Soga om Gunnlaug Ormstunge

Hvordan kan man tidfeste sagaen?

Det blir fortalt at kristendommen innføres på Island. Dette skjedde i år 1000, da ble kristendommen vedtatt på Alltinget. Slik kan man tidfeste handlingen til rundt år 1000.

Grunnen til at han ble kalt Ormstunge var nok at han hadde en kjapp replikk, og allerede som ung var en skald med særdeles gode evner. Dette blir nevnt i Gunnlaugs kvad til Tororm:

”Alt da eg var ein unggut

 Ormstunge dei meg kalla;

 dårleg det ikkje høver,

 det skal du nok få sjå..”

Han brukte ofte evnene sine til å lage nidviser (dikt som ble skrevet for å håne noen).

Hva utløser konflikten mellom Gunnlaug og Ravn?

Eksempler på høydepunkter i sagaen.

Gunnlaug og Ravn kommer allerede litt skjevt ut med hverandre da Gunnlaug og Ravn møtes hos kong Olav Svenske. Begge ønsker å si fram et kvad til kongen, og det blir uenigheter om hvem som har rett til å kvede først. Ravn hevder at han har rett til å begynne, fordi han kom til kongen først. Da sier Gunnlaug: ”Kvar kom fedrane våre der far min var etterbåten til far din? Ingen stad, og like eins skal det vere med oss.” Det ender med at de lar kongen avgjøre.

Hendelsen som utløser konflikten mellom Gunnlaug og Ravn er når Gunnlaug finner ut at Ravn har tatt Helga til hustru. De møtes tilfeldigvis senere på ting. Da rettssakene er ferdig tar Gunnlaug ordet og spør om Ravn er på tinget. Han svarer at det er han. Gunnlaug byr Ravn holmgang for at han har tatt Helga, som tidligere var hans ”festmøy”( forlovede) til hustru. Selv om vennene til begge synes dette er ille, er det slik loven fungerer på den tiden. Ravn godtar tilbudet, men ingen av dem vinner. Like etterpå oppheves loven om holmgang på Island.

Ravn og Gunnlaug blir enige om å dra til Norge og gå på holm der i stedet. Dette er kanskje den mest dramatiske hendelsen i sagaen. Det ender med at Gunnlaug kutter foten av Ravn. Ravn spør om å få vann og drikke, slik at han kan orke og fortsette kampen. Da Gunnlaug kommer tilbake med vann i hjelmen tar Ravn svikefullt og hogger han i hodet. Dette blir hans bane. Han dør tre dager senere, men han rekker og drepe Ravn før han dør.

Et viktig karaktertrekk ved det islandske ættesamfunnet kommer til uttrykk når Illuge (faren til Gunnlaug ) krever bot fra Ånund (faren til Ravn), og ikke får det. Da blir det blodhevn. Det vil si at noen i ætta, eller noen av vennene til Ånund må dø. Illuge tar to av vennene til Ånund .Han dreper den ene og kutter foten av den andre. Allikevel synes ikke Hermund Illugeson (Gunnlaugs bror) at han er hevnet tilstrekkelig. Derfor dreper han en som heter Ravn, som er nevøen til Ånund. Ingen av vennene til denne Ravn krever bot, og derfor ender sagaen der. Hadde derimot noen hevnet han kunne dette utviklet seg til en evinnelig ættefeide.

På denne tiden var nesten som en plikt å regne at familiemedlemmer hevnet hverandre. Selv om det eksisterte et Allting hadde de ikke noen ”lovens lange arm”, til å passe på at lovbryteren fikk sin straff. Det ble det opp til den fornærmedes familie å sørge for.

Drømmer i sagaen

Den mest sentrale drømmen i sagaen er helt i starten av sagaen. Først forteller drømmen at Torstein ser en svane på mønet til huset sitt. Svanen er ven og fager. Dette er hans framtidige datter, Helga, som også blir beskrevet som usedvanlig vakker. Så ser han at det kommer en ørn og setter seg ved svanen. Detter er Gunnlaug Ormstunge. Denne ørnen har svarte øyne og jernklør, noe som kan stemme med beskrivelsen av Gunnlaug senere i sagaen. Han har, i likhet med ørnen, svarte øyne og er hard og strid. Men Torstein drømmer at det virker som at svanen liker denne ørnen. Dette stemmer med at Helga og Gunnlaug etter hvert blir gode venner.

Deretter drømmer Torstein at det kommer flyvende enda en ørn. Denne ørnen kommer fra sør. Denne ørnen er Ravn, som kommer fra Mosfjell sør på Island. Denne ørnen prøver å gjøre seg til venns med svanen (Helga). Det ender med at ørnene sloss, begge begynner å blø, og begge dør. Dette stemmer med det som skjer senere i sagaen da Gunnlaug og Ravn kjemper om Helga.

Svanen sørger, men så kommer det en falk flyvende fra vest. ”…Han sette seg hos svana og var blid mot henne. Sidan flaug dei bort i same lei, og da vakna eg.” Dette er Torkjel som Helga gifter seg med etter Gunnlaug og Ravns død.

Hovedpersonenes fremstilling i drømmen:

De egenskapene man kan knytte til Gunnlaug utfra drømmen er at han er god til å gjøre seg til vennes med andre, men samtidig kan være slu og frekk. Han blir framstilt som en ørn, det indikerer sannsynligvis at han er en stor kriger/jeger. En som folk beundrer og respekterer.

Ravn bli også framstilt som en ørn, og er i likhet med Gunnlaug en som andre ser opp til.

Helga blir framstilt som en vakker svane. Det kan man knytte til at hun er vakker osv. Man får egentlig ikke høre så mye om Helga i sagaen, bortsett fra at hun er vakker, trofast osv. Dette er noe som kjennetegner sagastilen. Det er to typer kvinner. Gode og onde. De gode er vakre og trofaste. De onde er slu og svikefulle mot mennene sine.

Andre drømmer i sagaen:

Før holmgangen i Norge der Gunnlaug og Ravn dør drømmer både Illuge og Ånund om det som skal skje.

Illuge drømmer at Gunnlaug kommer til han, svært blodig, og kveder en vise hvor han forteller at en person kom mot han og ville hogge til han, men han klarte å kutte han i leggen med sverdet sitt.

Samme natt drømmer Ånund på Mosfjell at Ravn kommer til han, svært blodig, og kveder en vise hvor han forteller at Gunnlaug har såret han stygt, men at det er et sår i Gunnlaugs skalle.

Drømmenes betydning i de islandske ættesagaene:

I det Islandske samfunnet hadde de et helt annet forhold til drømmer enn det vi har i dag. De trodde at drømmene varslet ting som skulle inntreffe i fremtiden. Man trodde at drømmene varslet om kjærlighet, død, hell eller uhell i slag, kommende rikdom og suksess, osv. Folk som ble ansett som spesielt gode drømmetydere ble oppsøkt av høvdinger/konger som ville vite hva drømmene deres varslet. For eksempel i forhold til krigsstrategi. Det å kunne tyde drømmene ble sett på som en stor gave. Man trodde også på lagnaden, eller skjebnene. Drømmene kunne varsle om hvordan en persons lagnad var. Det paradoksale ved islendingenes/vikingenes livssyn var at det samtidig som de trodde på skjebnen trodde de på en fri vilje. De var altså ikke determinister.

Sagastilen:

Språk

Det som kjennetegner sagastilen er at den er autoral og refererende. Det vi si at forfatteren skildrer det som skjer fra en ytre synsvinkel. Vi får ikke vite hva hovedpersonene tenker, men kan gjette oss til det utfra handlingene deres som forfatteren beskriver. Et eksempel på dette fra sagaen er når Helga finner ut at Gunnlaug er død. Tankene hennes blir ikke skildret, men det står at hun ikke kunne glemme Gunnlaug. Hun dør av sorg.

Forfatteren beskriver bare de ytre faktorene.

Et annet eksempel er når Gunnlaug og Ravn sloss, og Ravn mister foten. Tankene hans og smerten blir ikke beskrevet, men det er jo klart at han må ha følt en forferdelig smerte. Dette er også et trekk ved sagastilen, det at de mannlige hovedpersonen ikke skulle gi uttrykk for smerte. Ikke engang når de mistet vesentlige kroppsdeler som føtter og lignende. De skulle i det hele tatt være veldig barske, modige, klartenkte, og vittige i en hver situasjon.

Sagastilen er knapp, uten pompøse skildringer. Det er bare de mest vesentlige og dramatiske hendelsene det blir fortalt om. Dette skyldes blant annet det at sagaene hadde levd på folkemunne i lange tider før de ble nedskrevet. Det var de store hendelsen som ble husket. Et eksempel fra sagaen er at historien hopper over et år etter at Gunnlaug og Ravn dør. Etter at Illuge og Ånund har drømt om det som skjedde hopper historien til ”På Alltinget sommaren etter…” En annen ting historien hopper glatt over er årene fra Helga blir født til Torstein finner ut at hun er datteren hans.

Kvinnebildet

Kvinnene i sagene var som tidligere nevnt enten gode, trofaste mot mennene sine og vakre ,eller onde og svikefulle mot mennene sine. Helga er et eksempel på den gode typen, som sørger seg til døde når mannen hun elsker dør.

Blodhevn

Se ”konflikten mellom Gunnar og Ravn”