgende analyseoppgave har fokus på fortelleren, fortellermåte og synsvinkel i ”Sagaen om Gunnlaug Ormstunge”. Opplysninger om sitatenes og eksemplenes sidetall og avsnitt/linjer samsvarer med Aschehoug forlags utgivelse av ”Soga om Gunnlaug Ormstunge” omsett av Jakob Fjalestad.

 

Vi kan få et godt kjennskap til sagaens fortellermåte ved å lese høydepunktet i sagaen der Ravn og Gunnlaug møter hverandre og tyr til vold som resulterer i at begge dør.

”(…) ”Ikkje skal eg svike deg,” svarar Ravn. Så gjekk Gunnlaug til ein bekk og henta vatn i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot det med venstre handa, men med sverdet i den høgre hogg han til Gunnlaug i hovudet så det vart eit ovstort sår.” Side 34, linje 7-11.

 

Dette er sagaens høydepunkt der Gunnlaug blir lurt og stygt skadet av Ravn. Men ut fra dette eksempelet ser vi at ingen beskrivelser er gitt, ingen følelser er innblandet og hendelsen refereres uten ytterlige hjelpemidler, bortsett fra å beskrive såret som ”eit ovstort sår”.

 

Det viser at sagaen har en autoral forteller, og at fortellermåten i sagaen er knapp og rett på sak. Alt er skåret til beinet siden kun det vesentlige skal være med. Sagaen blir servert som et referat der mottakeren selv må sette farger på karakterenes følelser. Et annet godt eksempel er da Gunnlaug gir kappen sin til Helga.

 

”Da gav Gunnlaug Helga kappa Adalsrådsnaut, og det var ein særs dyrverdig ting. Ho takka han mykje for gåva.” Side 27, avsnitt 2.

 

Her blir det igjen fortalt knapt og fortelleren er rett på sak. Det som er aktuelt her, er at det var en verdifull ting, og at Helga takket for gaven. Det er uvisst om hva Helga tenkte eller følte på det tidspunktet. Dette er overlatt til mottakerens egen beslutning. Fortelleren er objektiv og likegyldig i det han forteller. Det som fortelles skal være minst mulig dramatisk, og derfor er underdrivelser, som også heter litotes på godt litterært språk, brukt flittig gjennom hele sagaen.

 

Et eksempel på det er da Gunnlaug kapper av foten til Ravn.

”Gunnlaug hogg omsider til Ravn eit veldig hogg; det tok foten av han. Ravn fall ikkje likevel, men drog seg baklenges til ein stubbe og stødde seg på den.” Side 33, linje 6-8 i siste avsnitt.

 

Denne fortellermåten er typisk for islendigsagaer. Oppmerksomheten er rettet mot hva som skjer, derfor er direkte beskrivelser av følelser og tanker utelatt. Men i denne sagaen blir det til en viss grad røpet om hovedpersonens følelser og tanker gjennom kvad som hovedpersonen, som er Gunnlaug, kommer med. Gunnlaug er skald og derfor bruker han kvad som en måte å uttrykke sine følelser og tanker. Ravn som er den onde i denne sagaen er også en skald, derfor forekommer det at han også svarer med kvad, men det er Gunnlaug som står for de fleste kvad i sagaen.

 

”Trass i dette talar

Takksemd i mitt hjarte:

Han og hennar moder,

dei gav Helga liv!

Hardt min hug er herja,
henne laut eg miste;
før ei verda visste
av så vent eit viv.”

Side 27, avsnitt 1.

 

Ved hjelp av dette kvadet uttrykker Gunnlaug sine følelser for Helga, og leseren forstår at han har et stort dilemma siden han respekterer foreldrene til Helga og vil ikke gjøre noe som strider imot deres vilje.

Sagaens forteller observerer alt som foregår uavhengig av tid og sted. Fortelleren er ingen sentral person i sagaen, men mer som en ”flue på veggen”.

 

”Om sommaren budde Torstein seg til å fare til tings, og sa til Jofrid, kona si, før han fór heimafrå: ”Det er så at du er med barn, og det barnet skal du la bere ut om du føder ei jente, men fostre det opp om det blir ein gut.” Side 5, avsnitt 2.

 

”No sigler Gunnlaug frå England med kjøpmennene nord til Dublin. Der rådde den tid Sigtrygg Silkeskjegg, son til Olav Kváran og dronning Kormlød; han hadde da styrt riket ei kort tid.” Side 17, avsnitt 2.

 

To vidt forskjellige eksempler er satt opp mot hverandre for å vise at fortelleren både er en observatør i de tidligste dagene i sagaen og så vel som i sagaens nyere tider. I første eksempel blir det fortalt om den gang Torstein, faren til Helga, oppfordret kona si til å kun oppfostre barnet hvis det er en gutt. I det andre eksempelet følger fortelleren Gunnlaug fra et land til et annet og fortelleren har også kjennskap til hvem som regjerte der. Dette understreker at fortelleren vet alt og er alle steder. Fortellerens observasjoner er som sagt, helt uavhengige av tid og sted.

 

Et annet eksempel på at forfatteren er allvitende kan forståes bedre av følgende eksempel.

”Torstein heitte ein mann; han var son til Egil, son til Skallagrim, son til Kveldulv herse frå Norge. Mor til Torstein heitte Åsgerd Bjørnsdotter.” Side 3, linje 1-3.

 

I innledningen av sagaen opplyser fortelleren om slektstreet til Torstein for å bevisstgjøre mottakeren om hvor mektig og respektert mann han var. Dette er et typisk virkemiddel i islendingsagaene for å få en anelse om hvem det er snakk om og hvor i samfunnsrankingen personen står.

 

Tatt eksemplene i betraktning kan konklusjonen trygt være at sagaen er fortalt med en autoral synsvinkel. Det betyr at fortelleren er allvitende og kun en ubetydelig tilskuer til det som observeres og fortelles. Måten sagaen er fortalt på, er ved hjelp av underdrivelser, der alt fortelles med knapphet og så enkelt som mulig. Fortelleren overlater personenes følelser og tanker til mottakerens fantasi, men ved hjelp av kvad føres mottakerens tanker i riktig retning om hva hovedpersonen/hovedpersonene tenker og føler.